Jean-Jacques Rousseau

Jean-Jacques Rousseau
Født28. juni 1712[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Genève
Død2. juli 1778[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (66 år)
Ermenonville
BeskjeftigelseFilosof, skribent, klassisk komponist, musikkforsker, romanforfatter, selvbiograf, pedagog, naturviter, dramatiker, Encyclopédistes, korrespondent, statsviter, essayist, musikkritiker, botaniker Rediger på Wikidata
EktefelleMarie-Thérèse Le Vasseur (1768–1778) (bryllupssted: Bourgoin-Jallieu)[5]
Partner(e)Françoise-Louise de Warens (1728–)[5]
FarIsaac Rousseau[5]
NasjonalitetRépublique de Genève[5]
Frankrike[6]
GravlagtJean-Jacques Rousseaus kenotaf (1780–1794)
Panthéon
le des Peupliers (1778–1794)
ÆraOpplysningstiden
Signatur
Jean-Jacques Rousseaus signatur
Jean-Jacques Rousseau på Commons

Jean-Jacques Rousseau (født 28. juni 1712 i Genève i Sveits, død 2. juli 1778 i Paris i Frankrike) var en sveitsisk filosof, forfatter og musiker fra opplysningstiden som bosatte seg i Frankrike. Han kom i opposisjon til samtidens tendens til flatbunnet fornuftsdyrking og framsto som naturens og følelsens apostel. Han ble dermed en viktig impulsgiver for romantikken.

Rousseau formulerte folkesuverenitetsprinsippet og gikk inn for de naturlige menneskerettigheter (jf. Du Contrat Social 1762). Dette fikk grunnleggende betydning for den franske revolusjon, som brøt løs 11 år etter hans død. Hans fornyelse og oppvurdering av synet på barnet og barndommen (jf. Émile ou De l'éducation, 1762) har fått enorme følger for ettertidens verdsetting av barndommen. Hans udogmatiske religiøse syn som var basert på hans inderlige og grensesprengende følelse for naturen og sammenhengen i altet, har også fått uoverskuelig betydning: «Bevar din sjel i en slik tilstand at du bestandig ønsker at der er en Gud til, så vil du aldri komme til å tvile på det!»[7] Rousseau ble en vesentlig forutsetning for blant annet Sturm und Drang- bevegelsen i tysk førromantikk.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Moren døde da Rousseau ble født, og faren tok seg ikke av ham. Gutten begynte tidlig i lære som kobberstikker, men rømte fra læreplassen og hjembyen Geneve.[8] Hos madame de Warens fant han for en tid et frirom som han hensynsløst oppriktig beskrev i sine Bekjennelser. Verket anses som en av litteraturens mest åpenhjertige selvbiografier.

Jean-Jacques Rousseau tilhørte den gruppen filosofer som inspirerte den franske revolusjon. I 1741 slo han seg ned i Paris og omgikk blant andre Diderot og baron d'Holbach. Han brakte et nytt noteskriftsystem med seg som imidlertid ikke ble utbredt. Rousseau fikk fem barn med Thérèse Levasseur, som alle kom på barnehjem, helt i kontrast til hans påståtte kjærlighet til barn og pedagogiske filosofi (som uttrykt i verket Émile).

Årsaken har muligvis vært at Rousseau ikke følte at han kunne gi sine barn en ordentlig oppvekst. Han var plaget med hypokondri og forfølgelsesvanvidd, kunne ikke sitte stille, men vandret, tenkte og skrev som et fossefall.[9] Idéhistorikeren Mihail Larsen har skrevet om Rousseau[10] og karakterisert ham som en «gullgruve for en psykiater».

Rousseau besvarte en prisoppgave fra Akademiet i Dijon i 1749 som samtidig inneholdt hovedtemaet for hans senere forfatterskap. Prisoppgaven var en besvarelse av et spørsmål omkring hvorvidt vitenskapen og kunsten hadde bidratt til å høyne sedene. Hans svar var benektende. Denne ble fulgt opp av enda en prisoppgave i 1753 om forskjellene mellom mennesker. Ved å synliggjøre fremskrittets moralske patologier la Rousseau det filosofiske grunnlaget for en egen vitenskap om det moderne samfunnets samhold[trenger referanse], hvilket senere skulle bli sosiologien.

I 1760 utkom hans roman Julie, eller den nye Héloïse, som ble en så stormende suksess at utlånsbibliotekene lånte ut boken på time-basis. Immanuel Kant - som ellers tok sin daglige spasertur så presist at naboene stillet klokken etter ham - glemte å gå ut den dagen han leste boken. Rousseau hadde vært forelsket i en grevinne som avviste ham, og omskrev sin kjærlighetssorg i romanen, der hovedpersonen er den unge mannen Saint-Preux som hyres som huslærer for to piker. Han forelsker seg i den ene eleven sin, Julie, og reiser bort for ikke å falle i fristelse. Men Julies far er så fornøyd med undervisningen hans at han ber Saint-Preux komme tilbake, og en kveld slipper Julie ham inn på soverommet sitt. Slutten er likevel helt moralsk: Julie dør i en ulykke etter å ha giftet seg med mannen som faren hennes bestemte for henne, og Saint-Preux blir huslærer for de morløse barna hennes. Det som gjorde boken til en slik sensasjon, var forførelsesscenen, og Rousseaus oppfatning av at hvis et par er forelsket, har de også rett til å leve ut følelsene sine, uansett hva den sosiale konvensjonen måtte mene om dette.[11]

Om samfunnspakten

[rediger | rediger kilde]

Siden flyttet Rousseau til Luxembourg, der han skrev Om samfunnspakten (Du contrat social, 1762) med den kjente uttalelse: «Mennesket er født fritt, og det er overalt i lenker». Med dette mente han at man hadde innrettet politiske systemer som ikke tillot mennesket å leve fritt. Rousseau argumenterte for at mennesket hadde det best i sin naturtilstand, men at sivilisasjonen og samfunnet hadde ødelagt det. Hvis dette var sant – Rousseau påstod aldri at vi kunne vende tilbake til denne opprinnelige, rene naturtilstand – fantes det så en måte hvorved man kunne bevare menneskets naturlige frihet på i det moderne samfunn. Rousseau brukte en form for sosial kontrakt som argument for å foreslå hvordan individer kunne underkaste sin vilje en felles vilje. I Hobbes' naturtilstand var menneskene krigerske og deres liv onde, brutale og korte. De manglet den sosiale kontrakt som kunne bringe dem ut av denne tilstand. Rousseaus kontrakt virket annerledes, idet den tillot noen av de gode ting som var i naturen da mennesket var på sitt høyeste å vinne innpass i det moderne samfunn. Skjønt Rousseau ikke gikk inn for noen tilbake til naturen-bevegelse, utforsket hans tanker verdien av et liv tett på naturen, og risikoen ved det siviliserte liv. Dette var idéer som skulle bli meget populære i den kommende romantiske periode.

Den sosiale kontrakt gjorde folkeviljen til den øverste lov, og forespeilet dermed den franske revolusjon. Her defineres også folkesuverenitetsprinsippet, som legger grunnen for det moderne demokratiet. Derav kommer den folkelige tittelen på verket, nemlig den franske revolusjons katekisme.

Emile – eller om oppdragelse

[rediger | rediger kilde]

Med oppdragelsesromanen Emile (1762), legger Rousseau grunnlaget for den moderne progressive pedagogikken. Verket er imidlertid mer enn en lærebok i barneoppdragelse – den er også en filosofisk undersøkelse av hvordan man «blir det man er». Det siviliserte mennesket er ifølge Rousseau i skjebnens vold, mens den som realiserer sin sanne menneskelighet, vil kunne si som Cicero:

Occupavi te, Fortuna, atque cepi; omnesque aditus tuos interclusi, ut ad me aspirare non posses. Etter den norske oversettelsen av Emile (2010):

«Jeg har overvunnet deg, skjebne, og lagt deg i lenker; alle dine veier har jeg sperret, slik at du ikke kan skade meg.»

Ifølge Rousseau blir vi ofre for skjebnene fordi vi har lært å leve etter andres konvensjoner før vi lærer oss å leve etter våre egne. Dermed blir vi skuespillere som forkvakler vår menneskelighet ved å anta en rekke falske behov og lidenskaper, som i sin tur vender seg mot oss og gjør oss inautentiske og ulykkelige.

Det er i barnet vi finner menneskets sanne vesen, ifølge Rousseau. Barnet er angivelig født godt, og derfor skal oppdragelsen ikke kue naturen, men være dens tjener. Barndommen skal heller ikke bare være et middel til voksenlivet, men et mål i seg selv. Barnet må få utvikle sine egne interesser (ut fra sin naturlige nysgjerrighet, sin egen «logikk») og erfare de naturlige grenser i livet. Oppdragerens rolle er rent negativ: Man skal verken rose eller skjenne på barnet, og fremfor alt ikke presse boklig lærdom på det, ettersom dette lærer barnet å leve i andres anseelse. Barnet får lære å lese når tiden er moden for det (etter hans oppfatning i 12- til 15-årsalderen!). Idealet om den negative oppdragelsen tilsier at man kun skal legge forholdene til rette for at barnet selv skal ta til med å lese. Struensee sørget for å oppdra kronprins Frederik etter prinsippene i Émile, blant annet skulle gutten herdes ved at vinduene skulle stå åpne selv midt på vinteren. Voksenkontakt skulle unngås, og som 4-åring manglet kronprinsen et utviklet språk. Slo han seg, skulle han ikke trøstes, og maten stod øverst i en trapp midt i rommet, så han og de to guttene som var sammen med ham som selskap, måtte klatre opp etter den.[12] Han skulle gå uten sko og strømper om vinteren, men kabinettssekretær Reverdil grep inn da han så at gutten fikk frostknuter på beina.[13]

Immanuel Kant anså Rousseau for å være på Isaac Newtons nivå.[14] Johann Wolfgang von Goethe var også svært betatt av boken, og kalte den for et «naturens evangelium». De radikale ideer boken fremmet fikk den dog bannlyst i en rekke land, deriblant Rousseaus eget, hvor boken ble beordret brent på bål. En arrestordre på Rousseau ble også utsendt fra domstolen i Paris, hvilket innledet en årelang flukt.

I 1767 vendte Rousseau tilbake til Paris, der han døde den 2. juli 1778. Han ble begravet ved siden av Voltaire i Panthéon. Rousseau fikk gjennom sin fremhevelse av følelsens og det naturliges verdi en markant innflytelse på vestlig kultur.[15]

Bibliografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
Julie ou la Nouvelle Héloïse
Du contrat social
Norsk


Fransk
  • Projet concernant de nouveaux signes pour la musique (1742)
  • Dissertation sur la musique moderne (1743)
  • Discours sur les sciences et les arts (1750)
  • Discours sur l'économie politique. (1755, artikkel i Encyclopédie)
  • Le Devin du village (1752), opera
  • Narcisse ou l’amant de lui-même, komedie
  • Discours sur l'origine et les fondements de l'inégalité parmi les hommes (1755) – norsk oversettelse 1984: Om ulikheten mellom menneskene, dens opprinnelse og grunnlag ISBN 82-03-11412-1
  • Examen de deux principes avancés par M. Rameau (1754–1756)
  • J.J. Rousseau Citoyen de Genève, à Mr. d'Alembert sur les spectacles (1758)
  • Jugement du Projet de paix perpétuelle de Monsieur l'Abbé de Saint-Pierre (1756)
  • Lettres morales (1757–1758)
  • (1761) – norsk oversettelse 1999: Julie, eller Den nye Héloïse
  • Du contrat social (1762) – norsk oversettelse 1958: Om samfunnspakten, eller Statsrettens grunnsetninger
  • Émile ou De l'éducation (1762) – norsk oversettelse 2010: Emile – eller om oppdragelse
  • Considérations sur le gouvernement de Pologne (1770–1771)
  • Essai sur l'origine des langues (posthumt)
  • Projet de constitution pour la Corse (posthumt, trolig skrevet 1765)
  • Dictionnaire de musique (påbegynt 1755, trykt 1767)
  • Les Confessions (1765–1770)
  • Dialogues de Rousseau juge de Jean-Jacques (posthumt)
  • Les Rêveries du promeneur solitaire (posthumt) – norsk oversettelse 1995: Den ensomme vandrers drømmerier ISBN 82-7488-024-2


Om Rousseau

[rediger | rediger kilde]


Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Pedagogues and Psychologists of the World[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 32908, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Musicalics, Musicalics komponist-ID 80665[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d HDS ID 009547[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ det svenske Nasjonalmuséets kunstnerliste, utgitt 12. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ H.K. Schjelderup og A. H. Winsnes Den europeiske filosofi, 1959, s. 102.
  8. ^ https://gravsted.dk/person.php?navn=jean-jacquesrousseau
  9. ^ Tine Byrckel: «Rousseau var en dårlig far», Information 28. mai 2013
  10. ^ «Samfundspagten v/Mihail Larsen». Arkivert fra originalen 7. mai 2021. Besøkt 30. mars 2021. 
  11. ^ Colin Wilson: A criminal history of mankind (s. 389), Mercury Books, 2006, ISBN 1845600029
  12. ^ Kamilla Synstad: Kampen om Struensee (s. 54), masteroppgave fra 2015
  13. ^ E.S.F. Reverdil: Struensee og det danske hof 1760-1772 (s. 168), Høst & Søns forlag, København, 1916
  14. ^ Natalia Palatnik: Kants moralvitenskap (s.49)
  15. ^ Les også: http://snl.no/Jean-Jacques_Rousseau

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jean-Jacques_Rousseau&oldid=24654414»