Hun kan’ke for det

Hun kan'ke for det
orig. The Girl Can't Help It
Generell informasjon
Utgivelsesår
  • 1. desember 1956 (1956-12-01) (USA)
Prod.landUSAs flagg USA
Lengde99 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegiFrank Tashlin
ProdusentFrank Tashlin
Manusforfatter
Basert påDo Re Me 
av Garson Kanin
MusikkLionel Newman (dirigent, musikkveileder)
SjeffotografLeon Shamroy
KlippJames B. Clark
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Budsjett1 310 000 USD[1]
Totalomsetning6 250 000 USD[2]
Prod.selskap20th Century Fox
Eksterne lenker
IMDb

Hun kan'ke for det (originaltittel: The Girl Can't Help It) er en amerikansk musikalkomedie fra 1956, regissert av Frank Tashlin og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Tom Ewell, Jayne Mansfield og Edmond O'Brien. Filmen handler om en talentspeider som får i oppgave å gjøre kjæresten til en gangster om til en berømt sangerinne. Manus er skrevet av Frank Tashlin og Herbert Baker, basert på romanen Do Re Me, skrevet av Garson Kanin.

Mansfield hadde sin første hovedrolle på kino i denne filmen og den ble også hennes store gjennombrudd. Filmen inkluderer opptredener av en rekke kjente artister som Little Richard, Fats Domino, The Platters og Eddie Cochran.

Handling

[rediger | rediger kilde]

Den tidligere suksessfulle gangsteren Marty «Fats» Murdock aner en sjanse til å bli berømt igjen dersom han gifter seg med en berømt sangerinne. Han leier inn den tidligere suksessfulle talentspeideren Tom Miller for å gjøre kjæresten hans, Georgiana «Jerri» Jordan, til en stjerne. Tom er kjent for å skille forretning og privatliv, og Fats stoler derfor på ham sammen med den vakre Jerri. Det blir raskt klart for Tom at Jerri slett ikke ønsker å bli en stjerne, men har en drøm om å være en god kone og mor. Fats bryr seg lite om hennes ønsker og hun går med på det han vil, på grunn av at han reddet hennes far fra en lengre fengselsstraff for mange år siden. Tom har betenkeligheter med å gjøre noe som Jerri ikke vil, spesielt på grunn av at han begynner å utvikle følelser for henne, men blir presset av Fats.

Større problemer oppstår når det blir klart at Jerri ikke kan synge. Fats nekter likevel å gi opp og gir Tom en sang som han skrev da han satt i fengsel. Under innspillingen av sangen får Jerri i oppgave å lage en sirenelyd. Tom prøver å få solgt sangen til «Legs» Wheeler, som kontrollerer de fleste jukeboksene. Det han ikke vet er at Legs er en gammel rival av Fats, og er derfor ikke interessert da han får vite hvem som har skrevet sangen. I mellomtiden har Fats blitt bekymret for om Tom og Jerri har følelser for hverandre, og beordrer vennen Mousie til å avlytte telefonen hennes. Mousie blir rørt da han hører en telefonsamtale mellom de to og lyver til Fats om at forholdet deres er helt profesjonelt. Da Tom kommer tilbake og forteller Fats hva som skjedde hos Legs, bestemmer Fats seg for å ta saken i egne hender. Han begynner å produsere egne jukebokser som han tvinger barer til å ha i stedet for Legs sine. På denne måten sørger han også for å spre sangen sin. Jerri blir en stjerne og Fats kan endelig gifte seg med henne.

På bryllupsdagen avslører Jerri for Tom at hun egentlig kan synge, men at hun har latet som hun ikke kunne det, slik at Fats skulle la henne gå. Fats på sin side er ikke fornøyd med å gifte seg med en som ikke kan synge. Mousie benytter muligheten til å fortelle at Tom og Jerri faktisk er forelsket i hverandre, og foreslår at de kan få gifte seg i stedet. Plutselig dukker Legs og gjengen hans opp for å drepe Fats. Tom redder Fats ved å få han opp på scenen på restauranten der de er, og lar han fremføre hitlåten som han har skrevet. Legs blir så imponert over fremføringen av han avblåser hevnaksjonen. Det hele ender med at Tom og Jerri gifter seg og får barn, mens Fats blir en berømt sanger.

Rolleinnehavere

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og produksjon

[rediger | rediger kilde]

Frank Tashlin og Herbert Baker skrev manuset basert på romanen Do Re Me, skrevet av Garson Kanin. Under produksjonen ble vurdert å la tittelen på filmen være den samme som romanen, før valget til slutt falt på The Girl Can't Help It.[3]

Tom Ewell hadde nylig hatt stor suksess med filmen Gresskar i nød (1955), der han spilte mot Marilyn Monroe. Hans neste film var Løytnant i skjørt (1956), regissert av Tashlin, der han spilte mot Sheree North. 20th Century Fox håpet at North skulle bli deres nye blonde filmstjerne, etter at Monroe hadde begynt å stille stadig større krav til kontroll over sin egen karriere.[4] I mellomtiden hadde Jayne Mansfield hatt stor suksess med Broadway-teaterstykket Will Success Spoil Rock Hunter?. Rollefiguren hennes var i stor grad basert på det stereotype bildet av Monroe.[5]

I januar 1956 ble det annonsert at Do Re Mi skulle filmatiseres, med Ewell og North i hovedrollene og Nunnally Johnson som regissør.[3] Johnson ble erstattet av Tashlin og han ønsket Mansfield i den kvinnelige hovedrollen. Hun spilte fortsatt i Will Success Spoil Rock Hunter?, men Fox kjøpte rettighetene til dette og avsluttet teaterstykket.[6] Filmversjonen, Åh, for en mann, ble utgitt året etter, med Mansfield i hovedrollen og Tashlin som regissør.

Fox skiftet fokus fra North og ønsket å promotere Mansfield som Monroes erstatter.[7] De var imidlertid usikre på hvordan hun ville bli mottatt av kinopublikummet, og valgte derfor å inkludere en rekke kjente artister i Hun kan'ke for det, slik at Mansfield ikke var det eneste trekkplasteret.[8] Little Richard synger både tittelmelodien og flere andre sanger i filmen, som var hans filmdebut.[3] Det ble også gjort forsøk på å få Elvis Presley med i filmen, men det ble for dyrt.[9]

Filmen har en henvisning til dramafilmen Citizen Kane (1941). I en scene ser rollefigurene til Ewell og Edmond O'Brien på ulike Filmavisen-klipp. Mens de sitter og ser på, er det en sterk lysstrøm gjennom projektoren. Dette skjer også i Filmavisen-sekvensen i Citizen Kane.[10] Ewell og O'Brien ser også på et klipp fra filmen Wabash Avenue (1950), med Betty Grable i hovedrollen.[3]

Sanger

[rediger | rediger kilde]

Mottakelse

[rediger | rediger kilde]

Variety kalte filmen for en «ustyrtelig morsom komedie med god rytme». Anmelderen mente Mansfield passet perfekt til sin rolle, ettersom som hun er «riktig fysisk utstyrt» til den. O'Brien fikk også ros for sin innsats, selv om anmelderen mente han burde vært mer med i filmen.[11] Bosley Crowther i The New York Times var mer lunken og lot seg spesielt ikke imponere over Mansfields prestasjoner. Han mente hennes eneste «rett» til å være med i filmen var hennes formfulle figur. Crowther slo også fast at «Mansfield er en blek kopi av Marilyn Monroe».[12] Flere andre kritikere var enig i Crowthers vurdering av Mansfield.[8] Anmelderen i Beverly Hills Citizen mente derimot at Fox hadde funnet Monroes arvtaker i Mansfield.[13]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Solomon, Aubrey (1989). Twentieth Century Fox: A Corporate and Financial History. Scarecrow Press. s. 251. ISBN 978-0810821477. 
  2. ^ Solomon, Aubrey (1989). Twentieth Century Fox: A Corporate and Financial History. Scarecrow Press. s. 227. ISBN 978-0810821477. 
  3. ^ a b c d «Notes for The Girl Can't Help It (1956)». Turner Classic Movies. 
  4. ^ Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia. The Overlook Press. s. 217. ISBN 978-0879517182. 
  5. ^ Saxton, Martha (1975). Jayne Mansfield and the American Fifties. Houghton Mifflin. s. 52. ISBN 978-0395202890. 
  6. ^ Saxton, Martha (1975). Jayne Mansfield and the American Fifties. Houghton Mifflin. s. 72. ISBN 978-0395202890. 
  7. ^ Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia. The Overlook Press. s. 181. ISBN 978-0879517182. 
  8. ^ a b Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography. Greenwood Press. s. 70. ISBN 978-0313285448. 
  9. ^ Strait, Raymond (1992). Here They Are Jayne Mansfield. S.P.I. Books. s. 83. ISBN 978-1561711468. 
  10. ^ «Jayne Mansfield Collection (3-DVD)». DVDBeaver. Arkivert fra originalen 27. mai 2008. 
  11. ^ «Review: ‘The Girl Can’t Help It’». Variety. 1. januar 1956. 
  12. ^ Crowther, Bosley (9. februar 1957). «Screen: One-Track Film; 'Girl Can't Help It' Has a Mansfield Mania». The New York Times. 
  13. ^ Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography. Greenwood Press. s. 69. ISBN 978-0313285448. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hun_kan’ke_for_det&oldid=22801643»