Jevgenij Primakov

Jevgenij Primakov
Født		29. okt. 1929[1][2][3][4] Kyiv[5]
Død		26. juni 2015[1][2][3][4] (85 år) Moskva[6]
Beskjeftigelse		Politiker, diplomat, journalist, samfunnsøkonom, medlem av Statsdumaen, arabist
Embete		Russlands statsminister (1998–1999) Den russiske føderasjons utenriksminister (1996–1998) medlem av Statsdumaen (tredje statsduma, 2000–2003)
Akademisk grad		Doktor nauk i økonomi (1969)
Utdannet ved		Moscow Institute of Oriental Studies (–1953) Økonomisk fakultet ved Statsuniversitetet i Moskva (–1956)
Parti		Sovjetunionens kommunistiske parti Fatherland – All Russia
Nasjonalitet		Sovjetunionen Russland
Gravlagt		Novodevitsjijkirkegården
Medlem av		Det russiske vitenskapsakademi Sovjetunionens vitenskapsakademi tredje statsduma
Utmerkelser		38 oppføringer Sovjetunionens statspris (1980) Demidov-prisen (2012) Ærestegnets orden (1985) 1. klasse av Fedrelandets fortjenstorden (2009) 2. klasse av Fedrelandets fortjenstorden (1998) 3. klasse av Fedrelandets fortjenstorden (1995) Arbeidets røde fanes orden (1975) Ordenen folkenes vennskap (1979) Arbeidets veteran Lomonosov-gullmedaljen (2008) Medalje ved Moskvas 850-årsjubileum Aleksander Nevskij-ordenen (2014) Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin 5. klasse av Jaroslav den vises orden (2004) Dostyk-ordenen av første klasse (2007) Danakerordenen (2005) Ordenen for vennskap mellom folkene (2005) Minnemedaljen for Republikken Kasakhstans tjue års selvstendighet Republikkordenen (2009) Den russiske føderasjons statspris (2013) Ordenen fro heder og ære Al-Fakhr-ordenen Prize of the Federal Security Service of Russia Storkors av Bernardo O'Higgins-ordenen Order of Friendship of Tajikistan (1999) 1. klasse av Den hellige fyrst Daniel av Moskvas orden Æresdoktor ved Russlands Folkevennskapsuniversitet[7] Stort ærestegn i gull med bånd av Ærestegnet for fortjenester Æresordenen Order of Jerusalem (2014) Ærestegnet for fortjenester[8] Bernardo O'Higgins-ordenen[8] Den hellige fyrst Daniel av Moskvas orden[8] Kljutsj druzjby[8] Helt av Kuzbass[8] Æresvåpen[8] Russian Federation Government Certificate of Honour[8] Russian Federation Presidential Certificate of Gratitude[8]
Jevgenij Primakov på Commons

Jevgenij Maksimovitsj Primakov (russisk: Евгений Максимович Примаков, født 29. oktober 1929 i Kiev i Sovjetunionen, død 26. juni 2015 i Moskva) var en russisk politiker. Fra 11. september 1998 til 12. mai 1999 var han statsminister i Russland.

Primakov var den siste ordstyrer i det øverste sovjet i Sovjetunionen. Som Russlands utenriksminister fra 1996 til 1998 var han også ansvarlig for å endre utenrikspolitikken fra en ubetinget støtte til USA til et mer nasjonalistisk forsvar av Russlands interesser.

Primakov ble født i Ukraina, men vokste opp i Tbilisi i Georgia. I 1953 tok han avgangseksamen ved Moskvas Statlige Institutt for Orientalske Studier og fortsatte utdannelsen ved Statsuniversitetet i Moskva.

Fra 1956 til 1970 arbeidet han som journalist for sovjetisk radio og var Midtøsten-korrespondent for avisen Pravda. På denne tiden ble han ofte sendt på etterretningsoppdrag til Midtøsten og USA som KGB-agent under kodenavnet MAKSIM.^[9]

Fra 1970 til 1977 var han visedirektør for Institutt for Verdens-økonomi og Internasjonale relasjoner ved Det russiske vitenskapsakademi. Fra 1977 til 1985 var han direktør ved Institutt for Orientalske Studier ved Vitenskapsakademiet. Fra 1985 til 1989 var han igjen direktør ved Institutt for Verdens-økonomi og Internasjonale relasjoner.

I 1989 ble han formann for Unionens Sovjet (Russisk: Совет Союза, Sovjet Sojuza), et av de to kamrene i Sovjetunionens parlament. Fra 1990 til 1991 var han medlem av kabinettet til president Mikhail Gorbatsjov. I forkant av Gulfkrigen var han Gorbatsjovs spesialutsending til Irak, og hadde samtaler med Saddam Hussein.

Etter det mislykkede statskuppet i august 1991, ble Primakov første viseformann av KGB. Han var også direktør for SVR fra 1991 til 1996.

Som utenriksminister mellom januar 1996 og september 1998, gjorde han seg bemerket som motstander av NATOs ekspansjon inn i den tidligere østblokken. Etter 5 måneders forhandlinger med NATOs generalsekretær Javier Solana, undertegnet likevel Russland en samarbeidsavtale med NATO den 27. mai 1997.^[10]

Primakov forsvarte multilaterale avtaler som et alternativ til USAs globale hegemoni etter Sovjetunionens fall og slutten på den kalde krigen. Han fokuserte på økt kontakt med Midtøsten og de tidligere sovjetrepublikkene, og betegnet Russland, Kina og India som et «strategisk triangel» for å motvirke makten til USA. Dette er blitt tolket som en allianse for å hindre revolusjoner i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia.^[11]

Da den russiske Duma i september 1998 avslo president Boris Jeltsins forslag om å la Viktor Tsjernomyrdin fortsette som statsminister, vendte presidenten seg til Primakov som en kompromiss-figur som begge kunne godkjenne.

Som statsminister gjennomførte han en vellykket skattereform. Men hans skepsis mot USA førte også til et brudd med Europa og USA under NATOs invasjon av Kosovo i 1999, som til slutt isolerte Russland som forsvarer av det tidligere Jugoslavia. I 1999 ledet han den russiske delegasjonen som hadde møter med Slobodan Milošević. Den 12. mai 1999 ble han avskjediget av Boris Jeltsin.

I februar og mars 2003 besøkte han Irak som spesialutsending for president Vladimir Putin, og hadde samtaler med president Saddam Hussein, i et forsøk på å hindre den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003.

I november 2004 vitnet Primakov som forsvarer for Jugoslavias tidligere president Slobodan Milošević i rettssaken hvor Milošević var tiltalt for krigsforbrytelser.