Innocens II

Innocens II
Født		11. århundre Roma
Død		24. sep. 1143[1][2] Roma
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1130–), skribent
Embete		Pave (1130–1143)
Søsken		Pietro Papareschi
Gravlagt		Santa Maria in Trastevere (1308–)
Innocens II på Commons

Pave Innocens II (født før 1116, død 24. september 1143 i Roma), født som Gregorio Papareschi, var pave fra 1130 til 1143.

Papareschi fra en familie i Roma, antagelig fra rione Trastevere.

Pave Paschalis II (1099–1118) gjorde ham til kardinaldiakon. I denne egenskapen fulgte han pave Gelasius II (1118–1119) da han ble forvist til Frankrike.^[3] Under pave Callistus II (1119–1124) ble han valgt til forskjellige viktige og vanskelige oppdrag, som ett til Worms for avslutte Wormskonkordatet, freden med keiseren, i 1122, og ett i Frankrike i 1123.

I 1130 da pave Honorius II lå for døden, besluttet kardinalene å overlate valget til en kommisjon av åtte menn, ledet av pavekansleren Haimerik som fikk sin kandidat, kardinal Gregorius Papareschi, i all hast valgt til pave Innocens II.^[4] Han ble innviet den 14. februar, dagen etter at Honorius døde. De andre kardinalene erklærte at Innocens ikke var blitt kirkerettslig valgt og valgte kardinal Pietro Pierleoni fra Roma som kom fra en familie som var fiendtlig til Haimeriks støttespillere, frangipaniene. Pierleoni tok navnet pave Kletus (Anakletus II). Motpave Kletus’ blandete gruppe av tilhengere var mektige nok til å ta kontrollen over Roma og Innocens ble tvunget til å flykte nordover. Basert på enkel majoritet for hele kardinalkorpset var Kletus kirkerettslig valgt pave, og Innocens var motpaven. Imidlertid, lovgivningen til pave Nikolas II i det berømte påbud av 1059 ga førsterettsvalget til kardinalprestenes og kardinaldiakonenes flertall. Denne regelen ble endret i Det andre Laterankonsilet av 1139.

Blant Kletus' støttespillere var hertug Vilhelm X av Aquitaine og den mektige grev Roger II av Sicilia. Sistnevnte ble utnevnt til konge av Sicilia umiddelbart av Kletus, en utnevnelse Innocens II først anerkjente ni år senere.

Kletus hadde kontrollen over Roma og Innocens dro sjøvegen til Pisa, derfra til Genova og så til Frankrike hvor innflytelsen fra Bernhard av Clairvaux sørget for at han ble anerkjent av presteskapet og av kongens hoff. Kong Ludvig VI av Frankrike sammenkalte et nasjonalråd av franske biskoper ved Étampes, og Bernard ble valgt til å dømme mellom de rivaliserende pavene. Han besluttet å gi sin tilslutning til Innocent II. Det førte til at paven ble anerkjent av alle de store statsmaktene i Europa. I oktober det samme året ble han således anerkjent av Lothar III av Tyskland og hans biskoper ved kirkemøtet i Würzburg. I januar 1131 hadde han også et vellykket møte med kong Henrik I av England, og i august 1132 dro Lothar III med en hær til Italia for først å avsette motpaven Kletus og deretter selv bli kronet av pave Innocens. Kletus og hans tilhengere hadde kontrollen over Peterskirken, og kroningen skjedde derfor i Laterankirken i Roma den 4. juni 1133. I andre henseende viste det tyske hærtoktet seg mislykket. Ved innsettingen av Lothar som keiser fikk han overdratt de områder som tilhørte Matilde av Toscana, den såkalte «matildiske arven», som opprinnelig var ment for pavedømmet, ved å betale en årlig avgift. Konsekvensen var det kuriøse faktum at keiseren ble en vasall av pavedømmet.^[5]

Bernhard av Clairvaux ble med Innocens tilbake til Italia og deltok i å forsone Pisa med Genova og Milano med paven. Det samme året var Bernhard igjen ved kirkerådet i Reims i Frankrike på pave Innocens' side og dro deretter til Aquitaine hvor han lyktes å få hertug Vilhelm X av Aquitaine til å oppgi sin støtte til Kletus til fordel for Innocens^[6]

I 1136 fortok Lothar III et andre hærtokt, men det var heller ikke avgjørende i å skape et resultat, og den langvarige striden mellom de rivaliserende pavene ble endelig avgjort ved at Kletus døde den 25. januar 1138.

Innocens tok som kardinalnevø, cardinalis nepos, sin egen nevø som også het Gregorio Papareschi, og forfremmet ham til kardinal i 1134. Deretter forfremmet han sin egen bror, Pietro Papareschi, til kardinal i 1142.^[7] En annen nevø, Cinzio Papareschi (død 1182), som også var kardinal, ble forfremmet i 1158, etter Innocens' død.^[8]

Ved Det andre Laterankonsilet, ble freden endelig igjen opprettet i kirken. Bortsett fra en fullstendig gjenoppbygging av oldtidskirken Santa Maria i Trastevere, kanskje med opprinnelse tilbake til 200-tallet, fikk trekk som joniske søyler som ble tatt fra tidligere søyleganger i Caracallas termer, et badeanlegg fra antikken, og andre rikt detaljerte spolia som ble tatt fra tidligere romerske monumenter.^[9] De resterende årene i pavens liv var preget av manglende politiske resultater slik som hans første år hadde vært. Hans forsøk på å gjøre om de ulykksalige resultatene i Roma av den lange striden ble bortimot helt nøytralisert av en strid i byen Tivoli hvor han ble involvert – og i tillegg til en krangel med hans tidligere tilhenger, Ludvig VII av Frankrike, om kandidaten for den neste erkebiskopen av Bourges. Sistnevnte strid førte til at det franske kongedømmet ble langt under interdikt for presse fram pavens egen kandidat.

I 1143 nektet pave Innocens å akseptere avtalen i Mignano med Roger II av Sicilia som hadde sendt Robert av Selby for å imøtegå pavens legat Benevento. Vilkårene ved Mignano ble anerkjent. Pave Innocens II døde 24. september 1143 og ble etterfulgt av pave Celestin II (1143–1144). De trosspørsmål som Innocens ble bedt om å avgjøre var de som fordømte meningene til franskmannen Pierre Abélard og av italieneren Arnold av Brescia.

I 1143 da paven lå døende begynte Kommunen i Roma, et kortvarig styresett på 1100-tallet, rådslagningen for offisielt å gjeninnføre det romerske senatet det påfølgende året. Paven var ble lagt i en sarkofag av porfyr som den samtidige tradisjonen hevdet hadde tilhørt keiser Hadrian.

Forgjenger: Honorius II

Pave (liste over paver)

Etterfølger: Celestin II