Khazarer

Khazarer var et halvnomadisk tyrkisk folk fra Sentral-Asia, som i sine velmaktsdager var en betydelig regional maktfaktor. I det 7. århundre dannet de et uavhengig khanat i det nordlige Kaukasus langs Kaspihavet. På høyden av sin makt kontrollerte de og deres undergivne folk store deler av det som i dag er det sydlige Russland, Vest-Kasakhstan, Øst-Ukraina, store deler av Kaukasus (medregnet Dagestan, Aserbajdsjan, Georgia) og Krim.

Navnet «khazar» (hebraisk entall «kuzari» כוזרי flertall «kuzarim» כוזרים; arabisk خزر; tyrkisk entall «hazar» flertall hazarlar; gresk Χαζάροι; russisk Хазары; tatarisk entall xäzär flertall xäzärlär; persisk خزر; latin «gazari» eller «cosri») ser ut til å ha forbindelse med et tyrkisk verb som har betydningen «som vandrer» («gezer» i moderne tyrkisk).^{[trenger referanse]}

Khazarene var et nomadefolk som ble delvis fastboende. De gikk fra telt til urbane bosettinger og var en regional stormakt i flere hundre år. Mange konverterte til jødedommen, som etter hvert ble statsreligion. Khazarene var viktige allierte for det bysantinske keiserriket mot Sasanide-dynastiet. De utkjempet en rekke kriger mot Rashidun, Umayyade og abbaside-kalifatene. Det bysantinske Romerriket droppet alliansen omkring 900-tallet og begynte oppildne alanerne til å angripe Khazaria for å svekke dem på Krimhalvøya og i Kaukasus mens de samtidig søkte å bygge en slags entente, ifølge historikeren Noonan,^[1] med det unge russiske riket som hadde flyttet sitt maktsentrum fra Holmgard (Novgorod) til Kiev, før dét ble kristnet under helgenen og storfyrsten Valdemar «den store» Sveinaldson. Mellom årene 965 til 969 e.Kr. inntok fyrst Sveinald Ingvarson, far til Valdemar, hovedstaden Atil, og knuste det jødiske khaganatet Khazaria.

Khazarenes opprinnelse er usikker. Etter konverteringen til jødedommen førte khazarene selv sine aner tilbake til Kozar, en sønn av Togarma. Togarma er nevnt i Det gamle testamente som barnebarn av Jafet.^[2] Det er ikke dokumentert at han kan regnes som stamfar før innføringen av bibelske tradisjoner i Khazaria.^{[trenger referanse]}

Historikere har søkt etter mulige forbindelser mellom khazarene og Israels tapte stammer, men moderne forskere er i alminnelighet av den oppfatning at khazarene er tyrkere som kom vandrende fra øst. Forskere i den tidligere Sovjetrepublikken anså khazarene for å være et folk fra det nordlige Kaukasus. Andre, blant dem Douglas Morton Dunlop, mente at khazarene hadde bånd til uighurene eller tielene, en stammekonføderasjon som ble kalt He'san i kinesiske kilder fra det 7. århundre (Suishu, 84). khazarenes språk ser ut til å være beslektet med oghurisk språk, som likner språket til protobulgarerne. Av den grunn er det også postulert en hunersk opprinnelse. Siden det tyrkiske folket aldri har vært et etnisk homogent folk, behøver disse teoriene ikke å utelukke hverandre. Det er sannsynlig at khazarenes nasjon besto av stammer av ulik etnisk bakgrunn som steppefolkene gjerne assimilerte etterhvert som de ble erobret.

Armenske beretninger inneholder henvisninger til khazarene så tidlig som på slutten av det 2. århundre. Dette er i alminnelighet sett på som anakronistisk, og forskere flest antar at det i virkeligheten henvises til sarmaterne eller skyterne. Priskos forteller at et av folkene i den hunerske konføderasjonen ble kalt «akatsiroiene». Kongen deres ble kalt Karadak eller Karidakus. En del som påpeker likheten mellom akatziroiene og «ak-khazar» (se nedenfor), har reist spørsmålet om akatziroiene var tidlige proto-khazarer.

Dmitri Vasiljev ved Astrakhan statsuniversitet lanserte nylig hypotesen at khazarene vandret inn i den pontiske stepperegion først sent i 500-årene og opprinnelig bodde i Transoksiana. Ifølge Vasiljev forble khazarfolkene i Transoksiana undergivne under petsjenegerne og oghuzernes overhøyhet. Og det er meget mulig at de beholdt kontakten med denne majoriteten av sitt opprinnelige folk.

Khazarenes stammestruktur er uklar. Den var delt i ak-khazarene (de hvite khazarer) og kara-khazarene (de svarte khazarene). Den arabiske kronikøren Istakhri hevdet at de hvite khazarene var påfallende vakre med rødlig hår, hvit hud og blå øyne, mens de svarte khazarene hud var mørk, på grensen av sort, som om de var indiske. Forskere flest tviler imidlertid på dette. Mange tyrkiske folk hadde et tilsvarende skille mellom en «hvit» herskerklasse og en «svart» klasse av undersåtter. De fleste forskerne tror ikke at dette skillet har noen forbindelse med rasemessige trekk. Det er mer rimelig å anta at Istakhri selv var forvirret av betegnelsen på de to gruppene. Peter Golden har reist spørsmålet om hvorvidt khazarene etnisk sett var et konglomerat av oghurer og vanlige, tyrkiske folkeslag, inkludert sabirene, nordkaukasiske hunere og elementer fra gok-tyrkerne.^{[trenger referanse]}

Tidlig i sin historie er khazarene nært knyttet til det gok-tyrkiske rike, som ble grunnlagt da Ashina-klanen styrtet Juan Juan i 552 e.Kr. Da det gok-tyrkiske riket, som følge av internasjonale konflikter i 7. århundre i den vestlige delen av det tyrkiske riket, ble delt i flere stammekonføderasjoner, hvoriblant bulgarerne, ledet av Duloklanen, og khazarene, ledet av ashina-klanen, de tradisjonelle herskere av det gok-tyrkiske riket. Omkring 670 hadde khazarene brutt ut av den bulgarske konføderasjonen og forårsaket at forskjellige stammegrupper migrerte og forlot de to gjenværende bulgarske herredømmer – Volga-Bulgaria og det bulgarske khanatet ved Donau.

Khazarenes første betydelige opptreden i historien er deres bidrag til den østromerske keiseren Heraclius’ felttog mot de persiske sassanidene. Khazarherskeren Ziebel (tidvis identifisert som Tong Yabghu Khagan, herskeren over vest-tyrkerne), bistod bysantinerne i stormingen av Georgia. Til og med et ekteskap mellom Ziebels sønn og Heraclius’ datter kom på tale, men ble aldri gjennomført.

I løpet av det 7. og det 8. århundre utkjempet khazarene en rekke kriger mot det umajadiske kalifatet, som forsøkte å utvide sin innflytelse inn i Transoksiana og Kaukasus. Den første krigen ble utkjempet tidlig i 650 og endte med nederlag for en arabisk styrke ledet av Abd ar-Rahman ibn Rabiah utenfor khazarbyen Balanjar, etter en krig hvor begge sider brukte beleiringsmaskiner på fiendens tropper.

En rekke russiske kilder fra denne perioden nevner navnet på khazarenes khagan (= kahn) som Irbis og beskriver ham som et skudd på stammen til det gok-tyrkiske kongehuset Ashina. Om Irbis overhodet har eksistert, er gjenstand for diskusjon, også om han kan identifiseres som en av de mange gok-tyrkiske herskere med samme navn.

Ytterligere konflikter brøt ut i tiårene som fulgte, med arabiske angrep og khazaroverfall inn i Kurdistan og Iran. Det er vitnebyrd fra beretningene til al-Tabari om at khazarene dannet en samlet front med restene av gok-tyrkerne i Transoksiana.

Khazarenes overherredømme over størstedelen av Krim skriver seg fra sent på 600-tallet. I midten av 700-tallet ble de opprørske krim-goterne slått ned, og byen deres, Doros (i dag Mangup), okkupert. En khazar-tudun residerte i Cherson rundt 690, på tross av det faktum at denne byen i navnet var underlagt det Det østromerske riket.

Det er også kjent at khazarene var alliert med det østromerske riket i siste del av 700-årene. I 704/705 unnslapp Justinian II, som levde i eksil i Cherson, til khazar-området der han ektet søsteren til Khagan, Busir. Med hjelp av sin hustru rømte han fra Busir, som intrigerte mot ham med tronpretendenten Tiberius III og myrdet to av khazarenes tjenestemen i prosessen. Han flyktet til Bulgaria, hvor deres Khan Tervel hjalp ham til å vinne tronen tilbake. Khazarene støttet senere opprøreren general Bardanes, som tilrev seg tronen som keiser Philippicus i 711.

Den østromerske keiser Leo III ektet hans sønn Konstantin (senere Konstantin V Kopronymous) til khazar-prinsesse Tzitzak, (datter av Khagan Bihar) som en del av en allianse mellom de to rikene. Tzitzak, som var døpt som Irene, ble berømt for sin brudekjole, som ga støtet til et motehysteri i Konstantinopel for en type mannsdrakter som ble kalt tzitzakion. Deres sønn Leo (Leo IV) ble bedre kjent under navnet "Leo Khazaren".

Det brøt ut fiendtligheter med kalifatet i 710-årene med raid som bølget frem og tilbake over Kaukasus, men med få avgjørende slag. Khazarene, ledet av en prins ved navn Barjik, invaderte det nordvestlige Iran og slo Umayyadstyrkene ved Ardabil i 730, drepte den arabiske hærføreren al-Djarrah al-Hakami og okkuperte byen en kortere periode. De ble slått året etter ved Mosul, hvor Barjik ledet khazarstyrkene fra en trone påsatt al-Djarrahs avhugne hode, men han ble selv drept i slaget. De arabiske armeene, først av ledet av prins Maslamah ibn Abd al-Malik og deretter av Marwan ibn Muhammad (senere kalif Marwan II), veltet gjennom Kaukasus og slo i sin tur (i 737) en khazarhær ledet av Hazer Tarkhan og okkuperte selv Atil[2] en kort stund og tvang antagelig deres khagan til å konvertere til islam. Mangelen på stabilitet i regimet til Umayyad umuliggjorde en varig okkupasjon. De arabiske armeene trakk seg tilbake, og khazarenes uavhengighet ble gjenopprettet.

Det er verdt å merke seg at i 739 angir arabiske kilder navnet på khazarenes hersker som «Parsbit» eller «Barsbek», en kvinne som ser ut til å ha ledet militære operasjoner mot dem. Dette tyder på at kvinner kan ha hatt høye stillinger innenfor khazarenes statsledelse, vel mulig også som avløser for deres khagan.

Selv om khazarene stanset den arabiske ekspansjonen inn i Øst-Europa en tid etter disse krigene, ble khazarene tvunget til å trekke seg tilbake til den andre siden av Kaukasus. I de påfølgende tiårene utvidet de sine territorier fra Kaspihavet i øst (mange kulturer kaller enda Det kaspiske hav for «Khazarhavet», for eksempel «Xəzər dənizi» på azeri, «Hazar Denizi» på tyrkisk, «Bahr ul-Khazar» på arabisk, «Darya-ye Khazar» på persisk) til steppeområdene nord for Svartehavet, i vest så langt som til Dnepr.

I 758 ga abbasidenes kalif Abdullah al-Mansur ordre til Yazid ibn Usayd al-Sulami, en av hans adelsmenn som var militærguvernør for Armenia, å ta til ekte en khazarbrud og stifte fred. Yazid førte hjem en datter av khagan Baghatur, khazarenes leder. Uheldigvis døde piken på uforklarlig vis, muligens under en barnefødsel. Hennes følge vendte hjem, overbevist om at araberne hadde forgiftet henne, og hennes far ble vill av raseri. En khazargeneral kalt Ras Tarkhan invaderte det som nå er det nordvestlige Iran og utførte plyndringstokter i flere måneder. Deretter ble forbindelsene mellom khazarene og Abbasidenes Kalifat (hvis utenrikspolitikk i alminnelighet var mindre ekspansjonistisk enn dets forgjengere, umayyadene), stadig mer vennskapelige.

Khazarene praktiserte opprinnelig tyrkisk sjamanisme, med oppmerksomheten vendt mot himmelens gud Tengri, men var sterkt påvirket av konfutsiansk tankegods fra Kina. De hadde også tatt til seg den gamle kinesiske forestillingen om Det himmelske mandat. Ashinaklanen ble ansett for å være utvalgt av Tengri, og kaghan var inkarnasjonen av den gunst himmelguden hadde overdratt de tyrkiske folk. En kaghan som mislyktes hadde helt åpenbart mistet gudens gunst, og ble vanligvis rituelt drept. Historikere har til tider spekulert på, kanskje halvt i spøk, om khazarenes tilbøyelighet til fra tid til annen å myrde sine ledere av religiøse årsaker, ledet disse herskerne til å gå over til andre religioner.

Khazarene dyrket en rekke guddommer underordnet Tengri, inklusive fruktbarhetsgudinnen Umay, tordenguden Kuara, dødsrikets gud Erlik.

Jødiske samfunn hadde eksistert i greske byer ved kysten av Svartehavet siden klassisk tid. Cherson, Sudak, Kertsj og andre byer hadde jødiske samfunn. Gorgippa og Samkarsh / Tmutarakan hadde kanskje en jødisk majoritet så tidlig som rundt 670. De opprinnelige jødiske bosetterne ble etterfulgt av nye bølger innvandrere som flyktet fra forfølgelse i Østromerriket, fra Sassanidene i Persia (særlig under Mazdakopprørene),^[3] og senere fra den islamske verden. Jødiske kjøpmenn som Radhanitene drev regulær handel i khazarenes områder og kan ha utøvet en betydelig økonomisk og politisk innflytelse. På grunn av sin uklare opprinnelse og historie kan fjelljødene i eller nær khazarområdene ha alliert seg med eller blitt underlagt et overherredømme fra khazarenes side. Det er tenkelig at disse også hadde en betydning i konverteringen.

På et gitt tidspunkt på 700-tallet, eller tidlig på 800-tallet, konverterte khazarenes kongefamilie og adel til jødedommen. Deler av den øvrige befolkningen fulgte etter. Det er uenighet om hvor utbredt denne konverteringen var. Ibn al-Faqih rapporterte på 900-tallet at «hele khazarfolket er jøder». På tross av dette utsagnet mener de fleste forskerne at bare overklassen konverterte til jødedommen. Man finner støtte for dette i samtidens muslimske tekster. Senere arkeologiske utgravninger har imidlertid avdekket et utstrakt skifte i begravelsesskikkene. Omtrent på midten av 800-tallet begynte begravelser i Khazaria å bli preget av jødiske skikker. Bruken av gravgods forsvant nesten helt. Vitnesbyrd fra jordfestelser tyder på at omkring 950 var jødisk tro utbredt i alle lag av befolkningen i khazar-samfunnet.

Fortellinger i Kuzari, skrevet av Yehuda Halevi, gir detaljerte og moralske begrunnelser for konverteringen. Noen forskere har antydet at grunnen til konverteringen delvis var diktert av politisk hensiktsmessighet for å oppnå en grad av nøytralitet: Khazarriket befant seg mellom økende befolkningsgrupper som muslimene i øst og kristne i vest. Begge religioner anerkjente jødedommen som en forløper som fortjente en viss respekt. Hva som er den nøyaktige dato for konverteringen er sterkt omtvistet. Den kan ha funnet sted så tidlig som omkring år 740 eller så sent som på midten av 800-tallet. Nyoppdagete numismatiske funn antyder at jødisk tro var etablert som statsreligion omkring 830, og Kyrillos (som besøkte Khazaria i 861) oppfattet ikke khazarene som jøder. Khagan i denne perioden, Zakarias, hadde hebraisk-bibelsk navn. Enkelte kilder fra middelalderen oppgir navnet på den rabbi som overvåket khazarenes konvertering som Isaac Sangari eller Yitzhak ha-Sangari.

Den første jødiske khazarkongen het Bulan som betyr «elg», selv om enkelte kilder oppgir hans navn som det hebraiske Sabriel. En senere konge, Obadiah som styrket jødedommen, inviterte rabbier til landet og bygget synagoger. Jødiske skikkelser som Saadia Gaon omtalte khazarene i positive vendinger mens de hudflettes i samtidige karaitiske skrifter som «bastarder». Det er derfor lite trolig at de antok karaismen som (slik som Avraham Firkovich) har foreslått.

Khazarene nøt godt av forbindelsene med jødene i Levanten og Persia. De persiske jødene, håpet for eksempel at khazarene skulle lykkes i å erobre kalifatet.^[4] Den høye anseelsen som khazarene nøt blant jødene i Orienten fremgår av en søknad til dem på arabisk. I arabiske kommentarer til Jesaja på arabisk som av enkelte tilskrives Saadia Gaon og av andre til Benjamin Nahawandi, angående Jes. 48,14: «Slik elsket Herren ham.»

«Dette», hevder kommentatoren, «viser til khazarene, som vil gå og ødelegge Babel» (med andre ord, Babylon), et navn som ble brukt om arabernes land.^[5] Fra khazar-korrespondansen er det tydelig at to spanske jøder, Judah ben Meir ben Nathan og Josef Gagris, med hell har bosatt seg i Khazaria. Saadia, som var godt kjent med khazarenes land, nevner en viss Isaac ben Abraham som hadde flyttet fra Sura til Khazaria.^[6]

Tilsvarende så khazarherskerne på seg selv som beskyttere av den internasjonale jødedom (korrespondanse med utenlandske jødiske ledere mellom khazarenes hersker Josef og den spanske rabbi Hasdai ibn Shaprut er bevart). De var kjent for å ta igjen mot muslimske eller kristne interesser i Khazaria for jødeforfølgelser i utlandet. Ibn Fadlan forteller at rundt 920 mottok khazarherskeren informasjon om at muslimer hadde ødelagt en synagoge i området Babung i Iran. Han beordret at minareten i moskeen i hans hovedstad skulle ødelegges og muezzinen henrettes. Han erklærte videre at han ville ha lagt alle moskeene i landet øde, om han ikke hadde fryktet at muslimene i sin tur ville ødelegge alle synagogene i deres egne land.

Ved siden av jødedommen ble trolig også andre religioner praktisert i områdene hvor khazarene hersket, blant annet gresk-ortodoks, nestorianske og den monofysittiske kristenheten, zoroastrismen så vel som nordiske, finske, og slaviske kulter. Religiøs toleranse i khazarriket ble opprettholdt i mer enn trehundre år. «Slavernes apostel», den hellige Kyrillos, skal etter sigende ha forsøkt å omvende khazarene, men uten resultater. Likevel fortelles det at mange khazarere skal ha gått over til kristendommen eller islam. (Se «rettsvesenet» nedenfor.)

Khazarenes kongedømmer var delt mellom khagan og bek eller khagan bek. Samtidige arabiske historikere forteller at Khagan var en rent åndelig leder eller en frontfigur med begrenset makt, mens bek hadde ansvar for administrasjon og militærmakt.

Både khagan og khagan bek holdt til i Itil. Khaganpalasset var, ifølge arabiske kilder, på en øy i Volga. Det ble fortalt at han hadde 25 koner som alle var døtre av en undergiven hersker. Det er imidlertid mulig at dette er overdrivelser.

I brev fra khazarene fremstiller kong Josef seg som hersker over khazarene og gjør ingen hentydninger til noen kollega. Det har vært gjenstand for diskusjon om Josef var en khagan eller en bek. Hans beskrivelse av sine felttog sannsynliggjør det siste. En tredje mulighet er at på den tiden da korrespondansen fant sted (ca. 950-960), hadde khazarene smeltet disse to maktposisjonene sammen til en enkelt herskerposisjon, eller at bekene på en eller annen måte hadde fortrengt khagan eller motsatt.

Khazarhærene ble ledet av khagan bek og kommandoen ført av underordnede offiserer, kjent som tarkhaner. En berømt tarkhan som det refereres til i arabiske kilder som Ras eller As Tarkhan, ledet en invasjon i Armenia i 758. Hæren besto av blant annet regimenter av muslimske hjelpestyrker kjent som arsiyah, som var utvalgt fra khoresmerne eller alanere. De muslimske regimentene slapp å delta i felttog mot andre muslimer. Tidlige russiske kilder har stundom referert til khazarenes by (på motsatt side av elva Volga fra Atil)^[7] som Khvalisy og Kaspihavet for Khvaliskoye.

I henhold til noen forskere, eksempelvis Omeljan Pritsak, var disse navnene østslaviske versjoner av «khoresm» (et språk?), og refererte til disse som leiesoldater.

I tillegg til bekens stående hær kunne khazarene i trengselstider kalle inn vernepliktige stammer. Disse ble stundom fulgt av hjelpetropper fra undergivne nasjoner.

Bosettingene ble styrt av administrative myndigheter kjent som tuduner. I noen tilfeller (slik som de bysantinske bosettinger på Sør-Krim), ble en tudun gjerne utnevnt for en by innenfor et annet styresetts innflytelsesfære.

Andre myndigheter i Khazar-regjeringen, innbefattet berømtheter som ibn Fadlan, henvises til som jawyshygher og kundur, men deres myndighetsområder er ikke kjent.

Muslimske kilder melder at khazarenes høyesterett besto av to jøder, to kristne, to muslimer og en «hedning» (om det er en tyrkisk sjaman eller en prest av slavisk eller nordisk religion er uklart). En borger hadde rett til å bli dømt i samsvar med lovene til sin religion.

Noen har argumentert for at denne sammensetningen er lite sannsynlig, ettersom Beit Din, eller rabbinerretten, krever tre medlemmer. Det er derfor mulig at utøverne av statsreligionen, jødene, hadde tre dommere i høyesterett snarere enn to, og heller at muslimske kilder prøvde å dempe inntrykket av deres innflytelse. En muslimsk eller kristen rett kan derimot fungere med bare en eller to dommere.

Khazarene behersket de viktigste handelsveiene. Gods fra det vestlige Europa ble ført østover til Sentral-Asia og Kina og den motsatte veien. Den muslimske verden kunne bare handle med Europa med khazarene som mellomledd. Radhanittene, et middelaldersk gilde av jødiske kjøpmenn, hadde en handelsrute som gikk gjennom Khazaria og kan ha vært en påvirkning til khazarenes konvertering til jødedommen.

Ingen khazarer betalte skatt til den sentrale regjeringsmakten. Inntektene kom fra 10 % skatt på varer i transitt gjennom regionen og fra tributter fra undergivne nasjoner. Khazarene eksporterte honning, skinn, ull, hirse og andre kornslag, foruten fisk og slaver. Noen historikere har hevdet at khazarene ikke selv fremstilte varer. Isteden levde de ensidig av handel, men denne antagelsen ble på 1900-tallet gjendrevet av funn av verksteder som produserte keramikk og glass.

Se også: Numismatikk

Khazarene er kjent for å ha slått sølvmynter kalt yarmaqer. Mange av disse var kopier av arabiske dirhem. Kalifates mynter var i utstrakt bruk på grunn av deres pålitelige sølvinnhold. Kjøpmenn fra så langt borte som Kina, De britiske øyer og Norden godtok dem selv om man ikke kunne lese den arabiske teksten. Å sende ut etterligninger av dirhemer var en måte å sikre verdien av khazarmynter i fremmede land.

Noen bevarte eksemplarer bærer inskripsjonen «Ard al-Khazar» (arabisk for «khazarenes land»). I 1999 ble det funnet en mengde sølvmynter på eiendommen til Spilling gård på den svenske øya Gotland. Blant myntene er mange datert 837/8 e.Kr. og bærer i arabisk skrift inskripsjonen «Moses er guds profet», noe som er en variant av den muslimske inskripsonen «Muhammad er Guds profet»). I Creating Khazar Identity through Coins, hevdet Roman Kovavlev at disse dirhemer kunne være spesialslåtte minnemynter preget av khazarherskeren Bulan i anledning feiringen av khazarenes konvertering til jødisk tro.

Da khazar-khaganatet var på høyden av sin makt var riket meget mektig. Khazarenes kjerneområde var ved nedre Volga og kystene til Kaspihavet og så langt sør som Derbent. Fra sent på 600-tallet kontrollerte khazarene i tillegg mesteparten av Krim og de nordøstlige kyststrøkene av Svartehavet. Omkring 800 omfattet khazarenes besittelser størstedelen av den pontiske stepperegionen helt til Dnepr og så langt øst som til Aralsjøen. (Noen tyrkiske historieatlas viser khazarske innflytelsesfærer som strakte seg godt øst for Aral). Under den khazar-arabiske krig tidlig 700-tallet trakk en del av khazarene seg tilbake til foten av fjellkjedene i Ural, og noen av bosetterne kan ha blitt værende igjen der.

Følgende regnes som khazar-byer:

• Langs Kaspihavets kyster og Volga-deltaet:

Atil, Khazaran, Samandar

• Kaukasus:

Balanjar, Kazarki, Sambalut, Samiran

• På Krim og Tamanregionen:

Kertsj (også kalt Bospor), Theodosia, Güzliev (det moderne Eupatoria), Samkarsh (også kalt Tmutarakan, Tamatarkha), Sudak (også kalt Sugdaia)

• I Don-dalen:

Sarkel

• Tallrike Khazar-bosettinger er oppdaget i Mayaki-Saltovo-regionen. Khazarene grunnla en bosetting ved Dnepr kalt Sambat, som var en del av det som i sin tid skulle bli byen Kiev. Tsjernihiv er også antatt å opprinnelig ha vært en khazarsk bosetting.

En rekke nasjoner betalte skatt til khazarene. En konge som var avhengig av khazareners overherredømme ble kalt en «Elteber». Khazarenes vasaller til ulike tider omfattet:

På de pontiske steppene , Krim og Turkestan

Pechenger, oghuzere, krim-gotere, krim-hunere (onogurere?), de tidlige madjarer.

I Kaukasus

Georgiere, abkhaziere, forskjellige armenske fyrstedømmer; Arran; nord-kaukasiske hunere, lazicere, kaukasiske avarer, kassogere og lezginere.

Øvre Don og Dnepr

Forskjellige øst-slaviske stammer som derevlianere og vyatitsjere, forskjellige tidlig-russiske stater.

Ved Volga

Volga-bulgarere, burtaere; forskjellige finsk-urgiske skog-stammer som mordvinere og ob-ugriere; bashkirere, barsilere.

I det 10. århundre begynte riket å gå tilbake som følge av angrep fra både vikinger og Kiev-russere og forskjellige tyrkiske stammer. Det nøt en kort oppblomstring under sterke herskere som Aaron og Josef som underkuet opprørske protektorater som alanerne og førte seierrike kriger mot russiske inntrengere.

En gang i det 9. århundre (ifølge Konstantin Porphyrogenitus’ beretning) hadde en gruppe på tre khazar-klaner som ble kalt kabarere gjort opprør mot khazarregjeringen. Omeljan Pritsak og andre har reist spørsmålet om opprøret kan ha hatt sammenheng med vrakingen av rabbinersk jødedom. Dette er lite trolig ettersom det antas at både kabarere og hovedtyngden av khazarere hadde khazar-hedenske, jødiske, kristne og muslimske tilhengere. Pritsak fremholdt at kabarene ble ledet av khagan Khan-Tuvan Dyggvi i krigen mot bek. Uansett siterte ikke Pritsak noen primærkilde for sine påstander. Kabarene ble slått og sluttet seg til en konføderasjon ledet av madjarer. Det er også blitt spekulert om «ungarske» avleggere av det tyrkiske ordet «Onogur», eller «Ti piler», viser til fire finsk-ugriske stammer og de tre kabar-stammene.

Mot slutten av det 800-tallet allierte khazarene seg med oghuzerne for å angripe pechengerne, som hadde angrepet begge nasjonene. Pechenegerne ble drevet vestover hvor de tvang bort madjarene (ungarere) som sto i et vasallforhold under Khazaria. Under høvding Lebedias lederskap og senere under Árpád flyttet ungarerne vestover og inn i det som er dagens Ungarn. Ungarernes avreise førte til et ustabilt maktvakuum og til at khazarene gradvis tapte kontrollen over steppeområdene nord for Svartehavet.

Alliansen med bysantinerne begynte å bryte sammen på 900-tallet, muligens som et resultat av konverteringen til jødedommen. Bysantinerne og khazarstyrkene kan ha støtt sammen på Krim. Rundt 940-tallet spekulerte Konstantin den VII Porphyrogentius i De Administrando Imperio over hvordan khazarene kunne isoleres og angripes. I den samme perioden søkte bysantinerne allianser med petsjenegene og russerne med vekslende hell.

Fra begynnelsen av 900-tallet var khazarene på vikende front flere steder som følge av skjerpede angrep og invasjoner fra tidligere allierte nomadestammer og opprør fra tidligere forbundsfeller, ofte som følge av bysantinsk diplomati. Ifølge Schechter-tekstene, kjempet khazar-herskeren Benjamin ben Menahem en krig mot en koalisjon av «'SY, TWRQY, 'BM, and PYYNYL» som var tilskyndet og støttet av «MQDWN». MQDWN eller Macedonia som henviser til det bysantinske keiserdømmet i mange jødiske middelalderskrifter. Identiteten til de øvrige som er nevnt er ikke fastslått med sikkerhet. Dette gjelder også for Omeljan Pritsak med henholdsvis burtaene og huz-tyrkere, volga-bulgarer og pecheneger. Selv om Benjamin ofte seiret måtte hans sønn Aaron II møte en annen bysantinsk-inspirert invasjon, denne gangen ført an av alanerne. Aaron slo alanerne ved hjelp av oghuzerne. Tross dette var oghuzerne og khazarene fiender før det var gått fem år.

Ibn Fadlan meldte om oghuzernes fiendtlige holdning overfor khazarene på sin reise i 921. Noen kilder, som er drøftet hos Tamara Rice, hevder at Seldsjuk, som har gitt navn til seldsjuk-tyrkerne, begynte sin løpebane som soldat hos oghuzene i khazarenes tjeneste tidlig på midten av 900-tallet og avanserte til høye stillinger før han forlot khazarenes herskere og dro til Khoresm.

Fra begynnelsen av var khazarene antagelig allierte med stridbare norrøne folk, væringer, som i øst ble kalt for Rus. Disse kom hovedsakelig fra dagens Sverige og ga navn til dagens Russland. Ruserne kontrollerte regionen rundt Novgorod og reiste regelmessig gjennom khazardominerte områder for å angripe steder rundt Svartehavet og Kaspihavet.

Ved et av disse plyndringstoktene sies det at Khagan hadde gitt sitt samtykke på det vilkår at nordboerne ga ham halvparten av utbyttet. I tillegg til dette tillot khazarene at de benyttet handelsruten på Volga. Denne alliansen fikk åpenbart næring av fiendtlighetene mellom araberne og khazarene. På et gitt tidspunkt opphørte imidlertid khazarenes overbærenhet, fordi nordboernes plyndringstokt mot muslimske land skapte fiendtlighet mot nordboerne i den muslimske befolkningsdelen i khaganatet. Khazarherskerne stengte veien ned Volga for nordboerne. Dette resulterte i krig. Khazarenes hersker Josef skrev tidlig på 960-tallet til Hasdai ibn Shaprut om forverringen i khazarenes forbindelser med nordboerne: «Jeg er nødt til å overveie å gå til kamp mot dem, for hvis jeg overhode gir dem sjansen, vil de legge muslimenes land øde så langt som til Bagdad.»

De norrøne krigsherrene Oleg av Novgorod og Svjatoslav I av Kiev igangsatte flere kriger mot khazar-khaganatet, ofte med bysantinsk medvirkning. Schechter-brevet inneholder beretningen om et felttog mot Khazaria ledet av HLGW (Oleg) rundt år 941 der Oleg led nederlag mot khazarenes general Pesakh. Dette reiser spørsmålet om tidslinjen til Nestorskrøniken og andre beslektede øst-slaviske, historiske tekster.

Svjatoslav lyktes til slutt i å ødelegge khazarenes makt i imperiet på 960-tallet. Khazarfestningen Sarkel[3] og Tamatarkha falt i rusernes hender i 965, fulgt av hovedstaden Atil ca. 967 eller 969. En reisende til Atil skrev like etter plyndringen av byen: «Ruserne angrep, og ikke verken en eneste drue eller rosin ble latt tilbake, ei heller et eneste blad på trærene.»

Det fantes khazarsamfunn også utenfor de områdene som lå under khazarenes overherredømme. Mange khazar-leiesoldater gjorde tjeneste i armeene til kalifatet og andre islamske stater. Dokumenter fra middelalderens Konstantinopel vitner om et khazarsamfunn som var oppblandet med jøder i Peras forsteder. Kristne khazarer bodde også i Konstantinopel og andre gjorde tjeneste i den bysantinske hæren. Patriark Photius I av Konstantinopel var khazar, ved en anledning omtalt av keiseren, som i sinne omtalte ham som «Khazar-trynet». Om dette refererer til utseendet eller om det var en genetisk fornærmelse, er uklart.

Abraham ibn Daud fortalte at det i Spania i det 12. århundre var khazariske rabbinerstudenter eller rabbinerstudenter som var etterkommere av khazarene. Jøder fra Kiev og andre steder i Russland, som muligens kan ha vært khazarer, ble også rapportert i Frankrike, Tyskland og England.

Blant de kabarene som slo seg ned i Ungarn sent i det 9. århundre eller tidlig i det 10. århundre, kan det ha vært jøder. Det er imidlertid sannsynlig at mange khazarjøder flyktet fra fremmede erobrere til Ungarn og andre steder i Øst-Europa. Det er også all grunn til å tro at de blandet seg med lokale jøder og forårsaket bølger av jødisk immigrasjon fra Tyskland og Vest-Europa. Videre er det trolig at de dannet en fremtredende gruppe innen det østeuropeiske jødesamfunnet, slik som Arthur Koestler har fremholdt (se nedenfor).

Polske legender omtaler jøder som befinner seg i Polen før etableringen av det polske kongedømmet. Polske mynter fra det 12. århundre og det 13. århundre hadde til tider slaviske inskripsjoner i hebraisk skrift,^[8][9] men om dette viser innflytelse fra khazarjøder, kan bare være gjenstand for gjetninger.

Det er uenighet om tidsrommet og den geografiske utstrekningen av khazarstatene som fulgte Svjatoslavs angrep på Atil i 967/9, eller til og med om slike stater i det hele tatt eksisterte. Khazarene kan ha beholdt kontroll over enkelte områder i Kaukasus i ytterligere to århundrer, men spredte historiske nedtegnelser gjør dette vanskelig å si noe sikkert om.

Tegn på senere khazarstater er blant annet det faktum at Svjatoslav ikke okkuperte Volgabassenget etter at han hadde lagt Atil øde, og at han dro forholdsvis fort videre for å sette igang felttoget i Bulgaria. Den permanente erobringen av Volgabassenget ser ut å ha blitt overlatt til senere bølger av steppefolk som bl.a. kiptsjakene.

Et brev på hebraisk, datert Anno mundi 4746 (985–986 e.Kr.) henviser til «vår herre David, khazarprinsen» som bodde i Taman. Brevet forteller at denne David hadde besøk av sendemenn fra Kiev-russerne for å ta opp religiøse spørsmål. Dette kan settes i forbindelse med Vladimirs konvertering til jødisk tro som fant sted i det samme tidsrommet. Taman var et Kiev-russisk fyrstedømme rundt 988 slik at denne etterfølgerstaten (hvis det var det den var) kan ha blitt fullstendig overvunnet. Ektheten i dette brevet, Mandgelis dokumentet, er for øvrig blitt betvilt av forskere som Douglas Morton Dunlop.

Abraham ibn Daud, en spansk rabbi som levde på 1100-tallet, forteller at han møtte rabbinerstudenter i Toledo som var khazarer, og at de fortalte ham at «restene av dem er av rabbinernes tro». Denne referansen antyder at noen khazarer beholdt etnisk om ikke politisk selvstendighet i hvert fall i to hundreår etter plyndringen av Atil.

Petachiah fra Regensburg, en rabbi og reisende fra 1200-tallet forteller fra en reise gjennom «Khazaria» som ellers inneholdt få detaljer om innbyggerne, at de levde i trøstesløshet og evig sorg.

Han berettet senere:

«Mens jeg var i Baghdad så jeg ambassadører fra kongen av Meshech og fra Magog (en kristen middeladerforfatter som sa at khazarene bodde i landet Gog og Magog) omkring ti dagsreiser derfra. Landene strekker seg så langt som de mørke fjellene (en betegnelse som ofte ble brukt for å beskrive Kaukasus). På den andre siden av De mørke fjellene er sønnene til Jonadab, sønn av Rechab (en embetsmann i hoffet til kong Josiah i Judea). En engel åpenbarte seg i en drøm for Meshechs syv konger, og bød dem å gi opp lover og statutter og ta i mot lovene til Moses, sønn av Amram. Hvis ikke, truet han dem med å legge landet øde. Imidlertid, drøyet de inntil engelen tok til å legge landet deres øde. Da kongene i Meshech og alle innbyggerne i landene deres ble omvendt, sendte de sitt overhode til akademiet (det vil si Gaon av Sura eller Pumbedita) en anmodning om å sende noen disipler av de vise. Enhver disippel som er fattig går dit for å undervise dem i lovene Babylonsk Talmud. Fra landet Egypt reiser disipler dit for å studere. Han så ambassadørene besøke profeten Esekiels grav...»

Beretningen om omvendelsen av de syv kongene i «Meshech» er svært lik beretningen om omvendelsen av khazarene som gis i Kuzari og Khazar-korrespondansen og kong Josefs svar. Det er mulig at Meshech er en henvisning til khazarene, eller til et eller annet judafisert fyrstedømme som lå under deres innflytelse. Argumenter som talte mot denne muligheten inkluderer henvisningen til «syv konger» (selv om dette, i sin tur, kan referere til syv etterfølgerstammer eller småfyrstestater).

Ibn Hawqal og al-Muqaddasi viser til Atil etter 969, i det de antyder at byen kan ha blitt gjenoppbygget. Abu Rayhan Biruni (på midten av 1000-årene) som berettet at Atil lå i ruiner, nevner ikke den senere byen Saqsin som ble reist like ved. Det er mulig at det nye Atil ikke ble ødelagt før i det 11. århundre. Selv om man antar at al-Biruni's beretning ikke har feil tidangivelse, er det ingen bevis for at det "nye" Atil ble befolket av khazarer heller enn petsjenger eller en annen stamme.

Ibn al-Athir som skrev rundt 1200, beskrev "overfallet på Fadhlun som kurderne mot khazasarene". Kurderen Fadhlun er blitt identifisert som al-Fadhl ibn Muhammad al-Shaddadi, som hersket over Arran og nedre deler av Aserbajdsjan i 1030-årene. Ifølge beretningen angrep han khazarene, men måtte flykte da de la seg i bakhold og drepte 10,000 av hans menn. To av de store ekspertene på eurasiske nomader, Marquart og Barthold, bestrider denne beretningen. Marquart var av den oppfatning at tilfellet henviser til noen etterkommere av khazarene som hadde gått tilbake til hedensk tro og nomadeliv. Barthold (og senere, Kevin Brook), inntok en mye mer skeptisk holdning til beretningen, og sa at ibn al-Athir må ha referert til georgiere eller abkhaziere. Der finnes ingen bevis som kan stadfeste dette, enten det er på den ene eller andre måten.

Ifølge Nestorkrøniken var khazarjøder til stede i 986 ved Vladimirs disputt for å ta stilling til eventuell religion for Kiev-russerne. Enten dette var jøder som hadde slått seg ned i Kiev, eller sendebud fra en eller annen gjenværende jødisk khazar-stat, er uklart. Hele begivenheten er av noen få forskere ansett å være fabrikkert, men henvisningen til khazarjøder (etter at khaganatet var ødelagt) er fremdeles relevant. Heinrich Graetz hevdet at de var jødiske misjonærer fra Krim, men har ikke fremskaffet kilder for denne påstanden.

I 1023 forteller Primær-krøniken at Mstislav (en av Vladimirs sønner) marsjerte mot sin bror Jaroslav med en hær som inneholdt «khazarer og kasoger». Kasoger var et tidlig Sirkasserfolk. «Khazarer» i denne sammenhengen er ansett av de fleste å være ment i betydningen «beslektet med», men andre har spurt seg hvorfor beretteren skriver «khazarer og kasoger», når «khazarer» ville vært tilstrekkelig om det hadde betydd at det dreide seg om folk som var nær beslektet med khazarene. Selv om referansene er rettet direkte mot khazarene, følger det nødvendigvis ikke direkte av det at der virkelig eksisterte en khazarstat på denne tiden. Det kunne meget vel ha vært khazarer under russisk styre.

Det ble fortalt om en prins fra Kiev kalt Oleg (som ikke må forveksles med Oleg av Kiev) som ble bortført av «khazarer» i 1078 og sendt til Konstantinopel. De fleste forskere tror riktignok at det dreier seg om en henvisning til kipsjakene eller andre steppefolk som dengang hersket over den pontiske regionen. Under erobringen av Tmutarakan i 1080-tallet ga Oleg seg selv tittelen «Arkon av Khazaria».

Kedrenos dokumenterte et felles angrep på khazarstan Kertsj, som var under Georgius Tzuls herredømme, ved bysantinerne og russerne i 1016. Det følgende år 1016, er der tvetydige henvisninger i østlige kristne kilder til khazarene «tyrkere». Før den tid hadde gamle romere kalt dem «skytere»). Jødiske khazarer blir også nevnt i en georgisk beretning som en gruppe som hadde bebodd Derbent sent på 1100-tallet.

I det minste hadde en bysantinsk kilde fra 12. århundre henvist til stammer som praktiserte Moselovene og som bodde på Balkan. (Se Khalyziaere.) Forbindelsen mellom denne gruppen og khazarene blir avvist av de fleste moderne forskere.

På 1300-tallet ga Giovanni di Plano Carpini, en pavelig utsending ved hoffet til mongolenes khan Guyuk, ein innberetning til Vatikanet som omfattet en liste over de nasjoner som mongolene hadde erobret. Blant dem som stod oppført blant stammene i Kaukasus, på den Pontiske steppe og i den kaspiske reionen, var «brutakhiene, som er jøder». Brutakhienes identitet er uklar. Giovanni skrev senere om brutakhiene at de barberte hodene sine. Selv om Giovanni omtalte dem som tyrkisk-kiptsjaker, kan de ha vært etterkommere av khazarfolket. På den andre siden kan det dreie seg om kiptsjaker som hadde konvertert til jødedommen (kanskje tilknyttet krimsjakene eller Krim-karaittene).

Tidfestingen av konverteringen, enten den foregikk som en enkeltbegivenhet eller som en rekke av påfølgende begivenheter over tid, er gjenstand for omfattende diskusjoner. Temaene omkring denne uenigheten er diskutert ovenfor.

Antallet khazarer som konverterte til jødedommen er også omstridt. Den britiske historikeren Douglas Morton Dunlop (1909–1987) var av den oppfatning at det bare var overklassen som konverterte. Dette var et majoritetssyn inntil ganske nylig. Det relativt brå omskiftet som kom i gravskikkene i løpet av midten av 800-årene, tyder på at konverteringen var mer utbredt, en hypotese som på 1990-tallet er blitt forfektet av Kevin A. Brook.

Enkelte har hevdet at khazarenes har bidratt til det genetiske materialet som moderne askenasiske jøder har til felles; den mest kjent av dem som hevder dette er ikke-historikeren og forfatteren Arthur Koestler (i The Thirteenth Tribe), men dette synspunktet er ikke alminnelig anerkjent av historikerne. Genetiske studier viser at ashkenazienes Y-kromosom ser ut til å ha sin opprinnelse i midtøstlige populasjoner,^[10] ettersom de har mitokondrielt DNA (mtDNA) i minst 40 % av den nåværende ashkenazi-befolkningen.^[11] En liten andel av ashkenazier har tre haplogrupper assosiert med Nord-Kaukasus og tyrkiske folk: N9a3a1b1 (mtDNA), A-a1b3a (mtDNA) og G2a-FGC1093 (Y-kromosom DNA).^[12] Så selv om khazarene kan ha blitt absorbert i den jødiske populasjonen, er det lite trolig at de utgjorde en betydelig prosentandel av forfedrene til de moderne ashkenazier.^[13]

En annen innvending som har blitt reist mot Koestlers arbeid, er at han stort sett har hentet sine teorier fra kilder som Douglas Morton Dunlop, til tider uten skikkelige kildehenvisninger. Enn videre er det blitt påpekt at den mer spekulative andre delen av hans bok (hvor han drøfter teoriene om ashkenazienes avstamning), i det store og det hele ikke er underbygget. I den grad Koestler henviser til stedsnavn og dokumentbevis, er hans analyse blitt beskrevet som en blanding av feilaktige etymologier og feiltolkede primærkilder.

Andre kritikere av khazar-ashkenazi-teorien har fastslått at hovedmotivet for selv i bare liten grad å godta disse ideene, har sin begrunnelse i at de er blitt politiske og anti-sionistiske i sin natur. Khazarteorien er blitt godtatt av mange antisionister, særlig i den arabiske verden. Forkjempere for teorien argumenterer med at ashkenazi-jødene hovedsakelig er av khazarisk opprinnelse, og at de da vil falle utenfor rammen av Guds løfte om at Kanaan skal tilhøre israelittene, slik det er gjengitt i Bibelen. Dette overser helt det faktum at det bibelske løftet også eksplisitt omfatter konvertitter, samt det faktum at halvparten av de israelske jødene ikke tilhører ashkenaziene. Man har i mot dette hevdet at slike beskyldninger om politiske motiver er irrelevante for selve kjernen i argumentasjonen. I alle fall var Koestler selv en uttrykt pro-sionist som baserte sin holdning på sekulære betraktninger.

Khazar-påstanden tjente også som en katalysator i Sovjetunionens statlige antisemittisme og som rettferdiggjøring av forfølgelsen fra russiske nasjonalisters side.^[14]

Andre har påstått at slike grupper som karaim, krimsjakene, fjelljødene og Georgia-jødene stammer fra khazarene. Det er lite som understøtter noen av disse teoriene, selv om etterkommere av khazarer skulle ha funnet veien inn i disse samfunnene. Ikke-jødiske grupper som gjør krav på, i det minste delvis å nedstamme fra khazarene, omfatter blant annet kumyker og krimtatarer i tillegg til de jødiske gruppene som er nevnt ovenfor. Disse påstandene er imidlertid gjenstand for en god del strid og debatt.

Spørsmålet om religiøs massekonvertering er et sentralt tema i Milorad Pavićs roman Kazarenes leksikon, som ble en internasjonal bestselger (norsk utgave: Solum forlag, 2004. Mannlig versjon ISBN 82-560-1398-2; Kvinnelig versjon ISBN 82-560-1399-0). Romanen inneholdt imidlertid mange oppdiktede elementer, og hadde lite med khazarenes historie å gjøre.

I den senere tid har romaner som H.N. Turteltaubs Justinian (om Justinian IIs liv) og Marek Halters Book of Abraham og Wind of the Khazars enten direkte eller indirekte tatt for seg temaet med khazarene og deres historiske rolle.

• Barthold, W. (1996): «Khazar». Encyclopaedia of Islam (Brill Online). Eds.: P. Bearman , Th. Bianquis , C.E. Bosworth , E. van Donzel and W.P. Heinrichs. Brill.
• Doron M. Behar, et al.: «The Matrilineal Ancestry of Ashkenazi Jewry: Portrait of a Recent Founder Event». The American Journal of Human Genetics, March, 2006.
• Kevin Alan Brook: The Jews of Khazaria. 2nd ed. Rowman & Littlefield Publishers, Inc, 2006.
• Kevin Alan Brook: «Are Russian Jews Descended from the Khazars?» Khazaria.com
• Kevin Alan Brook: «Tales about Jewish Khazars in the Byzantine Empire Resolve an Old Debate». Los Muestros, No. 54, p. 27. Arkivert 30. mars 2009 hos Wayback Machine.
• Douglas M. Dunlop: The History of the Jewish Khazars, Princeton, N.J.: Princeton University Press, 1954.
• Douglas M. Dunlop: «The Khazars». The Dark Ages: Jews in Christian Europe, 711–1096. 1966.
• Peter B. Golden: Khazar Studies: An Historio-Philological Inquiry into the Origins of the Khazars. Budapest: Akademia Kiado, 1980.
• Peter B. Golden: «Khazar Turkic Ghulâms in Caliphal Service» (Journal Article in Journal Asiatique, 2004.)
• Peter B. Golden: «Khazar Turkic Ghulâms in Caliphal Service: Onomastic Notes» (Journal Article in Archivum Eurasiae Medii Aevi, 1993.)
• Peter B. Golden: «Khazars» (Book Chapter in Turkish-Jewish Encounters: Studies on Turkish-Jewish Relations through the Ages, 2001.)
• Norman Golb and Omeljan Pritsak: Khazarian Hebrew Documents of the Tenth Century. Ithaca: Cornell University Press, 1982.
• Roman K. Kovalev: «What Does Historical Numismatics Suggest About the Monetary History of Khazaria in the Ninth Century? – Question Revisited». Archivum Eurasiae Medii Aevi 13 (2004): 97–129.
• Roman K. Kovalev: «Creating Khazar Identity through Coins: The Special Issue Dirhams of 837/8». East Central and Eastern Europe in the Early Middle Ages, ed. Florin Curta, pp. 220–253. Ann Arbor, MI: University of Michigan Press, 2005.
• Habib Levy, et al.: Comprehensive History of the Jews of Iran: The Outset of the Diaspora. George W. Maschke, trans. Mazda Publishers, 1999.
• Logan, Donald F. (1992): The Vikings in History 2nd ed. Routledge. ISBN 0-415-08396-6
• Timothy S. Miller: «The Legend of Saint Zotikos According to Constantine Akropolites». Analecta Bollandiana vol. 112, 1994, pp. 339–376.
• Thomas S. Noonan: «Did the Khazars Possess a Monetary Economy? An Analysis of the Numismatic Evidence» Archivum Eurasiae Medii Aevi 2 (1982): 219–267.
• Thomas S. Noonan: «What Does Historical Numismatics Suggest About the History of Khazaria in the Ninth Century?» Archivum Eurasiae Medii Aevi 3 (1983): 265–281.
• Thomas S. Noonan: «Why Dirhams First Reached Russia: The Role of Arab-Khazar Relations in the Development of the Earliest Islamic Trade with Eastern Europe». Archivum Eurasiae Medii Aevi 4 (1984): 151–282.
• Thomas S. Noonan: «Khazaria as an Intermediary between Islam and Eastern Europe in the Second Half of the Ninth Century: The Numismatic Perspective». Archivum Eurasiae Medii Aevi 5 (1985): 179–204.
• Thomas S. Noonan: «Byzantium and the Khazars: a special relationship?» Byzantine Diplomacy: Papers from the Twenty-fourth Spring Symposium of Byzantine Studies, Cambridge, March 1990, ed. Jonathan Shepard and Simon Franklin, pp. 109–132. Aldershot, England: Variorium, 1992.
• Thomas S. Noonan: «What Can Archaeology Tell Us About the Economy of Khazaria?» The Archaeology of the Steppes: Methods and Strategies – Papers from the International Symposium held in Naples 9–12 November 1992, ed. Bruno Genito, pp. 331–345. Napoli, Italy: Istituto Universitario Orientale, 1994.
• Thomas S. Noonan: «The Khazar Economy». Archivum Eurasiae Medii Aevi 9 (1995–1997): 253–318.
• Thomas S. Noonan: «The Khazar-Byzantine World of the Crimea in the Early Middle Ages: The Religious Dimension». Archivum Eurasiae Medii Aevi 10 (1998–1999): 207–230.
• Thomas S. Noonan: «Les Khazars et le commerce oriental». Les Échanges au Moyen Age: Justinien, Mahomet, Charlemagne: trois empires dans l'économie médiévale, pp. 82–85. Dijon: Editions Faton S.A., 2000.
• Thomas S. Noonan: «The Khazar Qaghanate and its Impact on the Early Rus' State: The translatio imperii from Itil to Kiev». Nomads in the Sedentary World, eds. Anatoly Mikhailovich Khazanov and André Wink, pp. 76–102. Richmond, England: Curzon Press, 2001.
• Omeljan Pritsak. «The Khazar Kingdom's Conversion to Judaism». (Journal Article in Harvard Ukrainian Studies, 1978)
• Omeljan Pritsak. «The Pre-Ashkenazic Jews of Eastern Europe in Relation to the Khazars, the Rus', and the Lithuanians». Ukrainian-Jewish Relations in Historical Perspective, ed. Howard Aster and Peter J. Potichnyj. Edmonton, Alberta: Canadian Institute of Ukrainian Studies Press, 1990. p. 7.
• Tamara Talbot Rice: The Seljuks in Asia Minor. Thames and Hudson, London, 1961. pp.18–19.
• Zolitor, Jeff, Wolfe, Peter: «The Khazars» Philadelphia: Conference of the Congress of Secular Jewish Organizations, (2002), Canadian Jewish Outlook (Sept/Oct 2002) /www.csjo.org/pages/essays/essaykhazars.htm
• Vital, David (1999): A People Apart: A History of the Jews in Europe. Oxford University Press. ISBN 0-19-821980-6.

• Itinéraires de la Terre Sainte, Carmody, (Brussels, 1847)
• Sur le Khazars. Vivien St. Martin. (Paris, 1851)
• Ibn Dasta, translated by Chwolson, (St. Petersburg, 1869)
• Der khazarische Königsbrief, Cassel, (Berlin, 1877)
• Der Ursprung der Magyaren, Vambéry, (Leipzig, 1882)
• Das Buch se-Chazari, Hirschfield, (Breslau, 1885)
• Pre- and Proto-historic Finns, Abercromby, (London, 1898)
• Osteuropäische und Ostasiatische Streifzüge, Marquart, (Leipzig, 1903)
• Jewish Quarterly Review, Volume iii, Pages 181–219, «An Unknown Khazar Document», (n.s., Philadelphia, 1913)
• Accounts of Oriental writers were published at St. Petersburg by Fraehn, (1821), and by Harkavy, (1874 et seq.)

• Khazaria.com (engelsk)
• Eurasian Nomads (engelsk)
• The Kitab al-Khazari of Judah Hallevi, full English translation at sacred-texts.com
• Khazar and West-Turkish dining habits
• Article on the Khazar military for wargamers (engelsk)