Irredentisme

Irredentisme er et politisk og idehistorisk fenomen som innebærer et sterkt ønske om å gjenerobre eller gjenopprette et lands eller en nasjons forhenværende territorier eller besittelser. Begrepet kommer av det italienske ordet irredento («uforløst»).

Et omstridt område kan tilsvarende bli kalt et irredenta, men ikke alle irredenta trenger å være gjenstand for irredentisme.^[1][2]

Den italienske irredentismen var en politisk bevegelse som ville samle alle områder med italiensktalende befolkning i en stor italiensk stat. Den begynte på 1870-tallet under slagordet Italia irredenta (det ikke-frigjorte Italia)^[2] og var på dette tidspunktet var den først og fremst rettet mot Østerrike-Ungarn, som omfattet flere italienskspråklige områder (i Tirol og Küstenland). I tillegg ble også gjort krav på deler av Sveits (Ticino og Graubünden).

Første verdenskrig gjorde det mulig for Italia å kunne innlemme disse områdene, og landet sluttet en hemmelig avtale med Storbritannia og Frankrike om å få oppfylt sine territorielle krav som motytelse for en deltakelse i krigen. Italia sa derfor i 1915 opp forsvarsavtalen som landet hadde inngått med Tyskland og Østerrike-Ungarn (trippelalliansen), og erklærte samtidig Østerrike-Ungarn krig. Selv om Østerrike-Ungarn i alpekrigen under første verdenskrig klarte å forsvare sin sydlige grense, holdt seiersmaktene ord, og Italia ble i St.-Germain-traktaten tildelt store deler av Tirol samt Görz, Trieste og Istria.

Siden Italia hadde forespeilet Storbritannia og Frankrike at den italienske språkgrensen fulgte alpenes hovedvannskille, fikk Italia imidlertid store områder som aldri hadde vært italiensktalende, spesielt det tysk- og ladinskspråklige Syd-Tirol. Disse områdene ble utsatt for en aggressiv italienisering fra italienske myndigheter, både under fascistene og etter andre verdenskrig, helt frem til 1970-tallet.

Sveits ble forskånet for irredentismen, men følte seg lenge truet i sin statlige integritet. Faktisk var irredentismen den direkte foranledningen for at Sveits anerkjente retoromansk som sitt fjerde offisielle språk, som et svar på at Italia hadde definert retoromansk som en italiensk dialekt og dermed forsøkt å rettferdiggjøre et territorielt krav på kantonen Graubünden.

• Norgesveldet
• Stor-Serbia
• Den stortyske løsning
• Stor-Albania
• Stor-Finland
• Gibraltar
• Krim
• Nord-Irland
• Makedonia
• Olivenza, mellom Portugal og Spania
• Stor-Ungarn

• Kina
• Stor-India
• Indonesia
• Stor-Bangladesh
• Stor-Syria
• Stor-Jemen
• Hongkong og Macao
• Kurilene

• Ceuta og Melilla
• Ogaden

• Falklandsøyene