Kadens

Kadens (av latin cadere: å falle) har to ulike betydninger i musikk.

Kadens som slutning

[rediger | rediger kilde]

En kadens som slutning er en akkordprogresjon som gir uttrykk for tonalitetsfølelsen. Den er en harmonisk grunnformel som markerer avslutningen på en komposisjon eller på et avsnitt innenfor en komposisjon i europeisk og nordamerikansk musikktradisjon fra ca. 1600 til ca. 1915. Den er også mye brukt midt inne i musikkstykker. De forskjellige akkorder står i et bestemt spenningsforhold til tonikaklangen, og denne spenningen oppløses i kadensen.

Den viktigste kadensformelen er den såkalte klassiske eller tonale kadensen som fører fra en gitt akkord – som oftest tonika (treklangen på 1. trinn) eller dens medianter (treklangene på 3. og 6. trinn) – via subdominant (treklangen på 4. trinn, S) og dominant (treklangen på 5. trinn, D) til tonika.[1]

S og D treklangene kan utvides med én eller flere tilleggstoner. En S kan f.eks. utvides med en stor sekst, en D med en liten septim.

Dominanten kan oppløses til en annen akkord enn tonika, som regel til akkorden på 6. trinn (tonikamediant). Dette kalles en skuffende kadens. Oppløses dominanten til akkorden på lavt 6. trinn i dur, snakker man om en dobbelt skuffende kadens.[2]

En variant av den tonale kadensen er formelen D – T (uten at det nødvendig går en subdominant forut). Denne formelen kalles autentisk kadens.[3] Formelen S – T (uten D imellom) kalles plagal kadens.[4]

Forskjellen på plagal og autentisk kadens kan lett høres ved Georg Friedrich Händels Halleluja-koret fra oratoriet The Messiah. Orkesteret begynner med en plagal kadens (T – S – T) og fortsetter med en autentisk kadens (T – D – T). Når koret kommer inn, hører man fire ganger en plagal kadens, så to ganger en autentisk kadens. Så kjøres hele koravsnitt på et annet tonetrinn med samme kadensmønsteret. I orkestrets autentiske kadens, samt i den hhv. første av korets autentiske kadenser, hører man dominanten utvidet med en liten septim.

Halvslutning

[rediger | rediger kilde]

Den såkalte halvslutning forekommer ofte inne i en sats, som et midlertidig hvilepunkt. Da hviler en på dominanten. Vanlige progresjoner er S – D eller T – D.

A: Klassisk kadens B: Skuffende kadens C: Plagal kadens D: Halvslutning (første variant)

Frygisk kadens

[rediger | rediger kilde]

En særform for halvslutningen er den såkalte frygiske kadens.[5] Den brukes mest i moll og består av en subdominant med ters i bass (første omvending), etterfulgt av en vanlig dominant. Den frygiske kadensen var avholdt som sluttformel i langsomme satser i senbarokke konserter. Den langsomme satsen i Johann Sebastian Bachs Brandenburger konsert nr. 3 i G-dur BWV 1048 består utelukkende av en subdominant- og en dominantakkord som cembalisten eller 1. fiolinisten skal improvisere over.

Kadens som solistisk avsnitt i en konsert

[rediger | rediger kilde]

I instrumentalkonserter er kadens et avsnitt som solisten eller solistene spiller alene, som regel like før slutten av en sats. Kadensen kan spilles ganske fritt rent rytmisk, og solisten eller solistene får her anledning til å vise sin virtuositet. I slutten av kadensen kommer orkesteret inn igjen og fullfører satsen.

Opprinnelig var kadenser improvisert, men allerede i Wienerklassisismen begynte komponister å skrive dem ut. Andre har også skrevet kadenser til konserter der komponistens hadde som intensjon at det skulle improviseres. Noen av disse har blitt fremført så ofte at de har blitt nærmest uløselig knyttet til selve verket. Eksempler på dette er Joseph Joachims kadens til Konsert for fiolin og orkester i D-dur op. 77 av Johannes Brahms og Beethovens kadenser til Mozarts Konsert for klaver og orkester nr. 20 i d-moll K. 466. Et eksempel for en meget virtuos, men likevel utskreven kadens er den Charles-Valentin Alkan laget til Beethovens Konsert for klaver og orkester nr. 3 i c-moll op. 37.

  1. ^ Dersom grunntonen i siste tonikaakkorden ligger i den øverste stemmen (oktavposisjon), har man tidligere snakket om fullkommen kadens. Etter som den øverste tonen ikke nødvendigvis er avhengig av akkordprogresjonen, men mer av melodiføring og stemmeføring (voicing) i de andre instrumenter eller vokalstemmer, er navnet ikke lenger i bruk.
  2. ^ Lytteeksempler for klassisk og skuffende kadens finner én i artikkelen om akkordprogresjon.
  3. ^ En klassisk eller tonal kadens kan også ansees som en særform for den autentiske kadensen.
  4. ^ Ordet plagal i sammenheng med kadensbegrepet er vel innført i kunstmusikkteorien, men uheldig valgt etter som det brukes også for variantene av kirketoneartene, de såkalte modale skalaene. Den nærliggende forvekslingen førte til at den plagale kadensen tidligere ble regnet som kirkekadens, selv om den ikke er typisk for bare religiøs musikk. Riktig er derimot at organister nåtildags ofte bruker plagale kadenser til å avslutte liturgiske formler som f.eks. «Amen».
  5. ^ Igjen inviterer navnegivingen til misforståelser. For det første er den frygiske kadensen i sin opprinnelige form ingen kadens, men en halvslutning. For det andre refererer betegnelsen frygisk til den modale skalaen av samme navn. Den her omtalte kadensen er imidlertid ikke typisk for frygisk i det hele tatt. Navnet til kadensen hentyder på noe annet: Som én av bare to modale skalaer har frygisk et halvtoneskritt mellom første og andre trinn. Et slikt halvtoneskritt oppstår i bassgangen ved en frygisk kadens i moll.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]