Den iranske revolusjon

Den iranske revolusjonen i 1979 forandret Iran fra et autokratisk, vestlig orientert monarki, under styret av sjah Muhammed Reza Pahlavi, til en islamsk teokratisk republikk under Ayatollah Khomeini. Revolusjonen var delt i to faser. I den første fasen ble sjahen veltet av en allianse av liberale, venstreradikale og religiøse grupper. I den andre fasen, som ofte blir kalt den islamske revolusjon, kom prestestyret til makten og innførte en teokratisk islamsk republikk.

Sjahen hadde sittet med makten siden 1941, med et kort avbrudd i 1953. Ut over den rike eliten som dro nytte av sjahens storforbruk av penger hadde han lite støtte i befolkningen. I 1960- og 70-årene møtte han kontinuerlig motstand, både fra religiøse ledere og fra den urbane middelklassen som støttet et konstitusjonelt monarki med frie, demokratiske valg. Sjahen ledet et strengt regime, fengslet hundrevis av politiske aktivister og tvang gjennom sensurlover. Mens leveforholdene for de fleste i befolkningen var dårlige, var det få folkelige krav om konstitusjonelle reformer.

I 1978 førte en serie med protester, utløst av en svertende artikkel i den offisielle pressen som angrep Khomeini, til en eskalerende voldsspiral inntil to millioner mennesker fylte gatene i Azadi-torget i Teheran 12. desember for å protestere mot sjahen. Hæren begynte å gå i oppløsning da utskrevne soldater nektet å skyte på demonstrantene og begynte å skifte side. Sjahen gikk med på å innføre en mer moderat konstitusjon, men det var for sent for kompromisser. Majoriteten av befolkningen var lojal mot Khomeini, og da han ble kalt tilbake for å iverksette en avslutning av monarkiet, var sjahen tvunget til å flykte landet 16. januar 1979. Khomeini kom tilbake til Iran 1. februar, invitert av den pågående revolusjonen mot sjahen. Han skiftet raskt ut de mer moderate elementene og skapte en islamsk republikk med seg selv som øverste leder.

Forløpere til revolusjonen

[rediger | rediger kilde]
Sjah Reza Pahlavi

Pahlavi ble gjeninnsatt ved makten etter at han først hadde måttet flykte fra landet i 1953. Gjeninnsettelsen kom i stand ved at den demokratisk valgte regjeringen til dr Muhammed Mossadegh ble kastet ved hjelp av en fordekt operasjon av CIA, kalt Operasjon Ajax. Pahlavi beholdt gode relasjoner med USA, men kom i konflikt med tradisjonelt muslimsk syn på alkohol, gambling og sex før ekteskapet, i det han nektet å forby noen av disse tingene. Regimet var kjent for sin korrupsjon og sin brutale praksis som forårsaket protester i Iran og kritikk fra store deler av verdenssamfunnet.

Sterk opposisjon vokste frem i mange sektorer av samfunnet under sjahens styre. Særlig viktig var de religiøse lederne som lenge hadde vokst til å bli viktige stemmer for opposisjonen i Iran. Siden det 19. århundrets tobakkprotester, hadde ulema vokst jevnt og trutt både i politisk og religiøs innflytelse. Den dominerende teologien i Iran var en som nært knyttet religiøse og sekulære saker med en sterk kultur for sosial aktivisme. Disse inkluderte opposisjon mot regjeringens brutalitet og en iherdig bekjempelse av fattigdom. Denne aktivismen ble fulgt opp av en sterk konservatisme for å beholde islamske verdier. Etter hvert som motstanden økte slo sjahen hardt ned på avvikerne. Et eksempel var i 1963 da han angrep teologi-studenter som forsøkte å stoppe åpningen av et alkoholutsalg.

Ayatollah Khomeini var lederen for opposisjonen som hevdet at sjahens regime var et tyranni. Etter arrestasjonen av Khomeini, og hans etterfølgende eksil fra Iran i 1964, økte urolighetene blant de geistliges tilhengere. Pahlavi valgte jevnlig å svare urolighetene med vold, ved å arrestere og drepe demonstranter. Det er ukjent hvor mange liv som gikk tapt i denne kampanjen, Pahlavi-regjeringen hevdet det var 86, mens iranere i eksil har anslått det til tusenvis.

I 1963 og 1967 vokste den iranske økonomien betydelig på grunn av den økte verdien på olje- og ståleksporten. Samtidig akselererte inflasjonen, og den økonomiske ekspansjonen klarte ikke å bedre leveforholdene for middelklassen og fattige iranere. I stedet ble mye av denne rikdommen håvet inn av sjahen og hans allierte i private reserver. Lederne i sjahens regime, og de som fungerte som mellommenn med vestlige selskaper, ble ekstremt rike og levde i overdådig luksus. Dette økte sinnet både blant de som ikke fikk del i rikdommen og islamske ledere som stilte spørsmål ved moralen. Regjeringen begynte også å bruke store summer av offentlige penger på å kjøpe moderne våpensystemer, hovedsakelig fra USA.

I møtet med økende opposisjon fra de religiøse lederne som fikk tilslutning fra ledere av mindre næringsvirksomheter i 1975, startet sjahen et nytt forsøk på å skaffe seg kontroll over det iranske samfunnet. Han forsøkte å minimalisere rollen til islam i kongedømmets liv, og hyllet i stedet bedriftene til den før-islamske persiske sivilisasjonen. Derfor ble den islamske månekalenderen avskaffet fra offentlig bruk og erstattet med en solkalender. Muslimske og marxistiske utgivelser ble også tungt sensurert.

Sjahens reformer er kjent som kongens eller den hvite revolusjon. Den avskaffet også føydalsystemet (noe som fikk konsekvenser som å bryte opp eiendom eid av noen innen det sjiittiske presteskapet, og dermed reduserte deres inntekter) og gav friheter til kvinner (som presteskapet protesterte mot som et komplott for å «bringe kvinnene ut i gatene»).

Forhold før revolusjonen i Iran

[rediger | rediger kilde]

Den fattigste delen av den iranske befolkningen var tendensielt den mest religiøse og minst vestlig-orienterte.[trenger referanse] De fattige var stort sett bønder eller bodde i slummene på utsiden av de store byene, særlig hovedstaden Teheran. De ønsket at den grunnleggende islamske livsstilen skulle komme tilbake, i motsetning til sjahens forsøk på modernisering og fremskritt, som de så på som vestliggjøring. De mente at sjahens reformer bare tjente hans egne interesser, og at hans løfter om å skaffe fremskritt var falske ettersom gapet mellom rike og fattige bare økte. I tillegg følte mange at mye av den store velstanden skapt av oljeindustrien var med på å skape dette gapet.

Etter hvert som den iranske middelklassen ble mer urbanisert, utdannet og eksponert for vestlige verdier, så mange på regimet som en del av problemet. Og i årene etter sjahens gjeninnsettelse i 1953 ble hans posisjon stadig farligere for ham. Dette skyldtes først og fremst hans nære bånd med vesten, upopulære reformer gjennomført under den hvite revolusjonen, intern korrupsjon og regimets despotiske karakter, særlig representert ved dets hemmelige politi, kjent som SAVAK.

Ruinene av Persepolis.

Da prisen på olje fortsatte å stige i 1970-årene, ble mange stadig sintere på regimets kameraderi, korrupsjon og undertrykkende natur. Den interne dekadensen er godt illustrert av 2500 års-jubileet for grunnleggelsen av det persiske riket. Disse feiringene bestod av en tre-dagers fest holdt i Persepolis i oktober 1971, og kostet mer enn 300 millioner USD. Over ett tonn kaviar ble tilberedt av noen av de to hundre kokkene som ble fløyet inn fra Paris. Samtidig hadde mange i Iran for lite mat og stod uten husly.

I 1970-årene økte presset for forandring i styret etter hvert som stigningen i den globale råoljeprisen økte gapet mellom rike og fattige i Iran. Selv pro-vestlige elementer i Iran ble rystet av den økende autokratiske styrestilen og økt bruk av det hemmelige politiet. Samtidig fant en bredere populistisk bevegelse sitt organisatoriske grunnlag i moskéene, og i seremonier som tok avstand fra vestens ugjerninger og vestlig påvirkning. Kollisjonen mellom en ung, voksende befolkning og en sosial struktur som verken tilbød forbedringer i en moderne stat eller stabiliteten til et tradisjonelt samfunn, skapte forhold som var modne for revolusjon.

Tidlige protester

[rediger | rediger kilde]

Etter press fra USAs president Jimmy Carter (som truet med å kutte salg av våpen) i 1977 på grunn av manglende overholdelse av menneskerettighetene, ble mer enn 300 politiske fanger løslatt, sensuren ble løst opp og rettssystemet reformert. Denne lettelsen av restriksjoner førte til flere kampanjer fra opposisjonen hvor forfattere kjempet for tankefrihet, og folket begynte å demonstrere.

Denne tidlige opposisjonen var ledet av Mehdi Bazargan og hans Frihetsbevegelse i Iran. Den var en liberal sekulær gruppe som var sterkt knyttet til Mossadeghs bevegelse fra 1950-årene. Denne gruppen fikk betydelig støtte både i Iran og i Vesten.

Mer radikal var Ali Shari'ati som kombinerte marxisme og sjia-ortodoksi i en revolusjonær bevegelse inspirert av de cubanske og algeriske revolusjonene. Hans påståtte mord i London i 1977, som SAVAK ble beskyldt for, øket spenningen betydelig.

Ulema var delt, noen allierte seg med de liberale sekulære og andre med marxistene. Khomeini, som var i eksil i Irak, ledet en liten fraksjon som talte for å kaste regimet og skape en teokratisk stat. Senere i 1977 ble Khomeinis sønn Mostafa funnet død av ukjente årsaker. Igjen fikk sjahens sikkerhetsstyrker skylden.

De forskjellige gruppene som arbeidet mot det etablerte styret opererte utenfra Iran, for det meste i London, Paris, Irak og Tyrkia. Taler av lederne av disse gruppene ble tatt opp på kassetter og smuglet inn i Iran. Talene kunne så bli hørt av den hovedsakelig analfabetiske befolkningen.

Eskalerende protester

[rediger | rediger kilde]

I perioden frem til 1978 kom opposisjonen mot sjahen hovedsakelig fra den urbane middelklassen, en del av befolkningen som var nokså sekulær og ville støtte et konstitusjonelt monarki. Det var først de islamske gruppene som klarte å samle de store massene av befolkningen mot sjahen.

Den offisielle pressen angrep Khomeini med en svertende artikkel i januar 1978. Sinte studenter og religiøse ledere protesterte mot artikkelens påstander i byen Qom. Hæren ble satt inn for å spre demonstrantene og drepte flere studenter.

Ifølge sjiaenes skikker skal en minneshøystund avholdes førti dager etter en persons død. I moskéer over hele landet ble befolkningen kallet inn til å ære de døde studentene. Derfor marsjerte grupper i et antall byer 18. februar for å ære de falne og for å protestere mot sjahens styre. Denne gangen brøt det ut voldeligheter i Tabriz og over hundre demonstranter ble drept. Syklusen gjentok seg og 29. mars begynte en ny runde med protester over hele nasjonen. Luksushoteller, teatre som viste «uetiske filmer» og en rekke symboler for sjahens regime ble ødelagt. Igjen intervenerte sikkerhetsstyrkene og drepte mange. Det samme skjedde 10. mai.

Virkningen fra demonstrasjonene, sammen med den galopperende inflasjonen, skadet ytterligere den iranske økonomien. Resultatet var at regjeringen sommeren 1978 introduserte strenge tiltak som førte til at mange offentlige arbeider ble lagt ned og lønnsstopp ble innført. Disse tiltakene skapte en utstrakt arbeidsledighet og uro blant arbeiderne, for det meste blant de fattige som levde i slummene rundt Teheran og andre store byer. I økende grad sluttet arbeiderklassen seg til studentene og middelklassen i protestene mot regimet.

Sjahen blir avsatt

[rediger | rediger kilde]
Demonstrasjoner i desember 1978 med banner av Khomeini.

Innen september var nasjonen i rask destabilisering der alvorlige protester ble jevnlige. Sjahen introduserte unntakstilstand og forbød alle demonstrasjoner. Fredag 8. september brøt en massiv demonstrasjon ut i Teheran, og i det som ble kjent som den svarte fredag brukte regimet sin fulle våpenstyrke for å knuse protestene. Stridsvogner, kamphelikopter og maskingevær drepte hundrevis.

Den svarte fredag lyktes i å fremmedgjøre store deler av den resterende iranske befolkning, i tillegg til sjahens allierte i utlandet. En generalstreik i oktober resulterte i økonomiens kollaps, da de fleste industriene stengte.

Protestene i 1978 kulminerte i desember i den hellige måneden muharram, en av de viktigste månedene for sjiamuslimene. Hundrevis av demonstranter ble drept hver dag, likevel økte protestene fra dag til dag. 12. desember fylte to millioner mennesker gatene i Teheran for å protestere mot sjahen.

Hæren begynte å gå i oppløsning da utskrevne soldater nektet å skyte på demonstranter og begynte å skifte side. Noen soldater snudde seg mot sine overordnede offiserer, drepte dem og tok over militærbaser.

Sjahen gikk med på å innføre en grunnlov og utpekte den moderate Shapour Bakhtiar som statsminister, men det var for sent for kompromisser. Majoriteten av befolkningen var lojal mot Khomeini, og da han ba om en fullstendig slutt på monarkiet, ble sjahen tvunget til å flykte landet 16. januar 1979. Khomeini vendte tilbake til Iran 1. februar 1979, invitert av revolusjonen mot sjahen som allerede var i gang.

Khomeini tar kontroll

[rediger | rediger kilde]
Demonstrasjoner til støtte for ayatollah Mohammad Kazem Shariatmadari i Tabriz, 1979. Shariatmadari var i opposisjon til Khomeini og satt i husarrest fra 1982 til sin død i 1986.[1]

Jubelen og feiringen var stor i Iran da sjahen ble kastet ut, men det var også mye uenighet rundt Irans fremtidige retning. Samtidig som Khomeini var den mest populære politiske figuren, var det dusinvis av revolusjonsgrupper, hver med forskjellig syn på den riktige retningen for Irans fremtid. Det var sterke liberalistiske, sekularistiske, marxistiske og anarkistiske fraksjoner, i tillegg til en vid variasjon av religiøse grupper som ønsket å utarbeide Irans fremtid.

Nasjonens militære styrker, økonomi og utenriksrelasjoner var i omveltning. I de tidlige årene skjedde det en utvikling av en styresmakt med to maktsentre. Bazargan ble statsminister, og frihetsbevegelsen arbeidet for å etablere en liberal sekulær regjering. De geistlige, ledet av Khomeini, dannet et separat maktsenter, det islamske republikanske parti. Gruppene forsøkte å samarbeide, men spenninger vokste mellom de to fraksjonene.

Det var teologene som var de første til å bringe orden til nasjonen, da revolusjonære celler ble lokale komitéer. De ble kjent som revolusjonsvokterne i mai 1979 og disse gruppene drev snart lokale styresmakter over hele Iran og samlet mest lokal makt. De fikk også kontroll over domsapparatet som dømte tidligere embetsmenn i sjahens sikkerhetstjenester og militæret.

I juni 1979 lanserte frihetsbevegelsen sitt forslag til grunnlov. Den henviste til Iran som en islamsk republikk, men gav ingen offisiell rolle til ulemaen eller islamsk lov. Grunnloven ble sendt til den nylig valgte lovforsamlingen, dominert av Khomeinis allierte, for gjennomsyn. Forsamlingen avslo grunnloven og var enig med Khomeini i at den nye styresmakten skulle være basert «100% på islam».

En ny grunnlov ble laget som skapte en mektig posisjon som øverste leder for Khomeini, som ville kontrollere militæret og sikkerhetsstyrkene og kunne legge ned veto mot kandidater som stilte til valg til et embete. En president skulle velges hvert fjerde år, men bare blant kandidater godkjent indirekte av den øverste leder (gjennom vokterrådet). Khomeini selv ble statsoverhode på livstid, som «leder av revolusjonen», og senere «øverste åndelige leder». Bazargan trakk seg som statsminister i november etter å ha følt seg maktesløs og fordi han var uenig i retningen nasjonen beveget seg i.

I desember 1979 var det store protestert i Tabriz mot det som ble ansett som urettferdig behandling av etniske aserbajdsjanere. Demonstrantene støttet ayatollah Mohammad Kazem Shariatmadaris motstand mot den foreslått forfatningen for landet.[2]

Opposisjon til revolusjonen

[rediger | rediger kilde]
Abolhassan Bani-Sadr (med briller) under gisselkrisen i USAs ambassade, 4. november 1979. Han var Irans første demokratiske valgte president og bosatte seg i Frankrike i 1981 etter å ha falt i unåde hos Khomeini.[3][4]

Vestlige/amerikanske relasjoner

[rediger | rediger kilde]

Samtidig vokste sinnet mot USA som fortsatte å støtte sjahen og ble anklaget for å oppmuntre aktiviteter mot revolusjonen. Følelsene toppet seg da ungdommelige støttespillere av Khomeini tok et antall gisler i den amerikanske ambassaden i det som ble kjent som gisselkrisen i Iran. Studentene som var ansvarlige anklaget USA for å slippe sjahen inn i landet for kreftbehandling, men meldingen var klar: De kunne legge seg ut med USA.

Opposisjon fra nabolandenes regimer

[rediger | rediger kilde]

Lederne av Irak, Kuwait, Saudi Arabia, Bahrain, Qatar, Oman og De forente arabiske emirater var også foruroliget av den iranske revolusjonen og fryktet lignende hendelser i deres egne nasjoner. Derfor invaderte Irak, med finansiell støtte fra de andre nasjonene og USA, Iran i et forsøk på å kvele revolusjonen i fødselen. Dette startet den åtte år lange Iran-Irak-krigen som skulle komme til å koste en enorm mengde med liv og ressurser.

Invasjonen fra Iraks side samlet folket i Iran bak det nye regimet, og tidligere interne uoverensstemmelser ble stort sett oppgitt i møtet med den eksterne trusselen. Samme år ble den nye grunnloven godkjent med stort flertall i en folkeavstemning. For dem som fortsatt var i opposisjon til det nye regimet, hovedsakelig sovjetisk-støttede venstreorienterte grupper, ble krigen en unnskyldning for regimet til å bruke tortur og ulovlige fengslinger akkurat slik sjahen hadde gjort.

Selv om Irak ikke lyktes i å beseire revolusjonen i Iran, klarte ikke den islamske revolusjonen å spre seg utenfor Irans grenser. Den betydelige sjiamuslimske befolkningen i Irak og gulfstatene grep ikke den nye modellen. I den muslimske verden utenfor Iran var det i stedet den dominerende sunni-islamske retningen som forble den viktigste maktfaktoren i regionen og som senere førte til opprettelsen av Taliban-regimet i nabolandet Afghanistan.

Et område hvor Irans innflytelse ble utvidet, var i den libanesiske borgerkrigen hvor Hizbollah ble nært alliert med iranerne. De kjempet først med irakiske og syriske fraksjoner i Libanon og senere israelittene. Denne støtten til en gruppe regnet som terrorister av store deler av verden, særlig av USA, fremmedgjorde Iran enda mer fra verdenssamfunnet. Siden slutten på borgerkrigen har Hizbollah utviklet en betydelig oppslutning innenlands og er ikke lenger avhengig av støtte fra Iran, men relasjonene mellom de to forblir nære.

Eksilet til det foregående regimet

[rediger | rediger kilde]

Etter maktovertakelsen til det nye sjiittiske regimet, ble et betydelig antall personer fra sjahens hemmelige politi, SAVAK, og andre støttespillere av sjahen henrettet (viktigst var Sadegh Khalkhali, sharia-herskeren). Sjahen selv fikk politisk asyl i Egypt under Anwar Sadat (et grep som ytterligere fremmedgjorde Sadat for Egypts islamske naboland). Han var allerede dødssyk med kreft og døde i Kairo 27. juli 1980.

Etterspill

[rediger | rediger kilde]

På lengre sikt førte revolusjonen til mindre utenlandsk innflytelse, en innflytelse som tidligere hadde hatt en tendens til å være av imperialistisk karakter. Fordelingen av rikdom ble også mye jevnere.

Men til tross for en viss grad av demokrati i den etter-revolusjonistiske politiske strukturen, har bruddene på menneskerettighetene under det teokratiske regimet vært like brutale som under monarkiet. Tortur, fengsling av avvikere og mord på prominente kritikere er vanlig. Undertrykkingen av kvinner og religiøse minoriteter, særlig medlemmene av Bahai-troen, har vært vanlig siden revolusjonen da deres tro har blitt erklært for gudsbespottende. Mer enn 200 bahaier har blitt henrettet eller drept, hundrevis har blitt fengslet og titusenvis har blitt fratatt jobber, pensjoner, forretninger og utdanningsmuligheter. Alle bahaienes nasjonale administrative strukturer har blitt forbudt av styresmaktene, og hellige steder, templer og gravplasser har blitt konfiskert, vandalisert eller ødelagt.

Revolusjonen etterlot også Iran isolert internasjonalt, utstøtt både fra de kapitalistiske og kommunistiske verdenene med betydelige handelssanksjoner som fortsetter til denne dag (av USA).

På den andre siden har revolusjonen også tillatt en intern evolusjon av det politiske systemet uten at dette i hovedsak skyldes eksternt press. Den reformorienterte presidenten Muhammed Khatami ble valgt i 1997, og den relativt høye graden (for regionen) av internettilgang – Iran hadde per 2004 5 millioner internettbrukere [1] Arkivert 27. februar 2023 hos Wayback Machine. – gjør det vanskelig å stoppe denne fortsatte utviklingen av fri politisk tanke- og organisasjonsvirksomhet.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Afshar, Haleh, ed. Iran: A Revolution in Turmoil. Albany: SUNY Press, 1985.
  • Barthel, Günter, ed. Iran: From Monarchy to Republic. Berlin: Akademie-Verlag, 1983.
  • Daniel, Elton L. The History of Iran. Westport, CT: Greenwood Press, 2000.
  • Esposito, John L., ed. The Iranian Revolution: Its Global Impact. Miami: Florida International University Press, 1990.
  • Harris, David. The Crisis: The President, the Prophet, and the Shah -- 1979 and the Coming of Militant Islam. New York & Boston: Little, Brown, 2004.
  • Hiro, Dilip. Holy Wars: The Rise of Islamic Fundamentalism. New York: Routledge, 1989. 334p. [Chapter 6: Iran: Revolutionary Fundamentalism in Power.]
  • Kapuscinski, Ryszard. Shah of Shahs. Translated from the Polish by William R. Brand and Katarzyna Mroczkowska-Brand. New York: Vintage International, 1992.
  • Kurzman, Charles. The Unthinkable Revolution. Cambridge, MA & London: Harvard University Press, 2004.
  • Legum, Colin, et al., eds. Middle East Contemporary Survey: Volume III, 1978-79. New York: Holmes & Meier Publishers, 1980.
  • Munson, Henry, Jr. Islam and Revolution in the Middle East. New Haven: Yale University Press, 1988.
  • Nobari, Ali-Reza, ed. Iran Erupts: Independence: News and Analysis of the Iranian National Movement. Stanford: Iran-America Documentation Group, 1978.
  • Rahnema, Saeed & Sohrab Behdad, eds. Iran After the Revolution: Crisis of an Islamic State. London: I.B. Tauris, 1995.
  • Savik, Stein: Iran – Islam med gevær, Oslo, Cappelen, 1980, ISBN 82-02-04584-3
  • Sick, Gary. All Fall Down: America's Tragic Encounter with Iran. New York: Penguin Books, 1986.
  • Smith, Frank E. The Iranian Revolution. 1998.
  • Society for Iranian Studies, Iranian Revolution in Perspective. Special volume of Iranian Studies, 1980. [Volume 13, nos. 1-4].
  • Time magazine, Jan 7, 1980. Man of the Year. [Ayatollah Khomeini]
  • U.S. Department of State, American Foreign Policy Basic Documents, 1977-1980. Washington, DC: GPO, 1983. [JX 1417 A56 1977-80 REF – 67 pages on Iran]
  • Yapp, M.E. The Near East Since the First World War: A History to 1995. London: Longman, 1996. [Chapter 13: Iran, 1960-1989]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Lolaki, S. M. (2020). Diverging Approaches of Political Islamic Thought in Iran Since the 1960s. Springer/Palgrave Macmillan.
  2. ^ Shaffer, Brenda (2000). «The Formation of Azerbaijani Collective Identity in Iran». Nationalities Papers. 3 (på engelsk). 28: 449–477. ISSN 0090-5992. doi:10.1080/713687484. Besøkt 29. juni 2020. 
  3. ^ Böhmer, Daniel-Dylan (9. januar 2018). «Proteste im Iran: „Khomeini würde darauf dringen, mehr Demonstranten zu töten“». DIE WELT. Besøkt 12. august 2018. 
  4. ^ «Opinion | Former Iranian president: Trump’s tweets will deflate the country’s protests». Washington Post (på engelsk). 3. januar 2018. Besøkt 12. august 2018. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]