Francesco Maria Brancaccio
| Francesco Maria Brancaccio | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. apr. 1592[1][2][3][4] Adelfia | ||
| Død | 9. jan. 1675[1][2][3][4] (82 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1619–) | ||
| Embete |
| ||
Francesco Maria Brancaccio (født 15. april 1592 i Canneto ved Bari i Italia, død 9. januar 1675 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var biskop av Capaccio fra 1627 og var tilknyttet Den romerske kurie.
Han var onkel til kardinal Stefano Brancaccio (kreert 1681). Også fem andre fra samme slekt var kardinaler: Landolfo Brancaccio (1294), Ludovico Bonito Brancaccio (1408), Niccolò Brancaccio – pseudokardinal (1378), Rinaldo Brancaccio (1384), og Tommaso Brancaccio; pseudokardinal (1411).
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Francesco Maria Brancaccio var sønn av baron Muzio II Brancaccio, guvernøren av Apulia og av hans hustru Zenobia de Constanza. Han ble utdannet av jesuittene i Napoli.[5]
Prest, biskop
[rediger | rediger kilde]Han ble presteviet i 1619 og steg i rang til han i 1627 så ble biskop av Capaccio som den gang var i kongedømmet Napoli. Han ble bispeviet 8. september 1627 av kardinal Cosimo de Torres, med medkonsekreatorene biskop Giuseppe Acquaviva, titularerkebiskop av Thebae, og av Francesco Nappi, biskop av Polignano. Som biskop kom han i konflikt med de lokale fotgardister vedrørende lokal kirkelig jurisdiksjon.[6] Da tvisten eskalerte til væpnet konflikt drepte en castrato i Brancaccios tjeneste en gardekaptein. Visekongen beordret biskopen stilt for retten og denne adlød, og forberedte seg på å reise til Napoli for å avgi forklaring. Men i stedet for å dra til Napoli, flyktet han i en felucca til Roma, og vel fremme søkte han audiens hos pave Urban VIII for å forklare sin side av saken. Pave Urban gikk med på å forsvare biskopen, og en rasende konge av Napoli tok i besittelse alle verdier knyttet til Brancaccios bispesete.
I sin tid i Roma opprettet han Biblioteca Brancacciana (som senere flyttet til Napoli og ble byens første offentlige bibliotek), og huset kunstneren Salvator Rosa.
Pave Urban absolverte Brancaccio fra enhver forbrytelse og beordret ham tilbake til Capaccio. Men visekongen motsatte seg det, og bad paven sende ham annetsteds hen.[6] Men paven, som var i behov av flere kardinaler lojale til Barberini-slekten, holdt på Brancaccio i Roma, og eleverte ham til kardinal i konsistioriet av 28. november 1633, med Santi XII Apostoli som tittelkirke.
Kardinal
[rediger | rediger kilde]Nå som han var kardinal var det få som var beredt til å tale ille om ham, selv om de måtte ha ønsket å gjøre så. Han fikk igjen styre sitt bispedømme der han forble til 1635. Da oppstod det nok en konflikt mellom ham og visekongen, og han fratrådte. Mens han var i Napoli samarbeidet han tett med kardinalene Francesco Boncompagni og Ippolito Aldobrandini.[6]
Han ble biskop av Viterbo i 1638; da ble han kardinal-biskop av Sabina (1666–68), av Frascati (1668–71), og til sist av Porto e Santa Rufina (1671-75).
Han deltok under pavevalgene i 1644, 1655, 1667 og 1669, som valgte pavene Innocens X, Alexander VII, Klemens IX og Klemens X.
Francesco Maria Brancaccio hadde et omfattende forfatterskap, blant annet en bok i 1652 der han han forsvarte spising av sjokolade ettersom det etter hans vurdering ikke innebar noe brudd mot fasten.[7] Bruken av sjokolade var kommet til Europa fra misjonene i Den nye verden, og spredte seg raskt takket være blant annet jesuittene. På kirkelig hold oppstod da problemstillingen om drikking av sjokolade kunne anses som et brudd på fasten, og saken ble ansett som avklart med kardinal Brancaccios granskning. Han mente forøvrig at sjokoladen hadde nyttige medisinske egenskaper ved at den «gjenoppretter den naturlige varme, genererer rent blod, oppkvikker hjertet [og] konserverer de naturlige evner».[8]
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
- Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
- Pave Julius II (1443-1513) *1481
- Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504
- Pave Leo X (1475-1521) *1513
- Pave Klemens VII (1478-1534) *1517
- Kardinal Antonio Sanseverino (1477-1543) *1531
- Kardinal Giovanni Michele Saraceni (1498-1568) *1536
- Pave Pius V (1504-1572) * 1556
- Kardinal Iñigo Avalos de Aragón (ca 1535-1600) *1566
- Kardinal Scipione Gonzaga (1542-1593) *1585
- Patriark Fabio Biondi (Blondus de Montealto) (1588-1618) *1588
- Pave Urban VIII (1568-1644) *1604
- Kardinal Cosimo de Torres (1584-1642) *1621
- Kardinal Francesco Maria Brancaccio[9]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 2107, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b FINA Wiki, FINA Wiki ID 907, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6cg9fpt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ S. Miranda: BRANCACCIO, Francesco Maria
- ^ a b c Pope Alexander the Seventh and the College of Cardinals av John Bargrave, redigert av James Craigie Robertson (reprint; 2009)
- ^ New Advent: Brancaccio, lest 26. mai 2018
- ^ Philip K Wilson, W Jeffrey Hurst (red.): Chocolate and Health: Chemistry, Nutrition and Therapy
- ^ www.catholic-hierarchy.org brafm.html, lest 13. november 2020