Istedgade (København)

Istedgade (også kalt Strassen^[1]) er en gate i København, som begynner ved Københavns hovedbanegård og løper parallelt med Vesterbrogade ut til Enghave Plads og Enghaveparken.

Istedgades historie går tilbake til 1858 da de første bygningene stod ferdig rundt Gasvejen (den nåværende Gasværksvej), men først i 1859 fikk Istedgade sitt offisielle navn til minne om slaget på Isted Hede i 1850 i den første slesvigske krig. Siden vokste den raskt i retning av hovedbanegården, og i 1900 rakk den til Enghave Plads. Istedgade fikk tidlig et dårlig rykte som handlet om et vilt vertshusliv og gateprostitusjon. Hjemløse har søkt tilflukt i Mændenes Hjem siden 1910, men gaten har også vært bosted for mange kjente fra Danmarks kulturliv, som Liva Weel og Tom Kristensen.^[2] Det var en livlig gate med butikker og skjenkesteder på rekke og rad. Ut mot gaten lå eiendommer med store, pene leiligheter, men i bakgårdene lå spekulasjonsbyggingen med små trange leiligheter.^[3]

Under andre verdenskrig ble motstandsgruppen Holger Danske stiftet i baklokalet til forretningen Stjerne Radio i nr 31 - i dag et museum med vindu mot gaten. Jørgen Haagen Schmith kom i kontakt med Holger Danske-gruppen da han sommeren 1943 gikk innom Stjerne Radio for å kjøpe en radiomottaker til familien. Wehrmacht hadde flere ganger bedt dansk politi om å foreta seg noe overfor radioforhandleren, som ved hjelp av en kraftig høyttaler flere ganger hadde gjengitt BBCs danske radioutsendelser og spilt It's a Long Way to Tipperary når tyske soldater var i gaten. Flere ganger ble forretningen utsatt for hærverk, og i oktober 1944 ble den sprengt i luften av Schalburgkorpset.^[4]

Troen på et tysk nederlag vokste etter D-dagen i juni 1944 da de allierte gikk i land i Normandie, og uroen tiltok i den danske befolkning. I håp om å få ro fikk den tyske okkupasjonsmakten henrettet 8 motstandsfolk, innførte portforbud fra kl. 20, og utførte schalburgtage (dvs. sabotasje ved hjelp av Schalburgkorpset) mot blant annet Tivoli og Den Kongelige Porcelænsfabrik. Men uroen bare tiltok, og 26. juni 1944 brøt den danske «folkestreiken» ut. 30. juni henrettet tyskerne nok engang 8 motstandsfolk, og nå kom generalstreiken som varte til 5. juli. Tyskerne svarte med å stenge for gass, strøm og vann. Det kom til regulære gatekamper på Vesterbro mellom okkupasjonsmakten og de streikende,^[5] slik det også gjorde på Nørrebro. Flere enn hundre dansker ble drept og over 600 såret.^[6] Butikkvinduer ble knust og lokalene utbrent. Dessverre utartet det til hærverk og plyndring av sakesløse forretninger. Disse ureglementerte voldsomhetene ga opphav til myten om at «Istedgade overgiver sig aldrig». Det finnes beretninger der folk «helt sikkert» har sett bannere med denne teksten, men det finnes ikke et eneste foto som bekrefter dette.^[7]

Ble det noen gang delt ut løpesedler med parolen: «Rom og Paris kan I ta´ – men Stalingrad og Istedgade overgiver sig aldrig» - ? Journalisten Vilhelm Bergstrøm (1886-1966)^[8] nøstet opp i saken mens han skrev sin bok Istedgade overgiver sig aldrig, utgitt i 1946.^[9] Bergstrøm fant ut at en vaktmester, Ernst Steffen, hadde disponert et lager i Istedgade 81 der han hadde en skrivemaskin stående, lånt fra politiet i Nordre Birk. Steffen forklarte at han på en lang papirstrimmel maskinskrev ordene: «Istedgade, overgiv Jer aldrig!» Dette, som altså var den faktiske ordlyden, ble kopiert opp og brakt til bokhandler Aage Nielsen i Istedgade 65, og derfra distribuert ut i strøket og klistret på butikkvinduene. Steffen hadde selv tatt seg av butikkvinduene ved Oehlenschlægersgade.^[10]

Etter krigen red kong Christian 10. på sin hvite hest gjennom Istedgade og takket beboerne for deres holdning under krigen.^[11] I en minnegudstjeneste for kongen i Høje-Taastrup kirke i 1947 sa presten: «Tapte han Island, så vant han til gjengjeld Istedgade.»^[12]

Tove Ditlevsen som vokste opp i nabolaget, skrev om Istedgade at den «ligner en pige, der ligger på ryggen med hovedet ved Enghaveplads, ungt og uskyldigt... Men ved Gasværksvej spreder benene sig og strækkes lange og letsindige ned mod banegården...»^[13]

Etter legaliseringen av pornografi i 1969 ble Istedgade en av de gatene der mange butikker solgte porno.^[14]

Barry Manilows slager Copacabana ble i 1979 innspilt i dansk versjon med sangeren Peter Belli og tittelen Istedgade.^[15]

Istedgade var før byfornyelsen på 1990-tallet preget av det gamle saneringsmodne spekulasjonsbygningene med små forfalne leiligheter. I dag har det skjedd en omfattende byfornying med tilflytting av barnefamilier, men de fine bakgårdene er avlåste områder reservert for beboerne.^[16]