Inhabilitet

Inhabilitet (av nektende -in og habil) eller ugildhet (det motsatte av uhildet) vil si at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å svekke tilliten til at en saksbehandler eller myndighetsperson er upartisk. Hvis slike omstendigheter ikke foreligger er saksbehandleren habil. Det er saksbehandler selv som tar stilling til om det foreligger inhabilitet. Selv om det foreligger inhabilitet hos en eller flere saksbehandlere blir ikke avgjørelsen automatisk ugyldig. Har det i en sak foreligget inhabilitet og saksbehandler allikevel har deltatt i saksbehandlingen kan avgjørelsen bli ugyldig dersom inhabiliteten kunne hatt konsekvenser for utfallet av saken.^[1]

Hovedhensynet bak kravet om inhabilitet er at man skal ikke dømme i egen sak eller en sak hvor man kan ha interesse av utfallet i saken. Avgjørelsen kan da bli farget, bevisst eller ubevisst, av nærheten til sakens parter og enten kan parten får en urimelig fordel eller saksbehandleren kan være så engstelig for å gi en urimelig fordel at han går i motsatt retning. Saksbehandler vil være inhabil hvis det foreligger mulighet for at det kan foreligge egeninteresse i utfallet av en sak. I tillegge vil inhabilitet foreligge hvis en nær slektning, venn eller fiende eller en underordnet kan ha interesse av utfallet i en sak. Det kan også foreligge særlige omstendigheter som fører til inhabilitet. Habilitet har ikke bare betydning for om en saksbehandler opptrer upartisk, men også for borgernes tillit til at han gjør det. Selv om det ikke er fare for at saksbehandler opptrer upartisk så er det grunn til å vike sete hvis det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til at saksbehandler kan opptre upartisk. Habilitetsreglene beskytter saksbehandleren. Habilitetsreglene gir en saksbehandler en rett til å trekke seg fra å behandle en sak han ellers ville være forpliktet til å forberede og avgjøre.^[2]

Hvis saksbehandler selv mener at han er inhabil fratrer han sin stilling midlertidig, eller gir avkall på å utføre handlinger som kan påvirke utfallet av behandlingen. Inhabilitet som et juridisk begrep angir at dommer, eller forvaltningsperson utfra sitt forhold til saken eller dens parter, anses avskåret fra å delta i behandlingen av den. I en dommers tilfelle vil en settedommer i stedet bli oppnevnt, og – i tilfelle med en offentlig tjenesteperson – en stedfortreder.

Begrepet er omhandlet i flere lover og dekker de fleste områder fra domstols- og politimyndighet og til folkevalgte og forvaltningsansatte.

Inhabilitet kommer også til anvendelse i selskapssammenheng, og aksjeloven bestemmer at styremedlemmer eller administrerende direktør ikke har anledning til å delta i behandlingen av spørsmål der vedkommende har fremtredende personlige eller økonomiske interesser.

En generell regel er at man er inhabil dersom det foreligger spesielle forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. For testamentsvitner er det dog ingen skjønnsmessige regler for habilitet. Dette er begrunnet med de krav til forutsigbarhet som gjør seg gjeldende på området. For ektepakter er det i det hele tatt ingen habilitetskrav til vitnene.

• Aksjeloven av 4. juni 1976 – § 8-11
• Domstolloven (Lov om domstolene av 13. august 1915) – §§ 106 flg.
• Forvaltningsloven av 10. februar 1967 – kapittel 2

• Interessekonflikt
• Korrupsjon

• Landrø Marit Ingebjørg, Wangensteen Boye, red. (1986). «Inhabil, ugild, uhild». Bokmålsordboka. Oslo: Norsk leksikografisk institutt, Norsk Språkråd og Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07667-9. 
• Wikstrøm Solveig, red. (2001). «Inhabilitet». Caplex leksikon. Oslo: Cappelen. s. 488. ISBN 82-02-18165-8. 
• Henriksen Preben, red. (1997). «Inhabilitet». Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. 7 Helm-Is (3 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 503. ISBN 82-573-0682-7.