Jupiter (gud)

Jupiter var i romersk mytologi gudenes konge, og gud for himmelen og for torden. Han tilsvarer Zevs i gresk mytologi. Romerne kalt ham for Iuppiter (eller Diespiter) Optimus Maximus («Fadergud den beste og største»), og var den fremste guddommen i oldtidens romersk religion. Som beskytter av oldtidens Roma hersket han over lov og orden. Han var den fremste guden i kapitoltriaden (en gruppe på tre guddommer som ble dyrket i et kunstferdig dekorert tempel på Kapitolhøyden i Roma). Hans ektefelle var hans søster Juno og med henne var han far til krigsguden Mars. På det vis er Jupiter bestefar til Romulus og Remus, de legendariske grunnleggerne av Roma. Han er selv sønn av Saturn sammen med sine brødre Neptun (havgud) og Pluto (dødsgud).^[1] Han var også bror og ektefelle av grødegudinnen Ceres (datter av Saturn og mor av Proserpina), bror av gudinnen Veritas (datter av Saturn) og far til Merkur, gud for handel og reise.

Iuppiter har sin opprinnelse som en vokativ bestanddel av gammellatinske vokativ *Iou + pater («far») og kom til å erstatte gammellatinske nominativ kasus *Ious. Jove er en mindre vanlig engelsk skrivemåte av Iov-, forstavelsen av det latinske navnet, og benyttes som nå noe gammelmodig utbrudd «By Jove!»^[2] Lingvistiske studier har identifisert formen *Iou-pater som avledet fra indoeuropeiske vokative bestanddelen *Dyēu-ph₂ter (nominativ *Dyēus-ph₂tēr i betydningen «O Far Himmel-gud»).^[3]

Eldre former av guddommens navn i Roma var Djeus-pater («dag/himmel-far»), deretter Diéspiter. Djeus er den etymologiske ekvivalent til oldtidens greske Zevs og av germanske Zium, genitiv Ziewes, som ble den norrøne guddommen Ty. Den indoeuropeiske guddom er således den gud fra hvor Zevs og den indoariske vediske Dyaus Pita (Dyauṣpitṛ) er avledet fra.

Navnet på guden ble også gitt til planeten Jupiter (den største planeten i solsystemet), og var den opprinnelige navngivingen av den ukedagen som på norsk er kalt Torsdag (etter den norrøne guden Tor)^[4] men opprinnelig kalt for Iovis Dies på latin, noe som ga opphavet til deus på portugisisk, jueves på spansk, joi på rumensk, giovedì på italiensk, dijous på katalansk, xoves på galisisk, og joibe på friulisk.

Jupiter ble gitt mange epiteter (tilnavn) som karakteriserte særegenheter eller aspekter av guddommen.

Aspekter

1. Jupiter Caelestis («himmelsk»)
2. Jupiter Elicius (av vær og stormer)
3. Jupiter Feretrius («den som fjerner krigens ødeleggelser»; påkalt som vitne til edsavleggelser^[5] – sammenlign «ved Jove»). Epitetet eller «numen» er antagelig forbundet med ferire, slagritalet som er illustrert i foedus ferire, fra hvor silex, bergarten kvarts, er bevis i hans tempel på Kapitolhøyden, og som er sagt å ha vært det første tempelet i Roma, reist og innviet av Romulus for å minnes hans vinning av spolia opima fra kong Akron, konge av nabobyen Caenina, og tjente som et skjulested for romerne. Iuppiter Feretrius tilsvarte derfor Iuppiter Lapis, sistnevnte særlig benyttet ved edsbesvergelser.^[6]
4. Jupiter Fulgurator eller Fulgens («av lynet»)
5. Jupiter Lucetius («av lyset»)
6. Jupiter Optimus Maximus («den beste og største»)
7. Jupiter Pluvius («den som sender regn»)
8. Jupiter Stator (fra å stirre i betydning «den som står»)
9. Jupiter Summanus (den som sender nattlig torden)
10. Jupiter Terminalus eller Terminus (forsvarer grenser).
11. Jupiter Tonans («som tordner»)
12. Jupiter Victor (ledet romerske soldater til seier)

Ved synkronisering eller geografi

1. Jupiter Ammon (Jupiter ble gjort lik den egyptiske guddommen Amun etter den romerske erobringen av oldtidens Egypt)
2. Jupiter Brixianus (Jupiter gjort lik den lokale guden av byen Brescia i Gallia Cisalpina (dagens nordlige Italia)
3. Jupiter Capitolinus, Jupiter Optimus Maximus, dyrket over hele Romerriket med Capitolium (Kapitolhøyden)
4. Jupiter Dolichenus (fra Doliche i Syria, opprinnelig Baal-gud for vær og krig), siden keiser Vespasian og var populær blant romerske legioner som krigs- og seiersgud, særlig langs Donau (Carnuntum). Stående på en okse, en lynstråle i den ene hånden og en dobbeltøks i den andre.
5. Jupiter Indiges (Jupiter «av landet» – en tittel gitt til Aineias etter hans død, i henhold til Titus Livius)
6. Jupiter Ladicus (Jupiter gjort lik den keltiskiberiske fjellguden og dyrket som ånden av fjellet Ladicus).
7. Jupiter Laterius eller Latiaris («Gud av Latium»)
8. Jupiter Parthinus eller Partinus (Jupiter ble dyrket under dette navnet ved grensene i nordøst, Dalmatia og øvre Moesia, kanskje assosiert med den lokale stammen kjent som Partheni)
9. Jupiter Poeninus (Jupiter ble dyrket i Alpene under dette navnet, i alle fall rundt fjellpasset Col du Grand-Saint-Bernard hvor han hadde en helligdom.
10. Jupiter Solutorius (en lokal versjon av Jupiter som ble dyrket i Spania; han ble synkretisert med den lokal iberiske guden Eacus)
11. Jupiter Taranis (Jupiter ble likestilt med den keltiske guden Taranis)
12. Jupiter Uxellinus (Jupiter som gud for de store og høye fjellene)