KdS Trondheim

KdS Trondheim (Kommandeur der Sipo und SD Trondheim), også kjent som KdS Drontheim, var en politienhet av det tyske sikkerhetspolitiet og SD (Sicherheitspolizei und Sicherheitsdienst) under andre verdenskrig. Enheten hadde i oppgave å opprettholde den tyske kontrollen i Trondheim-distriktet og omegn, samt å undertrykke motstandsbevegelser og samle etterretningsinformasjon. ^[1]Operasjonelt omfattet KdS Trondheim Midt-Norge fra Nordfjord-Dombås til Salten i Nordland, og hadde utposter i Ålesund, Dombås, Oppdal, Mosjøen, Namsos og Mo i Rana.^[2] Enheten hadde hovedkvarteret på Misjonshotellet i Kongensgate 26.

Med en samlet styrke på totalt 118 menn og 33 kvinner^[1], Ledet kommandøren, SS-Obersturmbannführer Gerhard Flesch, KdS Trondheim. Flesch, med erfaring fra polititjeneste i Norge, inkludert tidligere tjeneste som KdS i Bergen, ble overflyttet til Trondheim for å lede enheten.^[3] I tillegg hadde KDS Trondheim både Rinnanbanden og soloinfiltratøren Karl Adding i sin tjeneste.^[4]

Leder for KdS Trondheim fra høsten 1941 var Gerhard Flesch, med Karl Hamm som nestkommanderende.^[1]Han hadde også med seg SS-Obersturmführer og Kriminalobersekretär Walter Gemmencke^[5]

• I/II: Ledet av Otto Baumann
• III: Ledet av Karl Hamm
• IV:

1.  Ledet av F. Hossel
2.  Ledet av H. Nielson
3.  Ledet av N. Flesch

• V: Ledet av Alfred Kaden
• VI: Ledet av Erhard Dohring

• Wollan: Ledet av Georg Bauer
• Falstad: Ledet av Karl Denk
• Hundeschule: Ledet av Unteroff. Hesse

• ADSt Ålesund: Ledet av Robert Linhardt
• ADSt Dombås: Ledet av Heinrich Matthiesen
• ADSt Oppdal: Ledet av Josef Gruber
• ADSt Namsos: Ledet av Willy Schneider
• Ap Mo i Rana: Ledet av Edvard Boesten

Første Gestapo-sjef i Trondheim var SS-Hauptsturmführer og Kriminalkommissar Gerhard Stubs, som kom i mai 1940. Sommeren 1942 ble Misjonshotellet overtatt av Sipo og brukt som kontorer, kantine og bolig for tjenestemenn, samt som fengsel. SS-Hauptsturmführer Walter Hollack ledet avdeling IV og V, Gestapo og Kripo, fra slutten av 1941 til slutten av januar 1944. SS-Obersturmführer Julius Nielson ledet Referat IV 2, som hørte til de Gestapo-kontorer i Norge med flest krigsforbrytere.

Under Nielsons ledelse var enheten involvert i flere aksjoner og forhør med tortur. Etter krigen ble Nielson funnet skyldig i flere drap og misshandlinger og ble henrettet sammen med tolken Hermann Dragass.^[1]

Hovedkvarteret ble bemannet med både tysk personale og nordmenn, inkludert infiltratører, provokatører og angivere som Karl Henry Bjugan, Tor Glad, Hermann Edvard Franz Dragass, Egil Robert Halvorsen, Simon Julius Rønning og Bjarne Høiland. Sistnevnte ble sendt til konsentrasjonsleirene Sachsenhausen og Dachau for "uduelighet i tjenesten". I tillegg hadde KdS Trondheim både Rinnanbanden og soloinfiltratøren Karl Adding i sin tjeneste.^[4]

Sipos Aussendienststelle (ADSt) i Møre og Romsdal ble etablert i Molde, før den ble flyttet til Ålesund i oktober 1940. Josef Glatt, en SD-mann, ledet kontoret det første året. Mens Sipo i Molde håndterte mindre saker, ble Ålesund et sentrum for englardsfarten. Glatt stod overfor en av de største og alvorligste motstandssakene tidlig i krigen, som resulterte i flere dødsdommer og henrettelser senhøsten 1941. Han rapporterte regelmessig til KdS Trondheim om situasjonen i distriktet.

I Glatts tid holdt Sipos kontor til i Kongens gate 24, men i november 1941 flyttet de til et større murhus i Bakkegaten 1. Rinnans agenter spilte en stor rolle opprullingen av Torsvik-gruppen høsten 1941, men gestapisten Fehmer fra Oslo overtok mye av etterforskningen. Møre og Romsdal var formelt underlagt KdS Trondheim, og Flesch tok kontrollen da han kom til Trondheim i oktober 1941.

Etter Glatt overtok Richard Strehle ledelsen for ADSt Ålesund frem til 1943. Han ble kjent for sin hardhet, selv om Rinnan omtalte ham som "en av mine gode venner - hard, men meget rettferdig." Strehle var involvert i å knuse den norske flyktningeorganisasjonen i Ålesund i 1942, før han ble beordret tilbake til Tyskland.

Etter Strehle ledet Walter Svensson ADSt Ålesund. Han hadde vært i byen siden november 1941 og hadde i oppgave å holde kommandøren i Trondheim oppdatert om forretningsmessige forhold i distriktet. Svensson ble senere overført tilbake til Trondheim i desember 1944, etterfulgt av Walther Pilz, som ble erstattet av Robert Linhardt. Pilz ble mistenkt for krigsforbrytelser, men ble repatriert uten å bli siktet.^[1]

Tjenestestedet på Dombås ble etablert i slutten av januar 1945 som følge av økende Milorg-aktivitet i området, spesielt sabotasje mot jernbanelinjen. Dombås, som ligger på grensen mellom kommandørdistriktene Oslo og Trondheim, hadde tidligere vært under Sipo i Lillehammer sitt ansvar. Ved opprettelsen ble tjenestestedet hovedsakelig bemannet med personell fra Lillehammer, som var kjent i området, mens kommandoen ble overført til Gerhard Flesch i Trondheim.

Første sjef var SS-Obersturmführer Georg Adam fra Dresden, som kom til Lillehammer i desember 1944. Han falt i kamp med motstandsgrupper 28. mars 1945. Etter ham overtok SS-Hauptsturmführer Heinrich Mathiesen ledelsen, som tidligere hadde vært sjef i Oppdal. Mathiesen var i tredveårene, rundt 1,72 meter høy, med nordisk utseende og fra Flensburg. Han forsto norsk, men snakket sjelden.

Ved kapitulasjonen befant det seg fire tyskere på tjenestestedet i Dombås. De to gestapistene, SS-Sturmscharführer August Stuckmann og SS-Oberscharführer Josef Schossmann, ble mest bemerket under rettsoppgjøret. Schossmann kom til Dombås fra Ålesund så sent som 18. april 1945 og måtte stå til rette for tidligere handlinger i Ålesund og Trondheim. Stuckmann, kjent for sin brutalitet, ble spesielt omtalt for å mishandle fanger og for sin rekvirering av varer til personlig bruk.

Stuckmann ble anklaget for flere overgrep, inkludert tyveri av eiendeler under razziaer. Han benektet anklagene og hevdet å ha drevet seg selv på en nøysom måte, til tross for vitnemål fra Sipo- og NS-folk som vitnet om hans misbruk av makt og ressurser. SS-Obersturmführer Wilhelm Drecoll, som tok over som Sipo-sjef i Lillehammer etter Stuckmanns forflytning, anmeldte ham til KdS Oslo for rekvirering av mat og andre varer til personlig bruk.

I tillegg til Sipo-personellet opererte også Wehrmacht på Dombås, med et sikringskompani som voktet jernbanelinjen nordover. Wehrmacht drev også fengsler, hvor Obergefreiter Paul Bölling, tidligere fra Vollan fengsel i Trondheim, var vakt for tyske og norske fanger frem til kapitulasjonen.^[1]

Aussendienststelle Oppdal var bemannet med tre menn og en kvinnelig tysk telegrafist ved kapitulasjonen. I november 1944 rekvirerte Sipo Juulstua, og den 23. desember flyttet noen tyskere og et par norske kvinner inn. Sjefen, Mathiesen, bodde der en kort tid før han flyttet til et annet hus og deretter til Dombås i mars 1945. Ny sjef i Oppdal var SS-Sturmscharführer og Kriminalsekretär Josef Gruber, som tidligere hadde tjenestegjort i Oslo og Trondheim. Gruber var alltid iført uniform og var forlovet med en norsk kvinne.^[1]

Aussendienststelle Mosjøen opererte på Helgeland. Opprinnelig var tjenestestedet i Mo i Rana, men det ble flyttet til Mosjøen i mai 1941 på grunn av sabotasje ved et anlegg i Hattfjelldalen. Ledet av Rudolf Ruvold og senere Johannes Niendorf, var formålet med avdelingen å håndheve tysk okkupasjon og undertrykke motstand mot nazistisk styre.

En bemerkelsesverdig hendelse var Majavatn-aksjonen som fant sted under Niendorfs ledelse, der norske motstandskjempere angrep tyske styrker, noe som førte til unntakstilstand i Trøndelag og Helgeland i oktober 1942.

Senere ledere av avdelingen inkluderte Ludwig Zirk og Otto Schilling. Sipo-folkene var kjent for sin harde behandling av fanger, inkludert mishandling og urettferdige arrestasjoner.

Sommeren 1942 flyttet Sipo Mosjøen inn i Lehre-gården, som ble deres hovedkvarter. Blant de nordmenn som jobbet for Sipo, var tolker, kvinner som var tolker, og en kokk som tok seg av husarbeidet. En av de mest bemerkelsesverdige figurene var Alois Gamauf, som organiserte avdelingen som vervet betalte agenter og utnyttet sin språkkyndighet og sosiale nettverk for å skaffe informasjon.

Etter krigen ble de fleste av Sipo-folkene som var i Mosjøen dømt for krigsforbrytelser, inkludert mishandling av fanger. Schilling, Drach, Zirk og Schädlich ble alle dømt for sine handlinger under okkupasjonen.^[1]