Josjia av Juda

Josjia Konge av Judea
Født		ca. 648 f.Kr. Jerusalem
Død		609 f.Kr. Megiddo
Beskjeftigelse		Monark
Embete		King of Judah
Ektefelle		Sebuda, Hamutal
Far		Amon av Juda[1]
Mor		Jedida
Barn		Johanan, Jojakim, Sidkia, Sjallum
Nasjonalitet		Kongedømmet Judea
Gravlagt		Jerusalem
Regjeringstid		641/640 til 610/609 f.Kr.
Josjia av Juda på Commons

Josjia (hebraisk: יֹאשִׁיָּהוּ – Yôšiyyā́hû, bokstavelig «leget av Jahve» eller «støttet av Jahve»; gresk: Ἰωσίας – Iōsías; i bibeloversettelsen fra 1930 Josias; latin: Josias; ca. 649–609 f.Kr.)^[2] var en konge av Judea (641–609 f.Kr.) som innførte betydelige religiøse reformer eller ensretning. Han er nevnt av de fleste historikere for å ha etablert eller samlet betydelige jødiske skrifter under «den deuteronomiske reform» (navngitt etter Femte Moseboks latinske navn) som skjedde under hans styre.

Josjia ble konge av Judea i en alder av 8 år etter hans far, kong Amon av Juda, ble myrdet, og han styrte i 31 år,^[3] fra 641/640 til 610/609 f.Kr.^[4] Han er også nevnt som en av kongene i stamtavlen til Jesus i Evangeliet etter Matteus.

Josjia var sønn av Amon og Jedida, datter av Adaja fra Boskat. Hans bestefar Manasse var en av de kongene som ble anklaget for å ha vendt seg vekk fra dyrkelsen av Jahve. Manasse gjorde tempelet for dyrkelse av avgudsdyrkelse. Hans oldefar Hiskia var derimot en kjente reformist.

Josjia hadde fire sønner i henhold til Første Krønikebok: Johanan, den eldste, Jojakim (Eliakim), den andre, Sidkia (Mattanja), den tredje, og Sjallum, den fjerde.^[5] Sidkia og Sjallum hadde begge Hamutal til mor, en datter av Jeremia fra Libna.^[6]

Sjallum etterfulgte Josjia som konge under navnet Joakas,^[7] Sjallum ble etterfulgt av Eljakim som tok navnet Jojakim^[8] som ble etterfulgt av sin egen sønn Jojakin;^[9] deretter dennes onkel Mattanja som endret navn til Sidkia^[10] Sidkia var den siste konge av Judea før kongedømmet ble erobret av Babylonia og det jødiske folket ført ut i landflyktighet.

I henhold til Det gamle testamente var Josjia en av de mest gudfryktige kongene i Judea. Alle sønnene til Josjia nevnes derimot som dårlige og syndige konger som gjorde Jahve sint, enten det er riktig eller ikke, framstår det som forklaringen på de ulykkene som rammet folket. Til tross for alt som Josjia gjorde, «Josjia gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han fulgte på alle måter i sin ættefar Davids fotspor, uten å vike av til høyre eller venstre», i henhold til Andre Kongebok 22:2.^[11] Det var øyensynlig ikke nok til å oppveie de syndene hans forfedre hadde gjort av avgudelige ting. I henhold til Andre Kongebok 23:26: «Likevel oppgav ikke Herren sin store vrede og harme som hadde flammet opp mot Juda, fordi Manasse gjorde så mye som krenket og harmet Gud».^[12]

I det attende år av sitt styre beordret Josjia overpresten Hilkia til å bruke skattepengene som hadde blitt samlet i årenes løp til å sette tempelet i stand. Det var i løpet av denne restauringsperioden at Hilkia oppdaget en gammel lovbok. Mens han ryddet i skatterommet i tempelet fant han «Herrens lov som var gitt ved Moses», i henhold til Andre Krønikebok 34:14. Betegnelsen «lovboken» (Tora, ספר התורה) i Andre Kongebok 22:8 og er identisk med frasen benyttet i Josvas bok 1:8 og 8:34 for å beskrive de hellige skriftene som Josva hadde mottatt fra Moses. Den lovboken som ble funnet av Hilkia er ikke særskilt identifisert i teksten som Tora, og mange bibelforskere mener den derfor må ha vært en kopi av Femte Mosebok eller en egen tekst som deretter ble en del av Femte Mosebok slik som den framstår i dagens Bibelen.^[13]

Hilkia brakte denne skriftrullen til Josjia via riksskriveren Sjafan som leste den og brakte den til kongen. Sjafan leste fra teksten til Josjia som ble så beveget at da han «hørte det som stod i lovboken, flerret han klærne sine»^[14] og befalte deretter at den skulle leses for folket under begrunnelsen «For stor er Herrens harme som har flammet opp mot oss, fordi våre fedre ikke hørte på det som står i denne boken, og ikke gjorde alt det som er foreskrevet oss.»^[15] Denne saken ble lagt fram for en kvinnelig profet ved navn Hulda som slo fast at Guds vrede var vekket for tidligere generasjoners synder.^[16]

I henhold til profetien krevde Josjia streng og utelukkende dyrkelse av Jahve og forbød alle andre former for gudsdyrkelse. I henhold til den bibelske redegjørelse ødela, brente, knuste til støv, og rev ned alle andre former for religiøs aktivitet og idoler som var «avskyelige» og «styggedom», også det som tilhørte nabofolkene. Han fikk også prester henrettet og fikk selv beinrestene av døde prester gravd opp fra deres graver og brent på deres altere, noe som i seg selv ble sett på som en ekstrem utøvelse av vanhelligelse. Josjia gjeninnførte også feiringen av påsken, pesach, som den bibelske redegjørelse hevdet ikke hadde vært feiret siden dommernes dager.^[17]

I henhold til Første Kongebok 13^[18] hadde en navnløs «gudsmannen» fra Judea kommet med profetien til kong Jeroboam av Israel, omtrent tre hundre år tidligere enn Josjia, at «Alter, alter! Så sier Herren: Det skal fødes en sønn i Davids ætt; Josjia skal han hete» og han skulle ødelegge alteret i Betel. Og den eneste unntagelsen fra denne ødeleggelsen var graven til en navnløs profet som Josjia fant i Betel. I henhold til Andre Kongebok 23^[19] skjedde det som følgende: «Det er graven til den gudsmannen som kom fra Juda og forutsa dette som du nå har gjort med alteret her i Betel.» Da sa kongen: «La ham hvile i fred! Ingen må flytte på hans ben.» Således gikk profetien fra Første Kongebok i oppfyllelse.

I henhold til en senere redegjørelse i Andre Krønikebok ødela Josjia i religiøse ensretning eller fanatismen selv altere og bildene av hedenske guddommer i byene til stammene i «Manasse, Efraim og Simeon, ja helt til Naftali»,^[20] noe som var langt utenfor hans eget kongedømme Judea. Han førte også Paktens ark tilbake til tempelet.^[21] Muligens hadde arken blitt tatt ut av tempelet og oppbevart et annet sted under de onde dagene til Manasse.^[22]

Da Josjia ble konge av Judea i omtrent 641/640 f.Kr. var den internasjonale situasjonen flytende. I øst var Assyria begynt å forvitre, og den assyriske hovedstaden Ninive var blitt erobret av Babylonia i 612 f.Kr., og i oldtidens Egypt i vest drev fortsatt på å komme seg etter assyrisk overherredømme. I dette maktvakuumet greide Jerusalem å styre seg selv uten utenlandsk innblanding.

Dette endret seg våren 609 f.Kr. da farao Neko II ledet personlig en betydelig hær opp elven Eufrat for å gi sin støtte til assyrerne.^[23] Josjia hadde holdt med Assyria, men hadde ved et tidspunkt gjort seg uavhengig, muligens grunnet hans andre ekteskap med Hamutal fra Libna,^[24] og var ikke begeistret for at den egyptiske hæren marsjerte langs den vestlige grensen av Judea. Farao tok vegen langs kysten, Via Maris, inn i Syria for en hær bestående hovedsakelig av leiesoldater og støttet av hans middelhavsflåte langs kysten. Neko II passerte de nedre områdene av Filistia, omtrent det samme området som dagens Gazastripen, og Saron, den nordlige sletten mellom dagens Jaffa og Karmelberget. Josjia ledet en hær fra Judea for å blokkere Jisreeldalen. Josjia hadde kanskje den tro at egypterne var svekket ved at farao Psammetikus I hadde død kun et år tidligere i 610 f.Kr. Josjia forsøkte å hindre videre framferd ved Megiddo, rundt 80 km nord for Jerusalem, og hvor et slag ble utkjempet og da ble Josjia drept.

Nako II dro videre og slo sine styrker sammen med assyriske Ashur-uballit II og sammen krysset de Eufrat og beleiret Harran, men de greide ikke å erobre byen. Nako II trakk seg deretter tilbake til nordlige Syria. Faraos beseiring av Josjia ga Egypt kontroll over Judea for noen få år.^[25]

Der er to redegjørelser til Josjias død i Bibelen. Andre Kongebok kun forteller at Neko II møtte Josjia ved Megiddo og drepte ham.^[26] Andre Krønikebok 35 gir en lengre redegjørelse og forteller at Josjia ble dødelig såret av bueskyttere og deretter fraktet tilbake til Jerusalem hvor han døde og ble gravlagt med sine forfedre.^[27] Ifølge Andre Krønikebok hadde Josjia ikke noe mandat fra Gud til å gå mot egypterne, og tvert imot talte Gud via farao Neko II:

«Hva har jeg med deg å gjøre, du konge i Juda? Det er ikke deg jeg drar ut mot i dag, men mot det kongehus jeg ligger i strid med; og Gud har sagt at jeg skal skynde meg. Sett deg ikke opp mot Gud som er med meg! Ellers vil han gjøre ende på deg.»^[28]

Det var stor sorg over Josjias død, og Jeremia skrev klagesanger til hans ære.^[29] Disse klagesangene har gått tapt og må ikke forveksles med Klagesangene.^[22]

Fra Josjias død i 608 f.Kr. og til ødeleggelsen av Jerusalem av Babylonia i 586 f.Kr., en periode på 22 år, satt det fire ulike konger på Davids trone, tre av dem var sønner av Josjia, men ingen av dem videreførte farens religiøse fanatisme. To av dem hadde et styre på kun noen få måneder. Den bibelske redegjørelse hevder at det var en sørgelig tid som ledet opp til den endelige ødeleggelsen av Jerusalem og forvisningen til Babylonia. Josjia ble således jødenes siste gode konge.

Etter tilbakeslaget ved Harran etterlot Neko II en betydelig styrke og reiste tilbake til Egypt. På marsjen tilbake fikk han vite at Joakas hadde blitt valgt for å etterfølge sin far som konge av Judea. Neko II avsatte Joakas som hadde vært konge i kun tre måneder, og erstattet ham med hans eldre bror Jojakim. Neko II påla Judea en skatt på et hundre talenter med sølv (rundt 3,4 tonn) og et talent med gull (omtrent 75 pund eller rundt 34 kg). Joakas ble tatt med til Egypt og intet mer ble hørt av ham.

Antagelig hadde de samme som sto bak Josjia plassert Joakas på tronen for å videreføre farens uavhengige politikk, og Jojakim sto da for en egyptvennlig politikk ettersom han var blitt plassert på tronen av den egyptiske farao. Den politikken var nødvendig da Neko II var aktiv i Midtøsten i de påfølgende årene.^[30]

Den bibelske teksten forteller at presten Hilkia fant en skriftrull kalt «lovboken» i tempelet under tidlig i Josjias fornyelsepolitikk, muligens en form for Geniza. Blant bibelforskere har det vært enighet om lovboken var Femte Mosebok, skjønt nyere bibelforskning har vurdert den som en større legendarisk fortelling om en av de tidligste stadiene av opprettelsen av Femte Mosebok.^[31] I henhold til Bibelen ga Hilkia lovboken til sin sekretær Sjafan som igjen tok den til kongen. Historiskkritisk bibelforskning har akseptert at denne skriftrullen — som en tidlig forgjenger til Tora — ble skrevet av prester drevet av ideologisk interesse for å sentralisere makten under Josjia i tempelet i Jerusalem, og at kjernefortellingen fra Josva i Andre Kongebok og fram til Josjias kongedømme består av en «deuteronomistisk historie» (DtrH) skrevet i løpet av Josjias styre.^[32] På den annen side har nyere europeiske teologer fremmet det syn at det meste av Tora og «deuteronomistisk historie» ble komponert og fant sin endelige form i løpet av den persiske periode, flere århundrer senere.^[33][34]

Hovedkilden for Josjias kongedømme er Andre Kongebok 22-23 og Andre Krønikebok 34-35. En del arkeologiske spor eksisterer, inkludert en rekke segler av leire som ble satt på skriftruller, bullaer, som er forsøkvis datert til hans styre.^[35]

Datoen for Josjias død er godt etablert. De babyloniske krøniker (en rekke leirtavler som nedtegner betydelige hendelser i babylonsk historie) har datert slaget ved Harran mellom assyrerne og deres egyptiske allierte mot babylonerne fra Tammuz (juli–august) til Elul (august–september) 609 f.Kr. På det grunnlag ble Josjia drept i måneden Tammuz (juli–august) 609 f.Kr. da egypterne var på veg mot Harran.^[36]

• Josiah i Jewish Encyclopedia
• Josias i Catholic Encyclopedia
• Josiah i Jewish Virtual Library