Jiang Zemin

Jiang Zemin
Født		17. aug. 1926[1][2][3][4] Yangzhou (Republikken Kina)
Død		30. nov. 2022[5] (96 år) Shanghai[5]
Beskjeftigelse		Politiker, elektroingeniør
Embete		Generalsekretær for Det kinesiske kommunistiske parti (1989–2002) Folkerepublikken Kinas president (1993–2003) Chairman of Central Military Commission of People's Republic of China (1990–2005) Chairman of the Central Military Commission of the Chinese Communist Party (1989–2004) Medlem av Kinas politbyrå (1987–2002) mayor of Shanghai (1985–1988) partisekretær i Shanghai (1987–1989) medlem av Den nasjonale folkekongress (6th National People's Congress, 7. nasjonale folkekongress, 8th National People's Congress, 9th National People's Congress) medlem av politbyråets stående komité til Kinas kommunistparti (1989–2002)
Utdannet ved		Jiangxi -provinsens gymnas (1937–1943)[6] Zhongyang-universitetet (1943–1945) Jiaotong-universitetet (1946–1947) Yangzhou Dongguan Primary School (1933–1937) Jiaotonguniversitetet i Shanghai
Ektefelle		Wang Yeping (1951–2022) (avslutningsårsak: personens død)[7]
Far		Jiang Shijun
Mor		Wang Zhelan[8]
Søsken		Jiang Zehui
Barn		Jiang Mianheng Jiang Miankang
Parti		Kinas kommunistparti (1946–2022) (avslutningsårsak: død)[9]
Nasjonalitet		Republikken Kina (1926–1949) (avslutningsårsak: regimeendring) Kina (1949–2022) (avslutningsårsak: død)
Gravlagt		Yangtze Estuary
Utmerkelser		17 oppføringer Den gylne ørns orden Storkors av Det gode håps orden (1999)[10] Republikken Tyrkias statsorden 1. klasse av Jaroslav den vises orden Grand Cross of the Order of Tahiti Nui (2001) Pusjkin-medaljen Frelserens orden Frigjørerens orden José Marti-ordenen Order of the Crown of Brunei Tahiti Nui-ordenen Kongos fortjenstorden Order of Bethlehem (2000) Sydkorsordenen Det gode håps orden Malis nasjonalorden Order of Bethlehem
Signatur
Jiang Zemin på Commons

Jiang Zemin (kinesisk: 江泽民; pinyin: Jiāng Zémín; født 17. august 1926 i Yangzhou i Jiangsu i Kina, død 30. november 2022 i Shanghai^[11]) var en kinesisk politiker, og Folkerepublikken Kinas president fra 1993 til 2003. Han regnes som en eksponent for «tredje generasjons lederskap» i det kommunistiske Kina.

Jiang Zemin var borgermester i Shanghai 1984—1987, generalsekretær for Det kinesiske kommunistparti og medlem av politbyråets stående komite 1989–2002, Kinas president 1993–2003, ordfører for partiets sentrale militærkommisjon 1989–2004 og for Kinas sentrale militærkommisjon 1990–2005.

Jiang Zemins teoretisk-ideologiske arv, som ble innskrevet i den kinesiske grunnlov og i kommunistpartiets konstitusjon, er «Den viktige tanken om de tre representasjoner».

Da han døde i en alder av 96 år og 105 dager var Jiang den lengstlevende en gang nasjonale toppleder i Folkerepublikkens historie; han hadde slått Deng Xiaopings «rekord» den 14. februar 2019.

Jiang Zemin er sønn av en bondekone og av en elektriker som også var forfatter. Hans hjemstavn, slektens opprinnelige tilknytning, var landsbyen Jingcun (江村) i Jingde fylke i Anhui. Dette var også hjemstavn for en rekke ledende skikkelser innen det kinesiske akademiske og intellektuelle etablissement.^[12]

Han hadde fire søsken. Han ble adoptert inn i en annen familie for at denne skulle få et nytt familieoverhode^[13]; det var hans onkels familie – onkelen Jiang Shangqing hadde falt i kamp mot den japanske okkupasjonsmakt. Denne familiebakgrunnen som «sønn av en martyr» tillegges en vesentlig betydning for hans senere politiske løpebane.

Jiang gikk på skole i hjembyen Yangzhou til 1943, og fortsatte deretter på Det sentrale universitet i Nanjing. I 1945 vekslet han over til ingeniørstudiet ved Shanghai-Jiaotong-universitetet i Shanghai. Ett år senere ble han medlem av Det kinesiske kommunistiske parti, men uten å oppvise særlig politisk iver eller bekle noen tillitsverv i partiet. I 1949 giftet han seg med sin skolevenninne Wang Yeping.

I 1950-årene arbeidet Jiang Zemin ved bilfabrikken Changchun, der han i 1956 ble visedirektør etter et lengre praktikum ved Stalin-bilfabrikken i Moskva. Under kulturrevolusjonen engasjerte han seg heller ikke noe særlig i politikken; han var verken noen innbitt talsmann for eller motstander av partilinjen. Han unnslapp rødegardistenes oppmerksomhet og angrep på autoritetspersoner, antagelig fordi han både var dyktig og førte et nøysomt liv.

Karrieren stod imidlertid lenge stille; det endret seg bare etter at Jiang Zemin i 1970-årene gikk på kaderskolen for det første ministerium for maskinbygging. Fra da av steg han raskt i politikken, da i utenriksavdelingen, der han ble ansvarlig for reformer på en rumensk maskinfabrikk. Etter at han vendte tilbake til Kina ble han i 1974 visedirektør og to år etter direktør for ministeriets avdeling for utenrikssaker.

Begynnelsen av de økonomiske reformers tid, som ble initiert av Wang Daohan og Deng Xiaoping, begeistret Jiang Zemin og gav hans karriere en ny kraft. Hans anseelse steg i takt med hans sterke engasjement for opprettelsen av økonomiske frihandelssoner i Kina. Da Wang Daohan i 1985 gikk av som borgermester i Shanghai, ble Jiang Zemin hans etterfølger. I dette embetet førte Jiang Zemin en konservativ, uradikal politikk. Etter studentprotestene i 1986 unnlot han å igangsette større strafferettslige tiltak mot protestantene, noe som dempet konfliktnivået og avisene ikke fikk mye å skrive om. På et tidspubnkt under urolighetene resiterte Jiang Gettysburg Address på engelsk foran en gruppe protesterende studenter.^[14][15] Han lyktes i å overkomme krisen, og han klarte deretter å reorganisere pressen i Shanghai, slik at den ble så godt som helt velvillig i sin dekning av regjeringens gjøren og laden.

Vurderingene av Jiangs borgermesterprestasjoner er imidlerrid blandede. Noen av hans kritikere avfeide ham som en «blomsterpotte» - et kinesisk uttrykk for noen som bare synes å være til nytte, men som ikke får noe gjennomført.^[16] Mange mener at Shanghais vekst i denne perioden hadde mer å gjøre med Zhu Rongjis innsats.^[17] Jiang var den gang en brennende tilhenger av Deng Xiaopings økonoomiske reformer.

I 1987 ble Jiang Zemin tatt inn i Det kinesiske kommunistpartis politbyrå, samtidig som han ble partisjef i Shanghai. Under Zhu Rongji, hans strengere og mer økonomisk orienterte etterfølger som borgermester, profitterte byen nå av reformpolitikkens frukter, som også lokket stadig mer utenlandsk investeringskapital til Kina og særlig til Shanghai.

Ved studenturolighetene i Shanghai i 1989 bestemte Jiang Zemin seg for ikke å bruke maktmidler, selv om han offentlig uttrykte tilslutning til innføringen av unntakstilstand den 20. mai 1989.

tter generalsekretær Zhao Ziyangs fall ble Jiang Zemin, takket være Deng Xiaoping og sine mange forbindelser i partikretser, utnevnt til generalsekretær for kommunistpartiet. Han støttet makttiltakene mot studentene i Beijing. Men hva gjaldt Shanghai, støttet Jiang Zemin opp om Zhu Rongjis beslutning om en ikkevoldelig håndtering og kontroll med urolighetene der.

Jiang Zemin fikk under den påfølgende tiden i gang en reformprosess og forsoning med studentmassene, men samtidig strammet han kraftig inn overfor pressen. Han satte også i gang en større antikorrupsjonskampanje, blant annet for å styrke partiets troverdighet.

I januar 1990 ble unntakstilstanden opphevet. Under de følgende år klarte Jiang Zemin både å drive de økonomiske reformene videre og å øke og befeste sin egen innflytelse. Etter en del politisk bråk fikk han ommøblert Folkets frigjøringshær ved å pensjonere eller forflytte hundrevis av offiserer og kommandanter. Slik sikret han seg makten både i det militære og i alle de viktigste de sivile styringsorganer. Hans tidligere rival Li Peng kunne bare styre utenrikspolitikken. Ettersom det var blitt fastlagt at statsminister- og presidentembete ikke skulle være forent i én person, ble det med at Jiang Zemin ble president, og Li Peng statsminister.

Til å begynne med ble Jiang Zemin betraktet som et kompromiss i drakampen om presidentposten etter Deng Xiaoping, etter at Zhao Ziyang hadde mistet makten. Jiang gjaldt da som tilhørende «kjernen i den tredje generasjons lederskap», og holdt fast ved Dengs markedsorienterte politikk, forbedret Kinas relasjoner med omverdenen og styrket sentralregjeringens makt over landets forskjellige regioner. Hans teoretisk-ideologiske arv, som ble innskrevet i den kinesiske grunnlov og i kommunistpartiets konstitusjon, er «den viktige tanken om de tre representasjoner». Den fremholder at det kinesiske kommunistparti (1) alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters utviklingsbehov, (2) alltid representerer Kinas progressive kulturs utviklingsretning, og (3) alltid representerer Kinas folks bredeste og mest fundamentale interesser.

Jiang Zemin ble av mange ansett som en delvis neokonservativ politiker. Under hans ledelse kom den kinesiske stat til å videreføre en politisk linje som førte den stadig lenger bort fra den ideologiske og praktiske arv etter Mao Zedong. Selv om store deler av den gamle maoismen ble erstattet av en kombinasjon av markedsideologi og nasjonalisme, så Jiang Zemin til at partiet beholdt et fortsatt hardt grep om makten.

I årene etter 1994 utviklet Jiang Zemins styre seg i en diktatorisk retning. Innenrikspolitisk satte han i gang også med ideologiske og politiske reformer. Han fremmet ikke bare statsbedrifter og statlige investeringer, men forsøkte med mange midler å fremme «tradisjonelle kinesiske verdier». Samtidig innskrenket han ytterligere pressefriheten. Han styrket også sin stilling ved å innsette «sine folk» i sentrale verv; disse personer omtales gjerne som medlemmer av Shanghaiklikken.

Etter et politisk mord satte Jiang Zemin i gang en stor kampanje mot forbrytelser, og i løpet av ett år ble over 350 000 personer arrestert og over 4 000 henrettet. I 1998 ble Jiang bekreftet som president og leder av militærkommisjonen med 98 prosent av stemmene i nasjonalparlamentet. I 1999 ble Falun Gong på Jiang Zemins ordre forbudt og slått hardt ned på.

I 2002 fratrådte Jiang Zemin sin plass i Politbyrået, og i 2003 gikk han av som president av Folkerepublikken Kina, for å gi plass til en ny ledelsesgenerasjon. Ny president ble Hu Jintao. I september 2004 nedla Jiang Zemin også flere av sine militære poster. Den siste offisielle posten, som formann av Den sentrale militærkommisjon, gav han fra seg i mars 2005.

Denne gradvise nedtrappingen gjør at man ikke helt nøyaktig kan fiksere Jiangs era i Kina, men det er vanlig å anse den for å ha vært fra 1993 til 2004.

I desember 2010, etter Jiangs fravær fra begravelsen av den tidligere kinesiske utenriksminister Huang Hua, begynte rykter å svirre om hans bortgang. De fikk en ny omgang i juli 2011, ettersom han ikke var å se ved feiringen av Det kinesiske kommunistpartis 90-årsfeiring den 1. juli. Men så viste han seg igjen ved 100-årsdagen for Xinhai-revolusjonen den 10. oktober 2011.

Jiang Zemin beskjeftiget seg likesom Mao Zedong med lyrikk.^[18]

Jiang døde den 30. november 2022 i Shanghai, i en alder av 96 år. Ifølge kinesiske statsmedier som Xinhua døde han av leukemi og organsvikt.^[19][20][21]

• Robert Lawrence Kuhn: The Man Who Changed China: The Life and Legacy of Jiang Zemin. Crown Publishers, 2005. – ISBN 1-40005-474-5 (Anmeldelse: [1])
• Bruce Gilley: Tiger on the Brink: Jiang Zemin and China's New Elite. University of California Press, 1998. – ISBN 0-52021-395-5

• (en) Jiang Zemin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) 江泽民 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Jiang Zemin hos China Vitae
• (en) Jiang Zemin på Internet Movie Database
• (en) Jiang Zemin hos The Movie Database