Jamlikhetsteorin

Jamlikhetsteorin, eller på norsk Likestillingsteorien, var en skole og en tendens innenfor svensk og norsk juridisk tenkning i siste halvdel av 1800-tallet, formulert opprinnelig av rettsprofessoren Herman Ludvig Rydin ved Uppsalas universitet i 1863, og etter hvert av professor Hans Forssell. I 1890-årene var Forsell den førende talspersonen for Jamlikhetsteorin.^[1] En kortfattet oppsummering av Rydins hovedteser ble formulert av Nils Höjer i 1885. I Norge ble Jamlikhetsteorin framført av rettsprofessorene Torkel Halvorsen Aschehoug, Ludvig Mariboe Benjamin Aubert, og Bredo von Munthe af Morgenstierne d.y.. Men også professor Yngvar Nielsen deltok ivrig i denne statsrettslige striden i 1890-årene.^[2]

Rydins hovedpåstand var at Kieltraktaten gjenopprettet Norges suverenitet, og løste det norske folkets naturrettslige kontrakt med sin danske monark. Dermed var Norge atter fritt til å velge sin skjebne, fastsette sin grunnlov, og fritt velge sin konge. Kieltraktaten ga ikke nordmennene noen folkerettslig plikt til å gå inn i unionen med Sverige i 1814, slik den konkurrerende Lydrikesläran hevdet. Tilhengerne av Jamlikhetsteorin mente - oppsummert - at Kieltraktaten bare forpliktet Norge til å løse seg fra unionen med Danmark, og å velge Sveriges konge til norsk monark. De mente at Mossekonvensjonen sommeren 1814 innebar en ny avtale mellom Norge og Sverige, som erstattet Kieltraktaten, og bestemte at Norge som selvstendig land skulle revidere sin suverene grunnlov, og velge seg svensk konge. Først med kongevalget mener de at den norsk-svenske unionen etableres - og at den bilateralt endelig etableres fra begge parter mellom de to nasjonalforsamlingenes godkjennelse av Riksakten.

Jamlikhetsteorin fikk mange tilhengere blant Rydins studenter, blant liberale og siden sosialdemokratiske politikere i Riksdagen, og i media nesten unisont - med unntak av Stockholms Dagblad. Sverige viste tidvis likevel ofte til Lydrikesläran i forbindelse med Unionsoppløsningen i 1905, men alt i alt var det den konkurrerende Jamlikhetsteorin som stort sett dominerte i Sverige, og som norske jurister og politikere ivrig fremmet.

Under unionsoppløsningen i 1905 hevdet Lydrikeslärans opphavsmann, professor Oscar Alin ved Uppsalas universitet, og en rekke svenske diplomater og politikere, at Norge ikke hadde rett til å opprette sitt eget konsulatvesen, fordi verken Kieltraktaten eller unionsdokumentene (Mossekonvensjonen, Novembergrunnloven, Riksakten) ga Norge rett til egen utenrikstjeneste, eller å føre en egen utenrikspolitikk. Her inntok norske forhandlere, jurister og liberale svenske tilhengere av Jamlikhetsteorin det motsatte synet - at Kieltraktaten gjenopprettet Norges suverenitet på alle områder unntatt de som eksplisitt innskrenkes gjennom traktaten eller unionsdokumentene. Og siden ingen av disse dokumentene nevner utenriksvesenet eller utenrikspolitikken, var det etter dette syn fullt legitimert at Norge nyttet sin suverenitet til å utøve sin egen utenrikspolitikk gjennom sitt eget utenriksvesen.

Sverige anså Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for det svenske overherredømme over Norge i unionstiden. Da unionen i større grad ble utfordret fra norsk side, særlig med parlamentarismen fra 1880-årene, utviklet historie- og rettsprofessoren Oscar Alin ved Uppsalas Universitetet Lydrikesläran som formet de konservative svenske politikernes motstand mot unionsoppløsning.^[3]

Striden gjaldt forståelsen og endringen av artikkel 4 i Kieltraktaten, som først anviste Norge som en del av Kongeriket Sverige («tillhöra konungariket Sverige»), men i den endelige ordlyden påla Norge å tilhøre kongen personlig («tillhöra Hans Maj:t Konungen av Sverige»). Mens Oscar Alin anså tekstendringen som rent språklig, mente Herman Rydin og Hans Forssell at endringen var substansiell og innebar at Norge ikke ble avhendet til Sverige, men til den svenske monarken og hans etterkommere. Forssell mente at Kieltraktatens artikkel 4 gav «åt Sveriges Konung en ny krona, suveräniteten över ett nytt rike, och åt Sveriges rike icke besittning av Norge, icke herravälde eller suveränitet över Norge, men rätten att vara med Norges rike under en konung förenat.» ^[4] Kongen skulle være felles, men de to landene var ellers suverene og likeverdige, ifølge dette synet. Tilhengerne av Jamlikhetsteorin viste videre til at teksten ble endret fra å gjøre Norge innlemmet («och därmed förbliva införlivade») til å fastslå at Norge skulle utgjøre et kongerike forent med Sverige («och utgöra ett konungarike förenat med Sverige»).

Rydin og den norske professor Ludvig Aubert mente at Kieltraktaten ikke forpliktet Norge til å gå i union med Sverige - det forpliktet Norge bare til å bryte foreningen med Danmark og anerkjenne svenskekongen som Norges konge. Traktaten innebar etter dette syn ingen plikt til å gå i union med Sverige, derimot ga traktaten Sverige retten til å være forent med Norge. Ludvig Aubert gjorde som de radikale juristene i 1814, med henvisning til naturrettslæren om samfunnskontrakten etter Grotius og Rousseau, mente han at Kieltraktaten ikke var bindende for Norge fordi kontrakten mellom nordmennene og kong Frederik VI ble brutt, da Danmark frasa seg herredømmet over Norge. Naturrettslæren anså i et slikt tilfelle at Kongen sa opp samfunnskontrakten med det angjeldende folk, og førte suvereniteten tilbake til folket og skapte en ny, suveren stat.^[5]

Den norske statsrettslærde Torkel Aschehoug gikk enda lengre, og mente i 1891 at Kieltraktaten brøt med folkeretten.^[6]

• Oscar Alin, Den svensk-norska unionen, Uppsatser och aktstycken. Bind I: Unionsfördragens tillkomst, Norstedts förlag, 1889.
• Torkel H. Aschehoug, Norges nuværende Statsforfatning. Malling forlag, 1891–93. 2. Udgave. 3 bind. (ebøker fra bokhylla.no)
• Ludvig Aubert, Kieler-Traktatens Opgivelse som Unionens retslige Grundlag. J Bjørnstads forlag, 1894
• Nils Edén, Kielerfreden och unionen, Almqvist & Wiksells förlag, 1894
• Nils Elvander, «Från liberal skandinavism till konservativ nationalism i Sverige», i: Scandia 1961. ISSN 0036-5483
• Hans Forsell, «Minne af statsministern grefve Gustaf af Wetterstedt», i: Svenska akademiens handlingar ifrån år 1886; del 3, 1888
• Bredo Morgenstierne d.y., Lærebog i Den norske Statsforfatningsret, Kristiania, 1909. (ebok av første utgave (1900) hos bokhylla.no)
• Herman Ludvig Rydin, Föreningen emellan Sverige och Norge från historisk och statsrättslig synpunkt betraktad, Uppsala, 1863
• Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige». I: Scandia , nr 2, 1974, side 245-259. ISSN 0036-5483