Kanji
Kanji (漢字 ) er ett av de tre japanske skriftspråkene, sammen med hiragana og katakana. Der de to sistnevntes tegn kun danner lyder, på samme måte som bokstaver, er kanji-tegnene meningsbærende i seg selv.[1] I en vanlig, japansk tekst opptrer de tre skriftspråkene side om side. Kanji-tegnene kommer fra kinesisk, og inneholder både tradisjonelle tegn, forenklinger av disse, samt noen tegn som er skapt i Japan.[1][2][3]
De særegent japanske hiragana- og katakana-skrifttegnene brukes sammen med kanji for å uttrykke grammatiske endelser, enkelte navn, samt lånord fra en rekke språk.[4][5]
Hvert kanji-tegn har ofte flere ulike lesninger, avhengig av hvilken sammenheng det står i. On'yomi (音読み), eller lyd-lesning, er de uttalene som er lånt fra kinesisk. Det benyttes ofte flere forskjellige lesninger for ett tegn, fordi ord har blitt lånt fra forskjellige kinesiske tidsperioder og dialekter. Kun'yomi (訓読み) er uttaler som japanerne selv har gitt til tegnene, gjerne ved å assosiere stammene av japanske ord med ett eller flere tegn. Hvert tegn kan også ha flere kunyomi-lesninger.[6]
Forsøk har blitt gjort på å fjerne kanji helt og holdent fra det japanske språk. Blant annet ble det i det på 1900-tallet stiftet en rōmaji-forening, som ønsket å benytte det latinske alfabetet til å skrive japansk.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Det eldste bevis for anvendelsen av kinesiske skrifttegn i Japan er graveringer på bronsesverd. Disse ble funnet i en gravrøys fra mellom det 3. og 5. århundre etter Kristus.[7] Japan blir også nevnt i kinesiske kilder fra det 3. århundre. De eldste kinesiske skrifttegnene i Japan er fra år 57 på det gyldne seglet til Na-koku.
Enkelte forskere hevder at kinesisk litteratur allerede i det tredje århundre fant veien til Japan. Sikkert vet man at sent i det femte ble kanji importert fra ulike områder i Kina.[7] De første tekstene i Japan ble altså skrevet på kinesisk, også av japanske lærde. Det japanske begrepet for klassisk kinesisk litteratur er Kanbun.[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Suski, P. M. (7. september 2010). The Phonetics of Japanese Language: With Reference to Japanese Script (på engelsk). Taylor & Francis. ISBN 9780203841808.
- ^ Joshi, R. Malatesha; Aaron, P. G. (1. januar 2006). Handbook of Orthography and Literacy (på engelsk). Taylor & Francis. ISBN 9780805846522.
- ^ Taylor, Insup; Taylor, Martin M.; Taylor, Maurice Martin (1. januar 1995). Writing and Literacy in Chinese, Korean and Japanese (på engelsk). John Benjamins Publishing. ISBN 9027217947.
- ^ Shohov, Serge P. (1. januar 2004). Advances in Psychology Research (på engelsk). Nova Publishers. ISBN 9781590339589.
- ^ Nakajima, Kazuko (2. april 2017). Learning Japanese in the Network Society (på engelsk). University of Calgary Press. ISBN 9781552380703.
- ^ NativLang (22. juli 2016). «Kanji Story - How Japan Overloaded Chinese Characters». Besøkt 2. april 2017.
- ^ a b Miyake, Marc Hideo (21. august 2013). Old Japanese: A Phonetic Reconstruction (på engelsk). Routledge. ISBN 9781134403738.
- ^ Sydney Crawcour (1. januar 1965). An Introduction to Kambun. Ann Arbor : Center for Japanese Studies, University of Michigan.