Injeksjon

En injeksjon er en metode for å sette substanser inn i kroppsvev ved hjelp av en sprøyte med kanyle. Brukes til å perforere huden, og holdes der så lenge det tar å føre substansen inn. En injeksjon er en parenteral administrasjonsform. Det er tre hovedtyper injeksjoner; subkutane, intramuskulære, og intravenøse.

Injeksjoner ble først utført på 1600-tallet, men ble vanlig i det 20. århundre.^{[trenger referanse]} Det er en av de vanligste medisinske prosedyrene, og hvert år blir det gitt minst 16 milliarder injeksjoner over hele verden.^[1]

En intradermal (intrakutan) injeksjon injiseres i huden.

En subkutan injeksjon (SC) administreres inn i subkutis, hudlaget under epidermis og dermis.^{[trenger referanse]} Subkutane injeksjoner brukes til administrasjon av legemidler i små volum, for eksempel insulin eller heparin, der en lang absorpsjonstid er ønsket. Subkutane injeksjoner settes som regel i huden på magen (unntatt en 5 cm stor sirkel rundt navlen), oversiden av låret, utsiden av overarmen eller rumpen like bak hoftebeinet. Subkutane injeksjoner selvadministreres ofte, for eksempel insulininjeksjoner av personer som har diabetes mellitus type 1.

En intramuskulær injeksjon (IM) injiseres direkte inn i en muskel.^{[trenger referanse]} Mange vaksiner, og legemidler som morfin, metoklopramid og P-sprøyten kan administreres på denne måten. Mange legemidler injisert på denne måten absorberes relativt raskt, mens andre virker over lengre tid, avhengig av preparatformen. Intramuskulære injeksjoner selvadministreres sjelden, og bør settes av autorisert helsepersonell, dette på grunn av injeksjonsstedenes utilgjengelighet og faren for å treffe nerver og blodårer. De mest vanlige injeksjonsstedene er utsiden av overarmen (deltamuskelen), rumpen (glutealmuskel) eller forsiden av låret (Vastus lateralis-muskelen).

En intravenøs injeksjon eller infusjon (IV) settes direkte inn i en vene, og den injiserte substansen kommer dermed direkte inn i blodstrømmen.^{[trenger referanse]} Effekten tiltrer derfor tilnærmet øyeblikkelig. Noen medikamenter (som dopamin og enkelte antibiotika), blod og andre kolloider samt andre væsker som må infuseres i større mengder, kan kun administreres intravenøst.

Intravenøs tilgang kan etableres med kun en sprøyte og kanyle, men i praksis brukes dette kun i nødstilfeller og av rusmiddelavhengige sprøytebrukere. Den vanligste måten å etablere intravenøs tilgang i helsevesenet er ved et perifert venekateter (også kjent under merkenavnet Venflon), som normalt settes i vener i hånden eller underarmen. Andre metoder omfatter sentrale venekateter, perifert innsatte sentrale venekateter, Hickmankateter og implanterte veneporter.

•  (en) Injections (medicine) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons