Inkunabel

Inkunabel eller vuggetrykk er en bok, et ark eller et bilde som er trykt, ikke håndskrevet eller tegnet, før 1501 i Europa. Inkunabler er svært sjeldne, og dermed også meget verdifulle både som historiske dokumenter og i pengeverdi.

Tidsinndelingen før og etter 1500-tallet stammer fra 1638 og markerer bare et praktisk skille og ingen historisk forandring i trykketeknikk eller typografi.^[1]

Betegnelsen «inkunabel» kommer fra latinsk incunabula, tøystykket spedbarn ble svøpt i, og refererer til noe som er i sin spede barndom. Første gang det ble brukt i denne betydningen var i 1639, i Bernhard von Mallinckrodts bok De ortu et progressu artis typographicae. Forfatteren nevner typographicae incunabula, og setter en grense ved slutten av året 1500. Denne grensen har blitt beholdt, selv om den er helt tilfeldig og ikke sammenfaller med noen fornyelse innen boktrykkerkunsten. Mens von Mallinckrodt bruker ordet om trykkeprosessen, ble det fra slutten av det 17. århundre brukt om selve bøkene, hvilket er den vanlige bruken i moderne tid.

Det finnes to typer inkunabler: De som er trykket fra blokker hvor en hel side er skåret inn, ofte kalt de xylografiske inkunabler (blokkbøker), og de som er laget med løse typer på en presse av den typen Gutenberg fant opp; disse kalles typografiske inkunabler. Mange forskere forbeholder begrepet inkunabel for sistnevnte type.

Antall bøker trykket med boktrykkteknikk frem til 31. desember 1500 er etter sin natur vanskelig å fastslå. Det er anslått at om lag 8 mllioner bøker kan ha blitt trykket i dette tidsrommet.^[2] I dag er det bevart mellom 28 000 og 30 000 utgaver i et antall av om lag 500 000 eksemplarer.

Blant de mest kjente inkunabler finner man:

• Gutenbergbibelen fra 1455
• Peregrinatio in terram sanctam fra 1485
• Hortus sanitatis fra 1491
• Nürnbergkrøniken fra 1493

• Blokkbok, bok fra 1400- og 1500-tallet satt sammen av enkeltbladstrykk utført ved hjelp av blokktrykk.