Ikke-stridende

Ikke-stridende (non-combatants på engelsk) er et juridisk begrep fra internasjonal humanitærrett, og beskriver personer som ikke kan angripes i en militær konflikt. Begrepet brukes om sivile som ikke deltar i konflikten, medisinsk personell (leger, sykepleiere og sanitetssoldater), som har mandat etter folkeretten til å ta vare på sårede og syke i krigssoner (beskyttelsen gjelder også medisinsk personell som er medlemmer av de væpnede styrkene), stridende som er hors de combat, og nøytrale personer som ikke deltar i striden. Ikke-stridende kan ikke angripes, og sivile, medisinsk personell eller nøytrale parter kan helles ikke tas som krigsfanger, og i tillegg har medisinsk personell rett etter folkeretten til å utføre sitt humanitære arbeid i krigssoner uten å bli forhindret. Det er et brudd på krigens lover, dvs. en krigsforbrytelse, å angripe ikke-stridende.^[1]

Beskyttelsen av medisinsk personell går helt tilbake til den første Genèvekonvensjonen fra 1864 og beskyttelsen av ikke-stridende har blitt utdypet i senere konvensjoner og protokoller. I den første Genèvekonvenjonen ble det bestemt at sårede skulle behandles humant, at medisinsk personell, både militære og sivile, skulle anses som nøytrale, og at enhver som hjalp sårede skulle respekteres og «forbli fri». Medisinsk personell, og medisinske bygninger og kjøretøy, har rett til å bruke Røde Kors-bevegelsens emblemer, det røde korset, den røde halvmånen eller den røde krystallen, som beskyttelsesmerke (protective sign). Personell bærer også ofte identitetskort som identifiserer dem som «beskyttede personer» (protected persons) etter Genèvekonvensjonene. I praksis består medisinsk personell i dag ofte av sanitetspersonell innenfor sitt lands forsvar, i Norge av personell fra Forsvarets sanitet. Historisk spilte også den frivillige sykepleien, organisert bl.a. av nasjonale Røde Kors-foreninger, en viktig rolle. Det er forbudt etter krigens folkerett for sanitetspersonell som tjenestegjør som og er identifisert som dette å delta i krigshandlinger, og bygninger og kjøretøy identifisert som del av saniteten kan heller ikke brukes til militære operasjoner. Dette forbudet er en forutsetning for at personellet har status som beskyttede personer etter krigens folkerett.