Joseph Lebeau

Joseph Lebeau
Født		3. jan. 1794[1][2] Huy[3]
Død		19. mars 1865[2][4] (71 år) Huy[5]
Beskjeftigelse		Politiker, advokat, journalist
Utdannet ved		Université de Liège
Parti		Det liberale parti
Nasjonalitet		Belgia
Belgias statsministre
23. mars 1831–21. juni 1831
Forgjenger		Etienne Constantin de Gerlache
Etterfølger		Felix de Muelenaere
Belgias statsministre
18. april 1840–13. april 1841
Forgjenger		Barthélémy de Theux de Meylandt
Etterfølger		Jean-Baptiste Nothomb
Joseph Lebeau på Commons

Jean Louis Joseph Lebeau (født 3. januar 1794 i Huy i det som i dag er Belgia, død 19. mars 1865 i Huy) var en belgisk jurist og liberal politiker. Han var både statsminister, utenriksminister, justisminister, guvernør og ambassadør i løpet av sin politiske karriere.

Jean fikk sin tidlige utdanning fra en onkel som var sogneprest i Hannut og ble kontorfunksjonær. Han samlet inn penger for å studere jus ved Université de Liège og ble kalt til advokatforeningen i 1819.

I Liège dannet han en raskt vennskap med Charles Rogier og Paul Devaux, sammen med dem grunnla han tidsskriftet Mathieu Laensbergh i Liège i 1824, etterpå Le politique.

Lebeau var ikke innstilt på noen separasjon av Nederland og Belgia, men augustrevolusjonen i 1830 tvang ham til å gå inn for dette.^{[trenger referanse]} Han ble sendt av sitt hjemsted til Nasjonalkongressen.

Han ble utenriksminister mars 1831 under Erasme-Louis Surlet de Chokier, som var både regjeringssjef og regent. Ved å foranledige at man valgte Leopold av Sachsen-Coburg som belgiernes konge sikret han seg velvilje fra Storbritannia.^{[trenger referanse]} Han var medlem av delegasjonen som skulle overbringe den nye kongen dokumentet om valget. For ikke å bli mistenkt for å ville oppnå personlige fordeler oppgav han sin ministerpost,^{[trenger referanse]} men ble under kong Leopold igjen justisminister den 20. oktober 1832.

Etter uro i april 1834 trakk han seg igjen. Det var tilbakeførelsen til Nederland av deler av hertugdømmene av Limburg og Luxembourg som skapte strid. Han ble av mange anklaget for å ha sveket belgiske interesser.^{[trenger referanse]}

Ett år etter kong Leopolds tiltredelse ble han justisminister. Han ble valgt til vararepresentant for Brussel i 1833 og beholdt sitt sete inntil 1848. Meningsbrytinger med kongen førte til at han gikk av i 1834.^{[trenger referanse]}

Han ble senere guvernør av provinsen Namur (1838), gesandt til Det tyske forbund (1839). I 1840 dannet han en kortvarig liberal regjering, der han i tillegg til å være statsminister også fungerte som utenriksminister. Da opposisjonen fra det katolske parti i begge parlamentets kamre vokste mot hans regjering, og da kongen nektet å oppløse parlamentet, trådte Lebeau tilbake den 13. april 1841 og med ham nesten hele regjeringen.

Han døde i Huy.

• Liste over Belgias statsministre