Hornransagnet

Hornransagnet er et internasjonalt vandresagn (ML 6045), utbredt over det meste av Nord-Europa (Sverige, på Gotland, i Danmark, Tyskland, England, Skottland og på Man. Sagnet er også i blant omtalt som «Draugen i Vallarhaugen» og «Hahaughornet», etter de mest kjente norske variantene, eller bare som «Huldrehornet».

Reidar Th. Christiansen lister opp 30 varianter fra Østlandet, 23 fra Telemark, 21 fra Sørlandet, 39 fra Vestlandet og 6 fra Nord-Norge. Med i alt 119 varianter, og en så vid distribusjon, er hornransagnet blant de mest utbredte i vårt land.

Fortellingen knytter gjerne an til fint utformede drikkehorn, som ikke skal være utferdiget av menneskehender, men være stjålet fra de underjordiske. Dette har sammenheng med forestillingen om at huldrefolket skulle være så flinke til å lage kunstferdige gjenstander i tre og sølv, jf. brudekroner eller brosjer ervervet ved avbrutt huldrebryllup, sverd smidd av dverger, jotuner, osv.

Carl von Linné nedtegnet en variant av hornransagnet, kalt «Ljungby horn och pipa» i Skåne i 1749. I Tyskland kalles sagntypen Oldenburger Horn.

Eldste norske opptegnelse er etter biskop Jens Nilssøn, som hørte sagnet under visitasreise til Telemark sommeren 1595. Den 21. juli kom han til gården Åse i Flatdal, hvor gårdskona fortalte ham om drikkehornet som skulle skrive seg fra Vallarhaugen, en gravhaug like nord for gården.

Biskopen skriver :

Medt dette horn haffuer thet sig saaledis, at en bonde som der bode vdj fordum tid ved naffn Gunder Giesemand, hand drog om Juletid fra Hierdall och hiem til sin gaard, och som hand kom frem til Vallerhoug, da raabte hand och sagde:

«Hør du drog i Vallerhoug, stat op oc giff Gunder Giesemand dricke».

Da suaret den i hougen «ia»!, och sagde til sin dreng:

«Tap vdj oc giff hannem dricke, icke aff thet beste och icke aff thet verste».

Der fornevnte Gunder hørde dette, saa kiørde hand paa hesten, da kom der en vd aff hougen, oc kastet hornet effter hannem, oc ramte hesten bag paa lenderne, der effter gick baade haar och hud bort. Och samme horn falt ned i veyen, saa tog Gunder hornit op met en skudhiørne (et slags øxe saa kallit) ved saadan manering, och førte det hiem met sig til sin gaard.

På et bestemt sted (A1) med mye aktivitet fra de underjordiske (A2), hvor det ofte hørtes huldremusikk (A3), er det noen, gjerne bonden på nærmeste gård (B1), som ved en spesiell anledning, helst oppunder jul (B2), eller etter et veddemål (B3), helt tilfeldig (B4), eller fordi en ikke trodde på slikt, ville forsikre seg om at det ikke var sant (B5). Vedkommende rir eller går på ski til stedet, og roper om å få noe å drikke (C1), eller oppfordrer om det er noen der inne om å komme ut (C2). En underjordisk (draugen, tussen, huldrekallen, etc.) (D1) kommer ut med et drikkehorn (D2). Mottar hornet, men kaster innholdet over skulderen (D3). Der en dråpe treffer hestebaken svis hårene av (D3a), brenner det hull i skiene (D3b), eller personen stikker bare av (D4), og tar drikkerhornet med seg (D5). Heftig forfølgelse (E1) av en med tre bein (E1a), etter å ha løpt inn og fått på seg trillebroka (E1b). Rømmer med drikkehornet mot bygda (E2) og mottar råd (E3) om å redde seg ved å ride over åkeren (ri det are og ikke det harde, dvs. på jordet og ikke på veien) hvor grøden hver vår blir velsignet av presten (E4), eller blir reddet av lyden fra kirkeklokker (E5), ved legge ruten om kirkegården (E6), eller ved at sola stiger opp (E7). Forfølgeren roper en forbannelse over rømlingen som unnslipper med hornet (F1), eller kaster noe etter ham (F2). De nye eierne av drikkehornet vil oppleve en tomsing i hvert slektsledd videre gjennom sju generasjoner (G1).

Til sitt forfatterjubileum i 1870, da det var 25 år siden første bind av Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn kom ut, fikk eventyrsamleren Peter Christen Asbjørnsen et drikkehorn i gave. Til de fremmøtte studenter og øvrige gjester fortalte han da sagnet om Hahaughornet fra Gol, og avsluttet med å si at det var nettopp det hornet han nå sendte rundt med champagne til alle. Dette var trolig ment som en spøk, men har blitt kolportert videre, da sagnfortellingen ble referert i Alfred Sinding-Larsen og gjengitt i Morgenbladet, hvorpå det ble trykket opp i mange aviser, og senere i atskillige bokutgivelser.

Det hornet Asbjørnsen mottok var ikke så gammelt at det ha sammenheng med det Hahaughornet biskop Jens Nilssøn omtalte, og har heller ingen likhet med Hahaughornet fogden Iver Wiel laget en skisse av i 1743. Ifølge en lite troverdig påstand ble Hahaughornet innlevert til Bergen museum i 1840. Der har det aldri vært innført, og er heller ikke mulig å oppdrive.

Det drikkehornet Asbjørnsen eide skal derimot være identisk med det som befinner seg i Thaulow-samlingen på Norsk Folkemuseum, katalogisert som NFT.1914-0500.

Også De Sandvigske Samlinger på Maihaugen har flere slike drikkehorn bevart som har det mytiske hornransagnet knyttet til seg.

• Rikard Berge, Drikke joleskaal, i Norsk Folkekultur, Risør 1924, s. 2–53
• Olav Bø, Ronald Grambo & al. Norske segner, Oslo 1981, s. 260.
• Reidar Th. Christiansen, Eventyr og sagn, Oslo 1946, s. 81–86.
• Inger Lövkrona: Det bortrövade dryckeskärlet. En sägenstudie. Skrifter från Folklivsarkivet i Lund nr 24. Lund 1982.