Ishtar

Se også Istar (Tolkien).

For den amerikanske 1987-filmen, se Ishtar (film)

Ishtar eller Istar (Isjtar, Ištar, Ischtar, Ishhara, Irnini) var den assyriske og babylonske gudinnen for fruktbarhet, krig, kjærlighet og sex.^[1] Hun tilsvarte sumeriske Inanna og beslektet med den nordvestsemittiske gudinnen Astarte. Ishtar var også akkadernes viktigste gudinne.

Istar, eller også Ashtart, er det vanligste navnet på den store modergudinnen hos de semittiske folkeslagene, som av og til også kaltes Asherah. Grekerne assimilerte henne – under navnet Astarte – til Afrodite. I det vestsemittiske panteon er hun himmelguden Els make, der Ashtart er kultens hovedguddom. Det er for hennes skyld at den sakrale tempelprostitusjonen ble drevet på høydene der man, i tråd med den magiske tankegang, ved analogi, ønsket å bidra til å øke jordens grøde og buskapens fruktbarhet.

Ishtar var datter av Sin eller Anu.^[2] Hun var særlig dyrket i de assyriske byene Ninive, Ashur og kanskje også Arbela (dagens Erbil.^[2] Foruten løvene ved hennes port, var hennes symbol den åttekantede stjerne.^[3] I den babylonske gudeverden var hun den guddommelige personliggjøringen av planeten Venus.^[2]

Ishtar var guddom for kjærlighet og krig, framfor alt assosiert med seksualitet. Hennes kult innebar hellig prostitusjon;^[4][5] hennes hellig by Uruk ble kalt for «byen med de hellige kurtisaner»; selv ble hun kalt for «gudenes kurtisane».^[2] Ishtar hadde mange elskere; imidlertid har forskeren Felix Guirand merket seg:

«Forbannet være ham som Ishtar har æret! Den lunefulle gudinnen behandlet hennes forbigående elskere ondt og de ulykkelige betalte vanligvis dyrt for de gunst som ble lagt på dem. Dyr, gjort til slave av kjærlighet, mistet deres medfødte kraft: de falt i de feller som var lagt av menn eller ble temmet av dem. «Du som har elsket løven, mektig i styrke,» sier helten Gilgamesj til Ishtar, «og du har gravd for ham syv og syv fallgruver! Du har elsket hingsten, stolt i krig, og bestemt grime for ham, spore og pisk.» Selv for gudene var Ishtars kjærlighet skjebnesvanger. I hennes ungdom hadde gudinnen elsket Tammuz, grødegud for innhøsting, og — om Gilgamesj er til tro på — førte denne kjærligheten til Tammuzs død.» ^[2]

En av de mest kjente mytene knyttet til Ishtar beskriver hennes nedgang til underverden. I denne myten kommer Ishtar fram til underverdens porter og krever at portvokteren åpner dem:

Om du ikke åpner porten for å slippe meg inn,

Jeg vil bryte ned døren, jeg vil knekke låsen,

Jeg vil knuse dørstolpen, jeg vil tvinge dørene.

Jeg vil føre de døde opp for å spise de levende.

Og de døde vil telle mer enn de levende.

Portvakten skynder seg å fortelle Ereshkigal, underverdens dronning. Ereshkigal ba dørvokteren slippe Ishtar inn, men «i henhold til de gamle påbud».

Portvakten lar Ishtar inn i underverden, åpner en dør om gangen, og for hver dør må Ishtar ta av seg en del av sine klær, og da hun hadde passerte den syvende døren, er hun naken. Rasende kaster hun seg mot Ereshkigal, men underverdens dronning beordrer sin tjener Namtar om å fengsle Ishtar og løsne seksti sykdommer på henne.

Etter at Ishtar har forlatt jordens overflate og gått ned i underverden, opphører all kjønnslig omgang på jorden. Budbringerguden Papsukkal forteller om situasjonen til Enki, gudenes konge. Enki skaper da et flerseksuelt vesen kalt Asu-shu-namir som han sender til Ereshkigal og ber vesenet påkalle «navnet til de store guder» mot henne og for å be om posen som inneholder livets vann. Ereshkigal blir rasende da hun hørte Asu-shu-namirs krav, men hun var nødt til å gi ham livets vann. Asu-shu-namir dynket dette vannet på Ishtar og således gjenopplivet henne. Da Ishtar igjen gikk gjennom de syv dørene fikk en del av sine klær tilbake og var helt kledd da hun passerte den siste døren.

Her er det et brudd i teksten til myten, og det som gjenstår er gåtefullt:

Om hun (IShtar) ikke vil innrømme henne løslatelse,

Til Tammuz, hennes ungdoms elskede,

Hell ut rent vann, hell ut fineste olje;

Med et festantrekk som dekker ham slik at han kan spille fløyte av lasurstein,

Som tilbederne kan bifalle hans lever [hans ånd].

Belili [søster av Tammuz] hadde samlet rikdommen,

Med kostbare steiner som fylte hennes barm.

Da Belili hørte sørgesangen til hennes bror, slapp hun sin rikdom,

Hun spredte de kostbare steiner foran seg,

«Å, min eneste bror, la meg ikke forgå!

På den dagen da Tammuz spilte for meg på lasurfløyten, spilte den for meg med porfyrringen.

Sammen med ham, spill dere for meg, dere gråtende og klagende kvinner!

At den døde må stige opp og puste inn røykelse.»

En tolkning av denne myten ^[6] er at Ishtars nedgang skjedde etter at hennes elsker Tammuz var død og at hennes nedstigning var for å redde Tammuz fra de dødes verden. Imidlertid, etter å ha oppdaget en korresponderende myte om Inanna,^[7] den sumerske motparten til Ishtar, har en del aspekter ved myten blitt belyst, inkludert de gåtefulle avslutningslinjene. I henhold til Inanna-myten, kunne Inanna kunne komme tilbake fra underverden om hun sender noen ned dit i sitt sted. Demoner går sammen med henne for å sikre at hun kan sende noen tilbake. Imidlertid hver gang Inanna kommer over noen, oppdager hun at det er en venn og lar ham gå fri. Da hun til sist når fram til sitt hjem, oppdager hun at hennes mann Dumuzi (babylonske Tammuz) sitter på sin trone, og sørger ikke over henne i det hele tatt. I raseri lar Inanna demonene ta med seg Dumuzi tilbake til underverden som hennes erstatning. Dumuzis søster Geshtinanna er rammet av sorg og tilbringer frivillig halve året i underverden for at Dumuzi kan komme tilbake til de levendes verden. Ishtar-myten har antagelig en sammenlignbar avslutning og hvor Belili er den babylonske tilsvarighet til Geshtinanna.^[8] Den greske myten om Demeter og hennes datter Persefone, som måtte tilbringe halv året i underverden med Hades, hadde tilsvarende effekt på jordens fruktbarhet. I den tiden Persefone var i underverden dør veksten på jorden (høsten), og når hun kommer tilbake, blomstrer de igjen (våren).

Som Ishtar var gresk Afrodite og semittiske Astarte kjærlighetsgudinner som var like «onde som de var lunefulle».^[9] Donald A. Mackenzie, en som tidlig populariserte mytologi, trakk en parallell mellom kjærlighetsgudinnen Afrodite og hennes «døende gud» elsker Adonis på den ene siden,^[10] og kjærlighetsgudinnen Ishtar og hennes dødende gud elsker Tammuz på den andre siden.^[9]

En del forskere har hevdet at «myten om Adonis ble formidlet i tiden etter Homer av grekere indirekte fra Mesopotamia (Assyria og Babylonia) via vestlige semitter, den semittiske tittelen Adon, som betyr «Herre», har blitt misforstått som et egennavn. Denne teorien kan imidlertid ikke bli akseptert uten forbehold.» ^[11]

Joseph Campbell, en senere forsker i komparativ mytologi, likestiller Ishtar, Inanna, og Afrodite, og trekker en parallell mellom de egyptiske gudinnen Isis som pleide Horus, og den babylonske gudinnen Ishtar som pleide guden Tammuz.^[12]

Internasjonal

• Campbell, Joseph (1976): The Masks of God: Occidental Mythology. New York: Penguin.
• Guirand, Felix (1968): "Assyro-Babylonian Mythology". New Larousse Encyclopedia of Mythology, overs. Aldington & Ames, London: Hamlyn, s. 49–72.
• Jastrow, Morris (1915): "Descent of the Goddess Ishtar into the Lower World" i: The Civilization of Babylonia and Assyria, i Sacred-Texts. 2. juni 2002.
• Kirk, G. S. (1973): Myth: Its Meaning and Functions in Ancient and Other Cultures. Berkeley: Cambridge UP.
• Mackenzie, Donald A. (1915): Myths of Babylonia and Assyria Arkivert 6. august 2017 hos Wayback Machine.. London: Gresham.
• Wilkinson, Philip (1998): Illustrated Dictionary of Mythology. NY: DK.
• Wolkstein & Kramer (1983): Inanna: Queen of Heaven and Earth. New York: Harper & Row.

På norsk

• I Norge ble verket utgitt første gang Cappelen forlag i 1967, i Per Seyersteds oversettelse og med forord av Arvid S. Kapelrud. Denne utgaven er gjenutgitt flere ganger, sist i 2008, med tittelen Gilgamesj, han som så alt. ISBN 978-82-02-28188-5
• En utgave i serien Verdens hellige skrifter i 2001, med Gilgamesh og Atrahasis, inneholdt en ny oversettelse av Jens Braarvig og Tor Åge Bringsværd. Denne utgaven er oversatt etter sumeriske og akkadiske skrifter. ISBN 82-525-4106-2 – en utvidet og revidert oversettelse av denne utgaven ble utgitt i 2004, og har kommet i flere opplag, også i serien Verdensbiblioteket. ISBN 978-82-525-7057-1
• Til Inanna : prinsesse Enheduannas dikt til gudinnen Inanna fra 2200-tallet før Kristus. Gjendiktet fra sumerisk av Jens Braarvig og Erling Kittelsen. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-18893-1
• Flere av de samme tekstene finnes i antologien Sumeriske skrifter, 2006.
• Bibelen, Nettbibelen

• Istarporten
• Den store morsgudinnen
• Tempelprostitusjon