Inflasjon

Inflasjon er vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Inflasjon er det samme som et fall i verdien av penger, det vil si at man får mindre varer og tjenester enn før for en bestemt pengesum. Inflasjonen måles vanligvis ved veksten i konsumprisene, slik den måles i Statistisk sentralbyrås konsumprisindeks.^[1] Motstykket til inflasjon er deflasjon.

Ifølge kvantitetsteorien er inflasjon en funksjon av mengden tilgjengelige varer og tjenester målt mot markedets samlede tilgang på penger. En økning i pengemengden utover den faktiske produksjonen er årsaken til inflasjon.

I Norge og andre stater som har et gjeldsbasert pengesystem består pengemengden hovedsakelig av bankkreditt og øker ved låneopptak fra banker. Pengemengden øker raskere ved lavt rentenivå kombinert med stor utlånsvillighet fra bankene.

For å begrense hvor lavt rentenivået kan gå (og med det begrense inflasjonen) setter sentralbanken i Norge en rente på bankenes foliokonto (konto i sentralbanken). Denne renten omtales som Norges Banks styringsrente og fungerer som et gulv for pengemarkedsrenten (renten ved lån imellom banker). Utlånsrenten er lik pengemarkedsrenten pluss bankenes rentemargin (fortjeneste). Sentralbanker i andre land har forskjellige metoder for å regulere rentenivået.

En banks kredittskapende evne er betinget av minimum 8 prosent kapitaldekning (ansvarlig kapital i forhold til forvaltningskapital). All ansvarlig kapital utover dette kan stå på konto i sentralbanken eller lånes til en bank som ønsker å øke sin egen kapitaldekning og tilbyr høyere rente. Publikums hyppige transaksjoner mellom banker gjør at bankene konstant må låne av hverandre.

I perioder der publikum låner mindre kan staten øke pengemengden ved statlig låneopptak. Dette var tilfellet i Norge under finanskrisen 2008 da bankenes utlånsvillighet var lav av frykt for risiko for mislighold. Mange stater opererer med budsjettunderskudd finansiert ved statsgjeld for å sikre en økende pengemengde i tråd med Keynes økonomiske teorier. I Norge tas statsgjeld opp etter råd fra sentralbanken.

En sterk økning i pengemengden betyr ikke nødvendigvis en tilsvarende økning i prisene på konsumprodukter. Ofte betyr lave renter at det skapes mye bankkreditt som plasseres i investeringsmarkeder som aksjer (opptakten til den store depresjonen) eller bolig (opptakten til finanskrisen 2008). Det driver opp prisene betydelig og kalles prisbobler. Boblene sprekker typisk når den lette tilgangen på penger forsvinner eller markedet går tom for nye investorer.

Inflasjon blir målt ved å observere utviklingen av en stor gruppe varer og tjenester i en økonomi (vanligvis basert på data innsamlet av et offentlig statistikkbyrå). Prisene til disse varene og tjenestene blir kombinert for å gi prisveksten eller det gjennomsnittlige prisnivået. Inflasjonsraten er økningen i denne indeksen, og mens prisnivå kan bli sett på som målingen av størrelsen til en ballong kan inflasjon bli sett på som dens økning i størrelse.

Det finnes ulike målemetoder av inflasjon, da verdien til inflasjon avhenger av hvilken vekt man gir hver enkelt vare og tjeneste i indeksen. Eksempler på noen måleenheter er:

• Konsumprisindeksen (KPI) måler prisen på et utvalg av varer som blir kjøpt av en «typisk konsument». I mange industrialiserte land blir den årlige prosentsatsen av KPI oppgitt som det vanlige inflasjonsmålet.
• Produsentprisindeksen (PPI) måler prisen til produsenter.
• Engroshandelprisindeksen
• Boligprisindeksen
• Råvareprisindeksen måler prisene på et utvalg råvarer.

Hyperinflasjon er et begrep innen økonomien som brukes når inflasjonen er «helt ute av kontroll», dvs. når prisene øker kraftig i takt med at valutaen mister sin verdi. Det finnes ingen presis definisjon på hyperinflasjon, og en enkel definisjon går ut på en årlig inflasjon på 50 % eller mer. De fleste økonomer definerer imidlertid hyperinflasjon som «en inflasjonssyklus uten noen form for tendens til å stabilisere seg».

I moderne historie har hyperinflasjoner blitt foråsaket av ekstremt stor statlig utenlandsgjeld. Når et land selger store mengder av sin egen valuta på valutamarkedet for å kjøpe valuta lånet er i for betaling av avdrag og renter minker verdien av valutaen som selges. I denne situasjonen er valutaen sårbar for blankosalg ("short sell" på engelsk) som betyr at valutaspekulatører låner store mengder av valutaen som de selger umiddelbart, for så å kjøpe tilbake når verdien er gått ned. Når lånet så tilbakebetales sitter de igjen med profitt tilsvarende verdiminkningen minus lånekostnader. Dette medfører større salg på valutamarkedet som senker verdien ytterligere, samt at når valuta lånes av en bank øker pengemengden og dermed inflasjon. Hvis inflasjonen blir så stor at folket bruker opp sparepengene så fort de kan er valutaen nær ubrukelig.

Dette har vært tilfelle i flere land som har tatt opp store dollarlån av IMF eller Verdensbanken, og i Weimarrepublikken som ble pålagt et enormt erstatningskrav etter tapet i første verdenskrig som skulle betales i dollar, pund eller gull.

Hyperinflasjon kan tvinge frem en revaluering av et lands valuta, noe som var tilfellet med Tyrkia. De bestemte seg for å revaluere Tyrkisk lira 1. januar 2005 pga. stadig økende inflasjon siden 1970-årene. Et annet kjent eksempel er Tyskland i 1920-årene.

I noen sammenhenger er ordet inflasjon forstått som en økning i pengeetterspørselen, som ofte blir sett på som årsaken til prisvekst. Noen økonomer foretrekker fortsatt denne definisjonen, i stedet for bare prisøkning i seg selv. Derfor refererer noen til 1920-årene i USA som en periode med inflasjon, selv om prisene ikke økte.

• Inflasjonsmålet
• Agflasjon
• Kjerneinflasjon
• Dyrtid

• (en) Inflation – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «FAQ – Pengepolitikk, inflasjon og styringsrenten», fra Norges Banks nettsider
• 'Modern Money Mechanics' - Informasjonshefte fra Federal Reserve Bank of Chicago om hvordan penger skapes i et sentralbanksystem. Arkivert 14. februar 2015 hos Wayback Machine.
• Hva er inflasjon - Artikkel om den østerrikske skolens syn på inflasjon fra det norske Ludwig von Mises Instituttet