Jakobs brev

Jakobs brev er ett av de katolske brev og er i den kanoniske rekkefølgen den tyvende boken i Det nye testamente i Bibelen. Ifølge den kristne tradisjon regnes Jesu bror «Jakob den rettferdige» som forfatter av brevet. I så fall vil det være det eldste dokumentet i Det nye testamente.^[1]

Jakobs brev følger ingen streng komposisjon, men deles vanligvis inn i følgende struktur:

0. Innledning: Preskript (1,1)

1. Troen i prøvelser og fristelser (gr. peirasmoí) (1,2-18)

2. Sann gudsdyrkelse: Å høre og gjøre det Ordet sier (1,19-27)

3. Gjør ikke forskjell på folk (2,1-13)

4. Tro og gjerninger (2,14-26)

5. Tungens makt (3,1-12)

6. Sann og falsk visdom (3,13-18)

7. Kall til omvendelse (4,1-10)

8. Advarsel mot hovmod og selvsikkerhet (4,11-5,6)

9. Utholdenhet, bønn og omsorg (5,7-20)

I likhet med 1. Johannesbrev mangler Jakobs brev alle tegn på å være et virkelig brev, men minner mer om en slags tale eller preken. Dette fremkommer av mange tiltaler til et publikum. Skriftet inneholder en rekker imperativer, så det handler om formaninger. I antikken ble denne sjangeren kalt «protreptisk tale», dvs. «den gode samtalen» mellom to slik blant andre Sokrates praktiserte den, der «protreptikeren» og dennes samtalepartner tok utgangspunkt i et emne, ofte en verdi eller et begrep, og hva de tenkte rundt det.^[2] Et annet virkemiddel i skriftet er diatriben.

Jakobs brev hevder at «tro uten gjerninger» er en «død tro», og i sin versjon av Bibelen beskrev Martin Luther det derfor som et «stråbrev» fordi det var i strid med Romerbrevet 3,28:^[3] som han støttet seg til:^[4] «For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger».^[5]

Jakobs brev er kalt «Ordspråkene i Det nye testamente» siden det er samme type visdomslitteratur avfattet i epigrammer som kjennes fra Ordspråkene.^[6]

Brevet selv angir at forfatteren er «Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tjener (gr. doulos)» (Jak. 1,1). Det er fire menn med navnet Jakob i Det nye testamente, men det er lite sannsynlig at forfatteren er Jesu disippel, som ble drept av Herodes i år 44, omtalt i Apostlenes gjerninger 12,2. To andre manglet den innflytelsen forfatteren synes å ha. Da gjenstår bare Jesu bror (jf. Mark. 6,3 og Matt 13,55) som spilte en sentral rolle i den urkristne menighet.^[7] Konflikten mellom ham og Paulus mener man kan spores i skriftet. Jakob skriver: «Også de onde åndene tror»,^[8] men mener da neppe den frelsende tro som Paulus har i tankene.

Moderne historisk forskning betviler at Jesu bror Jakob var brevets forfatter. Blant annet fordi brevet er skrevet på relativt god gresk med bruk av gresk retorikk (jf. diatriben). Det er også andre grunner.

Dersom Jesu bror Jakob er forfatteren, er brevet antakelig forfattet en gang på 50-tallet eller muligens tidlig på 60-tallet e.Kr.

Ettersom det virker som det låner fra 1. Petersbrev, må det dateres senere, til ca. 70-110 e.Kr.

Brevets preskript nevner de «tolv stammer som lever ute i fremmed land» (gr. diaspora) som brevets adressater. Det er naturlig å anta at brevet tiltaler jøde-kristne utenfor Palestina, jf. bruken av begrepet «diaspora». Dette er en av grunnene til at brevet regnes som ett av de katolske brev. De fleste forskere i dag regner likevel med at brevet hadde en snevrere adressat, nemlig jøde-kristne menigheter nært Palestina og i nær kontakt med Jerusalem-menigheten.

• Helge Fauskanger Det nye testamente - ny oversettelse tekstene slik de opprinnelig ble skrevet, 2015 [kritisk, kommentert utgave] Juritzen 2015 ISBN 9788282055949