Injurie

En injurie eller ærekrenkelse er en krenkelse av en annen persons ære gjennom et hvilken som helst form for uttrykk, og er lovstridig i mange land.

Den internasjonale Menneskerettighetserklæringens artikkel 12 slår fast at enhver har rett på lovens beskyttelse mot angrep på ens ære. Det vil si at det ikke er mulig å avkriminalisere angrep på noens ære, noe som heller aldri har vært gjort i Norge. Æreskrenkelsesparagrafen ble fjernet fra straffeloven i 2015, i bytte mot et mer tidsrelevant vern gjennom skadeerstatningsloven, og ved bruk av andre mer relevante paragrafer i straffeloven og annen lovgiving.

Artikkel  12.    Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.^[1]

At Norge anerkjenner denne traktaten i sin fulle helhet, kommer frem gjennom grunnlovsparagraf §92.

§ 92. Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.^[2]

Skadeerstatningslovens paragraf § 3-6 om æreskrenkelse, gir fornærmede rett til erstatning for økonomiske tap og ikke-økonomiske tap.

§ 3-6 a.(erstatning for ærekrenkelser)

Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste.

En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.^[3]

Injurier, eller ærekrenkelser, ble i Norge fjernet fra straffeloven av 2005 med virkning fra 1. oktober 2015.^[4] Ærekrenkelser kan imidlertid gi grunnlag for erstatningsansvar jf. lov om skadeserstatning § 3-6 a.

En injurie, eller ærekrenkelse, var ifølge den gamle straffeloven av 1902s kapittel 23^[5] et lovbrudd hvor en person ved ord eller handling krenket en annens gode navn og rykte, æresfølelse eller utsatte noen for hat eller ringeakt.

Æres/selvfølelsen var omhandlet i § 246, mens § 247 omhandlet det å forårsake noens tap av omdømme slik at deres erverv eller stilling ble utsatt for ringeakt eller tap.

Loven ga en strafferamme på inntil 6 måneder etter § 246, mens § 247 hadde en ramme på inntil 2 år. Dog kunne straffen falle bort dersom injurianten førte sannhetsbevis, se dog § 249. Påtalemyndigheten ville normalt ikke fremme slike saker etter eget initiativ.^[6]

Det var ikke bare navnet som var under beskyttelse, men selve personen. Det vil si at enhver handling/ord egnet til å utsette en person for hat, ringeakt eller dårlig rykte falt under denne paragraf. Hvis det var en enighet i en gruppe om bruk av koder om en person; om det var «han» eller enkelt og greit vanlig kallenavn og brukte det som middel til å utsette det for det ovennevnte, ville dette falt under æreskrenkelse.^[7]

Juristen Knut Brofoss skrev i en artikkel i tidsskriftet Samtiden i 1979 at gjennom injurielovgivning kan rettsapparatet lett kunne bli et redskap for virksomhet som det ellers anses viktig å bekjempe. I praksis kan man bli dømt fordi man legger noe annet i ordene enn det domstolene gjør. Den som ytringene retter seg mot, oppnår ofte å lede oppmerksomheten bort fra det den opprinnelige ytringen dreier seg om, og over på spørsmålet om ytreren har gjort noe ulovlig.^[8]

• Johs. Andenes: Alminnelig strafferett. Akademisk forlag, Oslo 1956
• Helge Rønning; Halldis Moren Vesaas; Mariken Vaa, red. (1979). Samtiden nr. 1 1979. Aschehoug. 

• «Ærekrenkelse». Jusleksikon.no. Besøkt 13. mars 2022.