Johan Bernhard Hjort

For hans barnebarn ved samme navn, se Johan Bernhard Hjort (1951–2014)

Johan Bernhard Hjort
Født		25. feb. 1895[1][2][3] Christiania[1]
Død		23. feb. 1969[4][1][3] (73 år) Oslo[1]
Beskjeftigelse		Advokat, politiker
Ektefelle		Anna Cathrine Holst (1920–)[5]
Far		Johan Hjort[1]
Mor		Wanda Hjort
Søsken		Wanda Hjort
Barn		6 oppføringer Wanda Maria Heger Johan Hjort Peter F. Hjort Kirsti Hjort Haldis Hjort Helge Bernhard Hjort
Parti		Nasjonal Samling (1933–1937)[6] Høyre
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Ullern kirkegård[4]
Medlem av		Fedrelandslaget (1927–) Nordisk Folkereisning
Johan Bernhard Hjort på Commons

Johan Bernhard Hjort (1895–1969) var en norsk høyesterettsadvokat, kjent som medgrunnlegger av Nasjonal Samling i 1933, senere for motstandsarbeid mot nazismen og arbeid for å hjelpe skandinaviske fanger under krigen, og etter krigen som en av landets fremste forsvarsadvokater.

Hjort ble knyttet til Harald Nørregaards advokatfirma i 1932 og videreførte etter 1945 firmaet som Advokatfirmaet Hjort. Han var nestleder i Nasjonal Samling fra 1933, men brøt med partiet i 1937 og ble arrestert av Gestapo i 1941. Han ble da sendt til Tyskland, der han ble internert på godset Gross Kreutz sammen med Didrik Arup Seip, og drev motstandsarbeid som reddet mange skandinaviske fangers liv. Blant annet samlet gruppen på Gross Kreutz navnelister på skandinaviske fanger, og disse dannet grunnlaget for redningsaksjonen med de hvite bussene.

I etterkrigstiden markerte han seg som forsvarer av homoseksuelles rettigheter og som forsvarer for kontroversielle kunstneres uttrykksmessige frihet, som i den såkalte Myklesaken. Fra 1961 til sin død var han formann for Riksmålsforbundet. Han stod for et liberalt, borgerlig verdensbilde og var en skarp kritiker av Arbeiderpartistyret i 1950- og 1960-årene.

Han var gift med Anna Cathrine Holst (1895–1992), og sammen hadde de seks barn: sosionom Wanda Hjort Heger, høyesterettsadvokat Johan Hjort, lege, professor og folkehelseopplyser Peter F. Hjort, ingeniør Helge Hjort, pianist Kirsti Hjort og psykolog Haldis Hjort. Han er morfar til forleggeren Anders Heger og tingrettsdommer Kim Heger.

Johan Bernhard Hjort var sønn av Wanda Maria von der Marwitz og Johan Hjort. Faren var en kjent norsk marinbiolog, mens moren var av prøyssisk adelsslekt.^[7][8] I Johans barndom bodde familien i Bergen, og foreldrene ble skilt da han var i tenårene. Barna flyttet med sin mor til Bestum i Oslo.

I 1920 giftet han seg med Anna Cathrine Holst. Like etter giftet hans to søstre Astrid og Wanda seg med to tyske menn som også var brødre, og flyttet begge til Tyskland. Søsteren Astrid var gift med juristen (Gustav Adolf Carl Hans) Rüdiger von der Goltz, som fra 1936 var medlem av riksdagen for det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Han deltok senere i planleggingen av attentatet mot Hitler 20. juli 1944.^[9] Søsteren Wanda var gift med Georg Conrad (Dankwart Gustav Carl Gottfried) Graf von der Goltz .^[10] Søstrenes svigerfar var den fremstående tyske generalen Rüdiger von der Goltz, som ledet frikorps i Baltikum og den tyske intervensjonen i borgerkrigen i Finland.^[11]

Johan Bernhard og Anna Cathrine Hjort fikk barna Wanda, Johan, Peter Fredrik, Helge Bernhard, Kirsti og Haldis.^[12][13][14]

Hjort begynte å studere jus og var ferdig cand. jur. i 1919. Like etter eksamen ble Hjort ansatt i advokatfirmaet Bredal, Fougner og Schjødt, som på den tiden var et av Oslos fremste. Etter et år ble han bedt om å slutte for å skaffe seg mer praksis som dommerfullmektig.^[15] Hjort arbeidet da et år i Aker før han begynte som juridisk konsulent i Norges Byforbund. Tiden etter første verdenskrig var en vanskelig økonomisk periode, også i Norge. Gjennom sin stilling i Norges Byforbund fikk Hjort inngående kjennskap til kommunenes og statens dårlige økonomi. Sammen med sin gode venn Trygve J. B. Hoff (senere redaktør av Farmand) utarbeidet Hjort i 1923 et alternativt statsbudsjett for å bedre budsjettoversikten. Dette arbeidet ga ham etterhvert utredningsoppdrag for Johan Egeberg Mellbye i Bondepartiet og en rådgiverstilling for regjeringen Lykke hos finansminister Fredrik Ludvig Konow.

Hjorts økonomiske utredninger var mye rettet mot statens dårlige finanser og politikernes manglende evne til å saldere budsjettunderskuddet. Dette bidro til å svekke Hjorts tiltro til de etablerte borgerlige politikerne. I 1927 gikk Hjort med i Fedrelandslaget, samtidig som han ble valgt inn i Aker herredsstyre for Høyre. Ved stortingsvalget i 1930 arbeidet Hjort aktivt for borgerlig seier, samtidig som han polemiserte sterkt mot det han oppfattet som revolusjonære sider ved Arbeiderpartiet. I et tilsvar til en artikkel Edvard Bull d.e. hadde i tidsskriftet Vor Verden argumenterte Hjort for at man ikke kunne gi regjeringsmakten til et erklært revolusjonært parti selv om det skulle vinne valget, da dette ville være det samme som å innføre «bolsjevismen ad parlamentarisk vei». Hvis ikke Høyre hindret dette, gikk det «som det gjør hvor føreren, han som har ideen og viljen til å hevde den, mangler».^[16]

De borgerlige vant valget i 1930, men den omseggripende økonomiske krisen, den store depresjonen, ble stadig mer alvorlig, og arbeidsløsheten steg. Våren 1931 ledet dette til en stor lockout fra arbeidsgivernes side. Krisen og det Hjort så som de borgerlige partienes kraftløse svar på den, gjorde at han stilte seg åpen for høyreradikale løsninger.

Hjort hadde kontakt med en krets bekymrede borgerlige samfunnsstøtter hvor også Quisling var blitt invitert med. Fra våren 1930 møttes de til middag i Hafrsfjordsgaten 7 hos Frederik Prytz.^[17] I mai 1931 ble Quisling utnevnt til forsvarsminister i Peder L. Kolstads regjering, utgått fra Bondepartiet. Under trontalen i april 1932 holdt Quisling en tale i Stortinget hvor han anklaget de to sosialistiske partiene (DNA og NKP) for å stå i landsforræderisk forbindelse med Sovjetunionen. Kretsen rundt Prytz forsøkte å bruke talen for å fremme Quislings politiske stilling og tilsvarende svekke de sosialistiske partiene.

I mai 1932 dannet kretsen fra Hafrsfjordsgate en uformell gruppe som de kalte «Polkom»; fra Hjorts kontor arbeidet denne gruppen for å utnytte Quislings anklager og dokumentasjon mot de to sosialistiske partiene. Dette ble starten på Hjorts periode med tett samarbeid med Quisling. Polkoms arbeid rettet seg mot å få med de borgerlige partiene på å erklære DNA og NKP ulovlige, da de siktet etter å omstyrte samfunnet. Utover sommeren og høsten utviklet så Hjort, med basis i forfatningsteori, en plan for et statskupp utført av regjeringen mot Stortinget. Parlamentarismen skulle avskaffes og trusselen fra sosialistene nøytraliseres.^[18]

Hjorts grunnlag for å gå så drastisk til verks var hans krisefornemmelse. Planen var forfatningsmessig legitim, slik Hjort så den, og han så en samlende borgerlig fører i Vidkun Quisling. For å belegge det forfatningsmessig legale i planen om statskupp viste Hjort til 1814, 1884 og 1905; tre store årstall i norsk politisk historie. Planens suksess var dog avhengig av bred støtte, og for å sikre dette ble det avholdt et møte den 26. oktober 1932 hos godseier Carl Otto Løvenskiold på Bærums Verk.

Til stede på dette møtet var lederne for ulike borgerlige partier og organisasjoner. Møtet har senere blitt kjent som «onsdagsmøtet». Hjort innledet og fremla planen, men den ble negativt mottatt av den gamle Høyre-statsminister Jens Bratlie, og den førte også til at en støttespiller som Johan Throne Holst trakk seg.^[19] Senere utover høsten og vinteren havarerte planen i langvarige krangler mellom Quisling og statsminister Jens Hundseid om den pasifistiske kaptein Kullmann i det som ble kjent som «Kullmann-saken». Dette ga en første knekk til Hjorts tiltro til Quisling.

I 1932 ble Johan Bernhard Hjort tatt opp som partner i Harald Nørregaards advokatfirma, som deretter ble hetende Nørregaard & Hjort. Nørregaard var ansett som en av landets fremste høyesterettsadvokater i sin tid. Hjorts biograf, Ivo de Figueiredo, skriver: «Hos Nørregaard fant han et forbilde. Den eldre advokaten var kjent for sin veltalenhet i retten. Det ble sagt om ham at han dominerte rettssalen med sin blotte tilstedeværelse, og at hans varme stemme la seg rundt lagmannsretten som fløyel.» Nørregaard døde etter seks års samarbeid i 1938.^[20] Nørregaard og Hjort hadde en noe fjern familierelasjon.

Jens Hundseids regjering falt i mars 1933, og Polkom – hvor Hjort var sentral – sonderte da muligheten for en bred borgerlig samling hvor Bondepartiet, Fedrelandslaget og andre skulle være med. Manglende interesse for borgerlig samling gjorde imidlertid at Quisling den 17. mai i avisen Tidens Tegn la frem et program for et eget parti, Nasjonal Samling. Som de facto nestleder i det nye partiet, kastet Hjort seg inn i valgkampen for stortingsvalget 1933, hvor hans kone Anna Cathrine også tok del i arbeidet.

Det nystiftede partiet fikk ingen stortingsrepresentanter. Hjort beklaget seg over Quislings lederstil som han mente var uklar og dilettantisk. Våren 1934 gjorde NS med Hjort i spissen et nytt forsøk på borgerlig samarbeid. Men disse forhandlingene ble resultatløse, og i mars 1935 dannet Arbeiderpartiet regjering med støtte av Bondepartiet.

Ved siden av sin advokatpraksis fortsatte Hjort å arbeide organisatorisk for NS. Han utredet videre hvordan lover og Grunnloven måtte endres for å leve opp til den «nye tids krav». Han fremmet også et forslag våren 1935 om å gjeninnføre «jødeparagrafen» i Grunnloven. På tross av at Hjort var medstifter og reelt nestleder i NS var hans ideer om statsforfatningen i teorien innenfor demokratiets rammer. Hjort var heller ingen tilhenger av planøkonomi, og han distanserte seg fra den tyske nasjonalsosialismen.

I mars 1935 tok Hjort over ledelsen av hirden som dels virket som ordensvern ved NS' møter, men som hadde som viktigste oppgave å disiplinere og skolere medlemmene. Med sin prøyssiske bakgrunn, sersjantutdanning fra Forsvaret og naturlige autoritet var Hjort som skapt for oppgaven. Med et par hundre medlemmer var hirden NS' aktivistiske kjerne. I et møte på Gjøvik Kristi himmelfartsdag 1936 talte Hjort for flere tusen fremmøtte og åpnet friskt med «Landsmenn, landsforrædere, apekatter og annet folk».^[21] Møtet endte i kaos og gateslag, det såkalte Torgslaget.

Johan Bernhard Hjort hadde liten tålmodighet med folk han betraktet som «tosker» eller dilettanter, og dem mente han det var mange av i NS. I tillegg hadde Hjort praktiske evner som organisator, og han var en god taler. Quislings mangel på de samme egenskapene var svært problematisk for partiet. En strid om lederskapet i NS var dermed uunngåelig.^{[trenger referanse]}

Sommeren 1936 reiste Hjort til Tyskland for å søke støtte for NS. Sannsynligvis med hjelp fra sine tyske svogere møtte han blant annet Himmler. Han ble vel mottatt, men fikk ingen økonomisk støtte. Tilbake i Norge ble han involvert i NS-aksjonen mot Trotskij. Hirden gjorde innbrudd i Konrad Knudsens hus på Hønefoss der Trotskij bodde og tok med en del dokumenter som Hjort overleverte til politiet.^[22] Saken fikk enorm oppmerksomhet og var en for NS vellykket provokasjon. NS' kamp mot verdenskommunismen og jødedommen kom i sentrum, og Trotskij ble etter hvert utvist.

I valgkampen før stortingsvalget i 1936 ga Hjort alt. Samtidig var han presset av interne intriger i NS og vissheten om at han forsaket familien fremfor politikken.^[23] NS gjorde et dårlig valg og ble på nytt stående uten stortingsrepresentanter. I det interne oppgjøret etterpå lanserte Hjort vidtgående organisatoriske endringer. Hjorts forslag ble avvist, og utover høsten 1936 ble konflikten mellom ham og NS skjerpet. I februar 1937 meldte han seg så ut.^[10][24] Flere andre sentrale personer forlot NS på denne tiden.^{[trenger referanse]}

Sommeren 1937 (14. juni) besøkte Heinrich Himmler juristen Rüdiger von der Goltz (Hjorts svoger) for å treffe Hjort og bli orientert om den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Norge. Himmler tilbød (i 1936) overfor Hjort å knytte NS til tyske SS, noe Hjort skal ha avvist.^[10]

Årene med hektisk politisk aktivitet virket også negativt på Hjorts advokatpraksis; økonomien hadde blitt støttet av hans kones onkel Johan Throne Holst, en gjeld han nå måtte arbeide for å nedbetale. Hjort holdt kontakt med andre NS-utbrytere og ekskluderte, og han skrev for det høyreradikale, nasjonalistiske og NS-kritiske tidsskriftet Ragnarok.^[25]

Krystallnatten den 9. november 1938 ga Hjort sjokk; «Tysklands venner leter efter et redelig forsvar og et fornuftig motiv for alt dette. De nekter å tro at det er slutt på den tyske orden og disciplin og at den tyske stat må gi folket denslags cirkusforestillinger for husfredens skyld.».^[26] Samtidig hadde Hjort akseptert Nürnberglovene og argumenterte høsten 1938 for at man sto overfor en rasekrig hvor den «nordiske stamme i verden avtar i antall, mens andre racer formerer sig som rotter».

I september 1939 brøt andre verdenskrig ut, og i november startet vinterkrigen med Sovjetunionens angrep på Finland. Tyskland hadde inngått en ikke-angrepspakt med Sovjet og forholdt seg derfor passivt; noe som var et hardt slag for Hjort. Flere av Hjorts venner, også hans far, reiste som frivillige til Finland. Han vurderte selv å dra, men lot være av hensyn til familien. Frem mot 1940 engasjerte Hjort seg sterkt i styrkingen av forsvaret – han selv og hans to sønner tok del i frivillig militæropplæring.

Den 9. april 1940 invaderte Tyskland Norge. Hjort var vernepliktig sersjant og meldte seg til tjeneste, og som så mange andre, fikk han beskjed om å vente. Om kvelden hørte han sin tidligere våpenfelle Vidkun Quisling erklære på radioen at en ny nasjonal regjering hadde overtatt. Sterkt provosert tok Hjort kontakt med andre tyskvennlige nordmenn: Victor Mogens, Per Imerslund, Albert Wiesener, Otto Sverdrup Engelschiøn og Hans S. Jacobsen. Hjorts plan var å kontakte tyskerne for å få Quislings kuppforsøk stoppet.

Den 14. april ble Administrasjonsrådet opprettet, og Quislings kuppforsøk hadde feilet. Utover våren startet Hjort arbeidet med å hjelpe og få løslatt de norske krigsfangene. Dette arbeidet ble stort sett vellykket.Ved utgangen av mai 1940 var 11 000 norske krigsfanger frigitt. Arbeidet hadde dog sin pris da offiserene måtte avgi æresord på å ikke gripe til våpen mot okkupanten.^[27] Hjort skulle senere få kritikk for dette, og en rekke offiserer med Otto Ruge i spissen valgte i stedet fangenskapet. Hjort var også aktiv skribent i Tidens Tegn. Klarest var han i Ragnarok hvor han skrev at man måtte være optimistisk og bygge landet; «da vil både Norges selvstendighet og et vennskapsforhold til vårt frendefolk i syd komme med selvfølgelighetens rett».^[28]

I den uoversiktlige situasjonen etter invasjonen var Hjort godt egnet som mellommann da han både var en respektert høyesterettsadvokat og behersket tysk flytende. Hjort beskjeftiget seg også med å skaffe de frigitte fangene arbeid og med forsikringsoppgjør etter kampene gjennom Krigsskadetrygden. Utover sommeren 1940 var Hjort stadig medspiller i de ulike forhandlingene som pågikk mellom tysk og norsk side. Disse kulminerte med Terbovens forslag om et riksråd. Hjort var åpen for en stilling i riksrådet, men trakk seg da Terboven krevde at NS skulle representeres.

Så sent som i august 1940 forsøkte Hjort å få en samling mellom de største partiene, og han hadde møter med representanter for Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre og Bondepartiet. Han var ikke alene om tanken på å gjøre det beste ut av situasjonen. Einar Gerhardsen hadde tilsvarende ideer.^[29] De ble imidlertid raskt torpedert av tyskerne da Terboven den 25. september erklærte at Nasjonal Samling var Norges eneste tillatte parti.

Med de klare frontene etter Terbovens tale trakk Hjort seg for siste gang ut av partipolitikken og brukte all sin tid på jus. Med sitt kjennskap til tyske forhold var han en ressurs for andre norske advokater. Sakene var mange da norske motstandsmenn trengte forsvarere.^[30] Det var en juridisk seilas i stadig mer urent farvann; Høyesterett ble avsatt, og okkupasjonsmakten presset stadig på for få advokatene til å tilpasse seg de nye forhold.

I januar 1941 ble Den norske sakførerforening presset til å ta inn en artikkel i Norsk Retstidende om «Den statsrettslige utvikling i Norge» av Rudolf Schiedermair, Terbovens juridiske rådgiver.^[31] Hjort tok på seg å skrive et tilsvar med assistanse av andre norske jurister og autoriteten Frede Castberg. Hjorts tilsvar var diplomatisk i formen, men allikevel nådeløst da Hjort konkluderte med at tyskerne ved sin fremferd under okkupasjonen hadde brutt folkeretten, og at Quisling hadde begått statskupp.

Hjort må ha visst hva en slik offentlig polemikk mot okkupasjonsmakten kunne medføre, og han ble arrestert 21. oktober 1941. Hjort ble først forvart på Møllergata 19 (Oslos hovedpolitistasjon på den tiden) og deretter overført til fangeleiren Grini i desember 1941. Tiden på enecelle på Møllergata 19 var en prøvelse for Hjort, mens fellesskapet på Grini med mange kjente gjorde fangetiden lettere. Ikke minst var mye av kremen av den norske samfunnseliten på Grini. Etter frigjøringen ble det sett som et adelsmerke å ha sittet der. Johan Bernhard Hjort ble fra da av desidert regnet på «den riktige siden».

I Tyskland forsøkte svogerne å få ham frigitt, og Rüdiger fikk møte Terboven i november 1941. Men den tyske Reichskomissar var opprørt og uttalte: «Svinet setter seg ned og skriver en artikkel» («Das Schwein setzt sich nieder und schreibt einen Artikel»).^[32] Hjorts forsøk på å ta til motmæle overfor okkupasjonsmakten ble ikke tatt nådig opp. Samtidig var arrestasjonen av ham også knyttet til svogeren Johan Holsts flukt til Sverige.

Den 6. februar 1942 ble Hjort sendt til Tyskland med fangeskipet «Donau» og plassert i fengslet ved Alexanderplatz i Berlin.^[33] Hjorts svoger Rüdiger oppsøkte Himmler, og SS-sjefen var åpen for en avtale som medførte at Hjort ble sluppet fri, men måtte oppholde seg i Tyskland sammen med sin familie inntil krigen var slutt.

I mai fikk Rüdiger møte Hjort for å forklare betingelsene, men Hjorts familie i Norge, Anna Cathrine og de seks barna stilte seg avvisende til å bosette seg i Tyskland.^[34]

Anna Cathrine Hjort fikk lov til å møte sin mann i Berlin, men hun og barna var like avvisende. Det gikk rykter og mange oppfattet det som om Hjort nå var villig til å samarbeide med okkupantene. Hjort ble satt fri, men i såkalt sivilinternering. Rüdiger skaffet ham jobb som juridisk konsulent i oljeselskapet Continentale Oehl Gesellschaft i Berlin.^[35] I oktober hadde familien etter sterkt tysk press gitt etter, og de bosatte seg på godset Gross Kreutz i landsbyen med samme navn 20 km vest for Potsdam.^[36] Godset var eid av Hjorts fetter Bodo von der Marwitz.

Mens de befant seg i sitt «åpne fangenskap» som sivilt internerte i Tyskland, forsøkte familien Hjort å gjøre det beste ut av situasjonen. Datteren Wanda tok i samråd med de norske sjømannsprestene i Hamburg, Arne Berge og Conrad Vogt-Svendsen, initiativ til å besøke norske fanger. Hun begynte med besøk til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Fangeleire ble besøkt, og fangene fikk pakker, og meldinger og navn ble smuglet ut.^[37]

Den første fangen Wanda besøkte var Didrik Arup Seip.^[38] Han ble etter hvert løslatt og internert på samme vilkår som Hjort. Han flyttet med sin familie inn på godset Gross Kreutz ved Potsdam hvor Hjort og hans familie også bodde og ble med i arbeidet for fangene.^[39]

Fra januar 1944 fikk familien opprettet kontakt med den norske diplomaten Niels Christian Ditleff i Stockholm. Via svenske diplomatiske kanaler sendte de ham om lag 50 rapporter med navnelister. Seip og barna var de førende i dette fangearbeidet, men også Hjort selv engasjerte seg som forsvarer for norske fanger i Tyskland. Blant de fangene han bisto var blant andre medlemmer av Wollweber-gruppen.

Den 26. oktober 1944 fikk Ditleff et notat fra Hjort hvor han ba om at de norske fangene ble ført til Sverige^[40], og kort etter sendte Ditleff et notat hvor han meldte om tyske planer for å likvidere alle fanger før krigsslutt. Disse notatene fikk avgjørende betydning for den svenske redningsaksjonen kjent som de hvite bussene.

I februar 1945 kom Folke Bernadotte til Berlin for å møte tyske ledere, blant dem Himmler. Dette initiativet hadde til hensikt å redde de skandinaviske fangene, og Bernadotte møtte også kretsen fra Gross Kreutz.^[41] Hjort og Vogt-Svendsen hadde laget skisser over leirene og et notat over hvordan samling av fangene i Neuengamme rent praktisk kunne gjøres, og Bernadotte brukte dette som basis for sin aksjon.

De norske offiserene som satt i tysk fangenskap var blitt overført fra Schildberg til Luckenwalde i februar 1945. I slutten av april var de fleste norske fangene fraktet hjem, men Johan Bernhard Hjort og sønnen Helge ble igjen på Gross Kreutz. De ville ikke forlate Tyskland før de siste norske fangene var ute. Det var fremdeles 1 100 norske offiserer igjen, Hjort hadde møtt dem allerede i februar og lovet general Ruge – som var øverstkommanderende for de norske offiserene i tysk fangenskap – å fungere som forbindelsesledd inntil fangene kunne sendes hjem. Familien Hjorts sjømannskirkens^[klargjør] oversikt over de norske fangene var grunnlag for at repatrieringskontoret i Hamburg (under ledelse av den norske offiseren Bulukin) kunne hente general Ruge og andre norske offiserer fra Luckenwalde omkring 12. mai 1945.^[42] Luckenwalde ble inntatt av sovjetiske styrker i april 1945 og general Ruge sendt til Moskva.^[42][43]

Sovjetstyrkene nådde Gross Kreutz i månedsskiftet april/mai. Den tyske gårdsbestyreren ble slått i hjel av de østeuropeiske tvangsarbeiderne på godset. Etter Tysklands kapitulasjon bestemte sovjetstyrkene at de norske offiserene skulle sendes hjem via Murmansk, men Hjort og andre nordmenn fant fangene og sørget for at de ble sendt direkte hjem til Norge. I begynnelsen av juni var Hjort selv tilbake i Norge, etter nesten tre års opphold i Tyskland.

Hjemkomsten ble neppe helt som Johan Bernhard Hjort hadde tenkt seg. Perioden etter frigjøringen viste seg å bli vanskelig for ham. Til tross for hans store innsats for norske fanger, hans eget fangenskap og hans uredde artikkel i Norsk Retstidende var mange fortsatt skeptiske til andre sider ved hans fortid. Hjorts handlinger fram til 25. september 1940 kunne tolkes som et forsøk på å finne en tredje vei, mellom Quislings forræderi og Londonregjeringens motstand mot de tyske okkupantene. Stemningen etter frigjøringen var ikke forståelsesfull, og flere av hans våpendragere fra 1940 ble dømt i landssvikoppgjøret. Hjort forsvarte seg energisk mot anklagene om manglende nasjonal holdning. Om artiklene fra 1940 skrev han at de måtte sees i lys av den spesielle situasjonen.

På grunn av sin fortid i NS og sin forbindelse til administrasjonsrådet måtte han trekke seg fra et foreslått verv i sakførerforeningen. Hjorts venn Gustav Heiberg ble utnevnt til formann for «Undersøkelseskommisjonen av 1945», og Hjort ba Heiberg om en uttalelse til sin fordel. Heiberg ga først sin anerkjennelse av Hjorts arbeid for motstandskampen, men skrev så om valget i sakførerforeningen:

For deres vedkommende vilde det for meg være nok til ikke å stemme på Dem at De overhodet hadde vært medlem av NS såpass sent som i 1937 og at De endnu i krigens første tid hadde vært såpass tyskorientert (dermed mener jeg ikke odiøst) som Deres uttalelser i Tidens Tegn gav uttrykk for.^[44]

Johan Bernhard Hjort ble ikke dømt, men ble tvert imot gitt full oppreisning av Sakførerforeningen. Men noe hang ved: hans handlinger før krigen og i 1940 lå fast. Så sent som i 1954 tok han til motmæle i Verdens Gang hvor han skrev om sin fortid i NS: «Står det ikke skrevet et sted, at det bør være større glede over en synder som omvender seg enn over mange som aldri hadde omvendelsens behov?». I synet på oppgjøret var Hjort på linje med Johannes Andenæs og avisen Morgenbladet i det som ble kjent som «silkefronten».^[45]

Landssvikoppgjøret innebar imidlertid også et grunnlag for gjenreisning av Hjorts advokatpraksis. De tiltalte i landssvikoppgjøret trengte forsvarere, og Hjort tok en rekke saker; flere av dem mot høyt profilerte personer. Antallet saker økte. Sønnen Johan begynte i firmaet i 1950, og i 1955 ble Hjort fast forsvarer i Høyesterett. I tillegg til sin advokatpraksis tok han ulike oppdrag som f.eks. styreverv i næringslivet, men det var som forsvarer han var mest kjent, og advokatfirmaet Hjort ble etterhvert ansett som et av landets ledende.^[46]

Familien Hjort var svært gjestfrie. Deres hjem Kvithøvd var åpent for familie, venner og andre som trengte et sted å være. Etter at oppstanden i Ungarn høsten 1956 ble knust av Sovjetstyrkene, tok familien Hjort inn to unge ungarske flyktninger. Det var ikke bare hjelpsomhet i nød, men «fremfor alt er den en avbikt fordi vi ikke har kunnet komme ungarerne aktivt til hjelp i en kamp som de fører for hele den frie verden».^[47]

Hjorts politiske ståsted etter krigen ble sterkt påvirket av FNs menneskerettserklæring, med liberalisme koblet til Libertas og tidsskriftet Farmand. Det var «individ mot kollektiv, eiendomsrett mot sosialisering og fremforalt desentralisering mot sentralisme, selvstyre mot byråkrati».^[48] Johan Bernhard Hjort ble en stadig kritisk røst overfor Arbeiderpartiets styre og det han anså som statssosialismen som ødela den liberale arv. Ironisk nok var dette på mange måter et brudd med hans syn fra tredveårene: i det upublisert manuskriptet Veien ut av kaos fra 1934 gikk han inn for mye av den samme sterke stat som DNA sto for etter krigen.

Hjort arbeidet med flere kjente saker; blant annet Nortraships hemmelige fond, Dysthesaken, saken for Forbundet av 1948 og Myklesaken. Særlig den siste gjorde ham svært kjent. Hjort tok saker andre advokater ikke ønsket, blant disse var saken for Forbundet av 1948. Homofil praksis (mellom menn) var på den tiden kriminelt, og homofil legning ble ansett som svært belastende og noe man ikke talte om.

Landssviksaken mot Roald Dysthe var også meget spesiell; en kjent NS-mann som etter krigen påsto seg frikjent fordi han i det stille hadde arbeidet for motstandsbevegelsen. Dysthe ble først dømt til seks års fengsel, men med Hjort som forsvarer, fikk han saken gjenopptatt, ble frikjent og fikk etterhvert også erstatning. Statsadvokat Helwegs kommentar var at «forsvareren har hatt et usedvanlig byrdefullt verv som han har utført på en for sin klient fortreffelig måte».^[49]

Ikke alle saker ble vunnet. Blant annet ble saken for krigsseilerne tapt i Høyesterett i 1954. Hjorts innsats gjorde imidlertid at krigsseilerne hadde en solid juridisk basis da saken igjen ble aktuell mot slutten av sekstiårene.

Johan Bernhard Hjort var en ivrig skribent. I tillegg til flere bøker skrev han en mengde artikler i juridiske fagtidsskrift, men også polemiserende innlegg, gjerne i Farmand. Han oversatte også to bøker, begge av britiske forfattere.

Fra 1953 skrev Hjort i Riksmålsbevegelsens avis Frisprog. Hans vinkling var koblingen av språksak med menneskerettigheter. Han utvidet argumentet i boken Sprogstridens kvintessens, hvor han hevdet at språkstriden egentlig er et spørsmål om hvem som skal bestemme: Skal staten bestemme, eller skal språket utvikle seg fritt?

Hjort ble valgt til Riksmålsforbundets formann i 1961 og hadde vervet inntil sin død. Hjorts periode som formann falt sammen med forbundets glanstid, med stor aktivitet og kampen mot samnorsken. Hjort var drivende i opprettelsen av Vogt-komiteen som bidro til å gravlegge samnorsken. I 1966 kom hans fortid atter en gang opp mot ham. Hjort forklarte og forsvarte seg da det ble reist spørsmål om Riksmålsforbundet kunne ha en formann med hans bakgrunn. Hjort stilte sin plass til disposisjon og ble gitt ny tillit.

Johan Bernhard Hjort døde den 24. februar 1969, 74 år gammel, etter et kort sykeleie. Et omskiftende og på mange måter motsetningsfylt liv var over. Hjort startet sitt offentlige virke som talsmann for en totalitær ideologi, og endte med å være en intens forsvarer for den individuelle frihet. En viktig faktor i å forstå Hjort er å ta med i betraktningen de deler av hans identitet som stammet fra hans nære familiære bånd til det prøyssiske Nord-Tyskland. Valgspråket til hans mors prøyssiske adelsfamilie var «Vi er ikke kommet til verden for å være lykkelige, men for å gjøre vår plikt.»^[50]

• 1922: Norsk boligpolitik
• 1952: Justismord
• 1956: Prosedyreteknikk. Herunder parts- og vitneavhøring (gjenutgitt av Den Norske Advokatforening i 2007)
• 1958: Dømt med rette?
• 1961: En dialog om sprog
• 1963: Sprogstridens kvintessens
• 1963: Demokrati og statsmakt : en undersøkelse og et reformforslag
• 1968: Til minne om min mor Wanda Maria von der Marwitz ved hennes 100-årsdag den 16. februar 1968 (eget forlag, 60 sider)
• 1969: Generalforsamling i aksjeselskaper
• 1969: Til minne om min far Johan Hjort ved hans 100-årsdag den 23. februar 1969 (eget forlag, 112 sider)

• Figueiredo, Ivo de (2002) Fri mann. Johan Bernhard Hjort – en dannelseshistorie, Aschehoug ISBN 82-03-22973-5
• Heger, Wanda (1984) Hver fredag foran porten, Gyldendal ISBN 82-05-14937-2
• Rudeng, Erik (1989) Sjokoladekongen, Universitetsforlaget ISBN 82-00-02792-9
• Holm, Johannes (1984), Sandheden om de hvide busser, Samleren ISBN 87-568-0755-4

• Om Johan Bernhard Hjort, fra Norsk biografisk leksikon
• Hjemmeside for Ivo de Figueiredo, Johan Bernhard Hjorts biograf