Karl V av Det tysk-romerske rike

Karl V Keiser av Det Hellige Romerske Rike av den Tyske Nasjon
Født		24. feb. 1500[1][2][3] Gent, Belgia
Død		21. sep. 1558[1][2][3] (58 år) Yuste, Extremadura, Spania
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Monark av Aragón (1516–1556) monark av Kastilien og Leon (1516–1556) Tysk-romersk keiser (1519–1556) Lord of the Netherlands konge av Sardinia (1516–1556)
Ektefelle		Isabella av Portugal
Partner(e)		Johanna Maria van der Gheynst Barbara Blomberg
Far		Filip I av Castilla[4]
Mor		Johanna av Castilla[4]
Søsken		6 oppføringer Elenore av Østerrike[4] Maria av Østerrike Katharina av Østerrike Isabella av Burgund Ferdinand I av Det tysk-romerske rike[4] Rietje Koane (familierelasjon: tvillingbror)
Barn		Filip II av Spania Don Juan de Austria
Nasjonalitet		Det tysk-romerske rike
Gravlagt		Cripta Real del Monasterio de El Escorial
Utmerkelser		6 oppføringer Ridder av Det gyldne skinns orden Alcantaraordenen Calatravaordenen Santiago-ordenen Hosebåndsordenen Strålende sønn (av: Palma)[5]
Annet navn		Karl V, Charles V, Karel V, Carlos I
Regjeringstid		28. juni 1519 – 16. januar 1556
Signatur
Våpenskjold
Karl V av Det tysk-romerske rike på Commons

Karl (født 24. februar 1500 i Gent i dagens Belgia, død 21. september 1558 i klosteret San Geronimo de Yuste i Extremadura i Spania), keiser av Det tysk-romerske rike (som Karl V) i årene 1519–1556; han var også konge av Spania 1516–1556, egentlig som Karl I av Spania, men ofte omtalt som Karl V (Carlos Quinto eller Carlos V) i Spania og Latin-Amerika. Han var konge av Napoli til 1554 og hertug av Nederland fra 1506 til 1555 og hertug av Østerrike fra 1519 til 1521.

Karl V var arving til flere riker. Han var sønn av Filip I («Filip den vakre») og Johanna av Castilla («Johanna den vanvittige»), og barnebarn av Ferdinand II av Aragon og Isabella I av Castilla og av keiser Maximilian og hertuginne Maria av Burgund. Ved faren, Filip Is død i 1506 ble han hertug av Burgund, et område som omtrent svarer til våre dagers Nederland og Belgia. Ti år senere døde morfaren Ferdinand II, og Spania, med besittelser ved Middelhavet samt oversjøiske områder, tilfalt den unge Karl. I 1519 døde farfaren Maximilian, og Karl arvet de habsburgske arvelandene, med tyngdepunkt i det nåværende Østerrike. Under Karl Vs ledelse forsøkte den habsburgske fyrsteslekten å legge Europa under seg.^[6]

Karl var flerspråklig og skal ha sagt: «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min».^[7] Ettersom han hersket over de spanske koloniene i Latin-Amerika og på Filippinene (oppkalt etter arveprinsen), var han den første som kunne si: «I mitt rike går solen aldri ned».^[8]

Karl V var den siste tysk-romerske keiser som ble kronet (i 1530) av paven, Klemens VII.

Med det store riket fulgte også problemer som knyttet seg til dets enkelte deler, det var særlig motsetninger til Frankrike. Kong Frans I av Frankrike var den som på ny satte i gang den lange rekken av kriger mellom de to hovedmotstanderne i Europa. Dette førte til fire kriger mot Frankrike og landets forbundsfeller i det osmanske rike. Wien ble beleiret i 1529 og 1532 av osmanene. Imidlertid lyktes det Karl å ta til fange Frans I under slaget ved Pavia, og han tok senere også Tunisia fra det osmanske riket. Imidlertid mislyktes han i å ta til fange den osmanske admiralen Khair ad-Din. Tyrkerne (osmanene) utgjorde fortsatt en trussel mot Italia, Østerrike og Spanias kyst.

Karl V var også i strid med Martin Luther og protestantene i Tyskland. Protestantismen kunne tolkes som en støtte til opprørstemninger i brede lag av folket, og anvendes av fyrstene som et middel i deres kamp for større selvstendighet innen Det tysk-romerske rike. I 1531 ble grunnlaget lagt for et protestantisk forbund av fyrstedømmer og byer i Nord-Tyskland. Som en motpol ble noen år senere Nürnberg-forbundet av katolske fyrster dannet. Men også de betraktet keiserdømmet som en trussel mot selvstendigheten. I 1546 brøt det ut krig, og året etter var protestantene slått. Karl V sto da på høyden av sin makt. Men fyrstene var fortsatt uvillige til å underlegge seg keiserlig autoritet, og gjorde opprør i 1552. På dette tidspunktet hadde også osmanene og Frankrike under Henrik II erklært krig. Keiseren måtte slutte fred med noen av sine motstandere; og det var politisk mest naturlig å komme til en overenskomst med de tyske fyrstene.

Etter religionsfreden i Augsburg i 1555 fikk fyrstene rett til å velge religion for seg og sine undersåtter. Samtidig fastslo riksdagen at forsøkene på å forene Tyskland måtte oppgis.

Karl Vs planer om et forent Europa var ugjenkallelig lagt i grus. Syk og sliten abdiserte han i oktober 1555 på rådhuset i Brüssel. En minister leste opp tronfrasigelsen før Karl selv tok ordet. «Alltid har jeg vært klar over min ufullkommenhet og mine mangler.» Tårene rant da sønnen Filip falt på kne for ham og fikk overdradd kongemakten. Året etter overlot Karl også den spanske tronen til sin sønn, men keiserkronen overdro han til sin bror Ferdinand. Befridd for alle verdslige plikter trakk Karl seg tilbake til klosteret San Yuste i Spania.^[9] Her ble han også gravlagt, men i sitt testamente hadde han ytret ønske om å bli gravlagt sammen med sin dronning.^[10] Filip opprettet da et familiegravsted ved El Escorial påbegynt i 1563.^[11]

• (en) Charles V, Holy Roman Emperor – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Carolus V, Imperator Romanus Sacer – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Karl V av Det tysk-romerske rike hos The Peerage