Johanne Pedersdatter

Johanne Pedersdatter
Født		1583
Død		1622 Stavanger

Johanne Pedersdatter (født ca. 1583, død sommeren 1622) ble brent som heks i Sandviken ved Bjergsted i Stavanger. Trolldomssaken mot henne er omtalt i Stavangers rettsprotokoller fra 1622. Johannes skarpe tunge og harde ord var gått utover både en tjenestepike, en prestekone, en medarving, en kremmer og andre. Uhell, sykdom og ulykker som rammet disse, til dels flere år senere, ble påstått å skyldes Johannes trolldomskunster. Dette fattet retten tiltro til.

Johanne var gift med kjøpmannen Simon Jakobsen. Han var en aktet mann i Stavanger, kalt «Guds ords tjener», noe man ellers kalte prestelærde. Sammen fikk de fire barn, tre jenter og sønnen Jørgen. Jakobsen hadde også barn fra sitt første ekteskap. Han var på handelsreise da hans kone ble stevnet for trolldom. Da hun ble innkalt til rådstuen, ba hun om utsettelse av saken til mannen kom tilbake. Dette ble innvilget.^[1]

Johanne ble anklaget for å ha forgjort flere med døden til følge. I retten møtte lensherre Henrik Bille og fogden, rådmennene Velom Jonsen og Svend Hansen, og en lagrett bestående av 16 av byens aktede menn. Hovedvitne var den påstått synske Karen Nilsdatter. Dødsdommen tyder på at Johanne etter flere runder med tortur har erkjent skyld. Da dommen ble avsagt, ble Henrik Bille spurt om ikke han ville la henne leve. Det ville han ikke, og det ville vært problematisk med Christian 4.s forordning av 12. oktober 1617^[2] om trolldom. Karen Nilsdatter forklarte at da hun fikk vite at prestekonen var blitt syk, gikk hun til prestegården og tilbød å hjelpe. I forstuen mente hun å se en hvit skikkelse, men satte seg på sengekanten hos den syke. Utenfor hørtes det bråk fra katter eller ulver - eller var det noe verre? Først nå skjønte hun at kvinnen i forstuen hadde vært Johanne, enda hun senere hevdet hun ikke kjente henne - men dette vitnemål «ville hun leve og dø på», et uttrykk som går igjen i trolldomsprosesser. Karen fikk dele seng med en annen kvinne, og plutselig tok den fyr. Da mente hun Johanne stod over henne og spyttet på henne tre ganger. Johanne-skikkelsen forlot så rommet, men i døren snudde den seg og spyttet tre ganger til. Spytte kunne man for å verne seg mot det onde; men også for styrke en magisk handling.^[3]

Maren Skredders som arbeidet i prestegården, fortalte at etter prestekonens død kom Karen Nilsdatter dit for å kjøpe brød. Hun sa da at prestekonen hadde lovet henne et skjørt for hjelpen hun hadde gitt, men at «svøpen» - dvs. ondskapen - fremdeles var i prestegården, og at flere snart ville følge prestekonen. Det fikk hun rett i, presten herr Nils døde snart også. Johanne benektet at hun hadde skadet prestekonen, men hun hadde kranglet med presten herr Nils om et kjøp av en ku. Herr Nils var kjent som en udugelig prest, han hadde stilt beruset i kirken og hadde fra alteret forbannet Randaberg menighet fordi de ikke ville gi ham noe skussmål da han ønsket å søke et fast prestekall.^[4]

Det var ikke herr Nils med sitt dårlige rykte som tok ut anklage mot Johanne. Det gjorde byfogden Torn Søffrensson, som kort tid før hadde klaget over flere av herr Nils' liktaler. Men Søffrenson var en fanatisk heksejeger.^[5] Han var fra Skive i Jylland (og i Jylland ble det i årene 1617-25 ført ikke mindre enn 267 hekseprosesser), og far til svartebokspresten Søren Schive. Søffrensson ble byfogd i Stavanger i 1618 og avla rådmannseden året etter. I løpet av sine 16 år i embedet fikk han syv personer sendt på bålet - ikke bare Johanne, men også foreldrene til Karen Nilsdatter, Jon Smed, Karen Svensdatter i Buo og Aslaug Eriksdatter - sistnevnte fikk sjansen til å renvaske seg ved «vannprøven», men hun fløt og ble dermed funnet skyldig.^[6]

Rettergangen mot Johanne varte i tre måneder, og Simon Jakobsen støttet sin kone som best han kunne. I 1610 var det blitt reist trolldomsanklage mot borgeren Bernt Hermansens kone og mot biskop Jørgen Erikssøns tredje kone Barbra Trondsdatter. Den siktede Adtlou Eriksdatter hadde den gang anklaget Barbra for å ha bedt henne om å gå til lagmann Peder Rafn og gi ham råd som kunne gjøre ham veltalende i retten og hans kone råd mot sjøsyke. Kvinnenes familier henvendte seg da direkte til Christian 4. som deretter påla den daværende lensherren, Jørgen Kaas til Gjelskov, å ta seg av sakene, så det ikke overgikk kvinnene noen urett.^[7]

Simon Jakobsen ønsket at konen fikk sitte i forvaring hjemme, og tilbød sitt eget liv og gods i pant som garanti for at hun ikke rømte. Dette godtok ikke retten, før to andre aktede menn også satte sine liv og gods i pant (kjøpmann Herman Lønnemand og skredder Hans Lauritsen, som senere giftet seg med Jakobsens datter av første ekteskap, Margrete. I de siste fortvilte ukene før domfellelse prøvde Jakobsen å frikjøpe Johanne. Først tok han opp dette med byfogd Søffrensson, som avslo. Så gikk han til borgmester Niels Høgh,^[8] som avviste tilbudet om penger med at han uten godtgjørelse skulle sørge for at loven ble fulgt. Jakobsens fremstøt tjente ikke Johannes sak. Hans kone ble dømt og brent på bål, og hennes del av fellesboet tilkjent kongen.^[9]

Blant lagmennene som dømte Johanne, var den aktede bakeren Kristen Gundersen og Peiter Reimers, også kaldt Peiter Contrafeier, kjent spesielt for altertavlene han malte og portrettet av Peder Claussøn Friis. Blant vitnene mot henne var kvinnene som hadde sittet ved Karens sykeseng: Biskop Laurits Clausen Scabos kone Mette Ditlevsdatter Fox, kremmer Bernt Berntsens kone Idkenn og magister Jens Jørgensens kone Kirsten Trane.^[10]

Johanne Pedersdatter avviste Karen Nilsdatters påstander med at hun ikke hadde noe med prestekonens sykdom å gjøre, og heller ikke kunne utrette noe ondt. Hennes mann sa i retten at ikke vektla noe som helst fra Karens løgnaktige munn. Han betraktet henne som en tyv og en hore og dermed «uærlig». Han førte også vitner på dette. Men motparten førte vitner som støttet Karen. Ingeborg Davidsdatter sa at prestekonen mistenkte Johanne for å ha forbannet både datteren og henne selv. Ingeborg hevdet å ha vært hos prestekonen i to uker, og at denne jevnlig klaget over Johanne som gjorde det så vondt for henne. Til biskopens kone Mette Fox hadde hun sagt, at det var én i byen «som er ond i hugen». Å tenke ondt var den gang å skape ondt. Kirsten Trane sa at prestekonen hadde sagt om Johanne: «Gud gi at hun ville komme til meg! Vil hun ikke tilgi meg, så vil jeg tilgi henne før jeg dør.»^[11]

Jon Davidsen var blant Johannes argeste motstandere. Hun og hans sønn Christen hadde begge solgt øl på Hjelmeland da Johanne skjelte ut Christen for å stjele kunder fra henne. Etterpå gikk Christen nærmest fra vettet, dro klærne av seg og prøvde å gå gjennom loft og vegger hjemme. Moren hans gikk til Johanne og sa at hvis ikke hun gjorde gutten frisk igjen, skulle hun få henne på bålet, om hun så skulle «tigge seg gjennom tre kongeriker». Søren Smed forklarte at en kveld satt tjenestejenten hans i ildhuset da en svart gås kom inn. Hun skrek og jaget gåsen. Svarte fugler ble forbundet med ulykke og død. Samme natt fikk Søren voldsomme sting i siden som varte i syv uker. Men han presiserte at han ikke visste om Johanne hadde noe med dette å gjøre.^[12] Flere naboer hadde heller ikke noe galt å si om Johanne. En nabokone bevitnet at hun «alldeles indtedt haffde at klagge paa Simens Quinde».^[13]

Fem år etter at Karen Nilsdatter hadde gjort sitt for å få Johanne dømt, ble Karens egne foreldre, Nils Pedersen Skabo^[14] og Maren Povlsdatter, også anklaget for trolldom, dømt og begge brent.^[15]

I Stavanger domkapitels forhandlingsprotokoll for 1. oktober 1622 står et notat om at presten Otto Ravn ureglementert var til stede ved «det pinlige forhøret» (dvs. torturen). Videre hadde han også fulgt Johanne til bålet sammen med presten, herr Gabriel. Biskop Scabo i Stavanger - for øvrig herr Gabriels svigerfar - ble svært fortørnet over disse overtramp. Ingen vet sikkert hva som siden skjedde med Ravn, men mange år senere holdt en forarmet prest ved navn Otto Ravn til i Jostedalen. Om det er samme person, har han vært svært ung da han fulgte Johanne til bålet.^[13] Herr Nils som ble enkemann etter Karen, ble igjen innberettet til domkapitelet for å gjentatte ganger å ha møtt frem drukken til gudstjenester og offentlig i gatene. Likevel fikk han fortsette som prest til sin død i 1625.^[16]

Johannes ti år gamle sønn Jørgen Simonsen (1612–92) ble etter morens død sendt på skole i Helsingør, og senere til Viborg katedralskole, der han tok artium med i 1631 med høyeste karakter. I 1636 ble han registrert som student ved universitetet i København. Etter teologisk embedseksamen ble han tilbudt stilling ved sin gamle skole i Viborg, men takket nei. Derimot var han i en kort periode lærer på latinskolen i hjembyen Stavanger. Senere var han lærer ved en rekke prestegårder i Skåne, til midtsommer 1640 ble han prest i Visseltofta, også det i Skåne, etter den forrige presten Petrus Bigh. Jørgen giftet seg med Bighs datter Anna Pedersdatter (1622-1703) og fikk åtte barn med henne. Han tok navnet Schee, kanskje etter gårdsnavnet Skeie ved Stavanger. Om Jørgen Simonsen ble det sagt at han var «den mest bibelsterke mann på sin tid», for han skal ordrett ha kunnet fremsi hvilket kapitel av Bibelen man spurte etter.^[17]

Den svenske botanikeren Carl von Linné var Jørgen Simonsens oldebarn og Johanne Pedersdatters tippoldebarn. Den norske slekten Wesseltoft nedstammer også fra Jørgen Simonsen. Hans sønn Simon Jørgensen Wesseltoft (død 1739) slo seg ned som kjøpmann i Skien, der han har en meget stor etterslekt i dag,^[18] bl.a. gjennom sønnedatteren Amborg Jørgensdatter (død 1815) gift med sagbrukseier m.m. Nicolai Benjamin Aall (død 1798) i Porsgrunn.

• S. Høegh: Efterretninger om de norske grene af Familien Wesseltoft, Christiania 1893
• Karl Erik Zachariassen: Familien Wesseltoft,utgitt i 2004 (?)
• Hans E. Næss: Med bål og brann. Trolldomsprosesser i Norge, Universitetsforlaget, 1984, side 65-66