Kirat

Kirat (eller kirant, kiranti) folket i Nepal, er et fellesnavn på flere nærbeslekta folkegrupper i åsdistriktene i landets østligste del, mot grensa til India.

Historisk dukker kirat-folket opp i Kathmandudalen i det siste årtusen før vår tidsrekning, der de grunnla Kirat-dynastiet. De snakka et tibetansk-mongolsk språk som skal ha blitt opphavet både til newari, som fortsatt snakkes i dalen, og de moderne kira(n)t-språkene.

Da dynastiet blei fordrevet fra dalen på 300-tallet etter vår tidsrekning, bosatte kirat-folket seg lenger øst.

Det moderne Kirat-folket er samla i Kirat-forbundet, som omfatter grupper med over 30 forskjellige, nærbeslekta språk. Blant de store gruppene er Raj (også kjent som Khambu) med mange språklige undergrupper, tilsammen over 600 000, Limbu (eller Yakthumba) som er over 400 000, og Sunuwar (eller Koinch), som er om lag 100 000.

Raj-folk har tradisjonelt bodd spesielt i distriktene Solukhumbhu, Okhaldhunga, Khotang, Bhojpur og Udayapur.

Limbu-folk bor i Sankhuwasabha, Terhathum, Dhankuta, Taplejung, Panchthar og Ilam.

Kirat-folket dyrker flere forskjellige religioner, men den dominerende er Kiranti, som ofte beskrives som en naturreligion. Kiranti-religionen er eldre enn buddhismen og hinduismen i området.

Kirat-folket regnes til janjati, de nasjonale minoritetsfolka som står i motsetning til landets herskende politiske og religiøse, hinduiske parbatiya-kultur, som hadde utgangspunkt i fjellstaten Gorkha.

Opp til slutten av 1700-tallet lå det ei lang rekke uavhengige småstater i deres områder. Dette betydde også at folkeslaga her stort sett styrte seg sjøl.

Da Gorkha skapte den moderne nepalske sentralstaten ved å erobre småstatene, ble kirat-området erobra seint (sist på 1700-tallet) og fikk relativt stor sjølstendighet.

Kirat-folket er regna som den nasjonale gruppa i landet som har aller sterkest sjølstendighetsfølelse. Kirat-gruppa Limbu skal være den minoriteten som i størst grad har fortsatt å bruke sitt eget språk. Det flertallet av Kirat-folket som hører til kiranti-religionen hører også til de minoritetene som sterkest har avvist det hinduistiske kastevesenet.

Etter demokratirevolusjonen i 1950 til 1951 fortsatte Kirat-folket et opprør for nasjonal sjølstendighet, som også retta seg mot den herskende hinduistiske religionen og bahun-styret (dvs. styret av den nepalske bhramin-kasten).

Under Nepals borgerkrig 1996 - 2006 var et flertall av opprørskjemperne fra janjati-grupper. Kirat-folk var blant de de mest kampvillige i opprøret, men også de som ledelsen i maoistpartiet NKP(Maobadi) hadde mest problemer med.

Da opprørerne fra NKP(Maobadi) på 1990-tallet kom til kirat-områdene, var et væpna nasjonalt opprør alt i gang. Dette førte til at maoistopprøret i denne delen av landet fikk form av å være en allianse mellom folk fra partier og fra lokale nasjonalistiske grupper, og blei nokså sjølstendig i forhold til NKP(M)s ledelse. Kirat-grupper har også flere ganger splitta seg fra maoistene og gjenoppretta alliansen.

Kirat Workers Party, et parti som både har vært alliert med og stått i motsetning til NKP(Maobadi), skal være et sterkt, regionalt nasjonalistparti.

En sjølstyrt republikk for Kirat-området innafor Nepal var et av krava som blei reist av NKP(Maobadi) og allierte kirat-organisasjoner under Nepals borgerkrig 1996 - 2006. Opprørerne proklamerte republikken Kirant 2. februar 2004 i Khotang. Regjeringa var leda av tidligere leder i Kirat Workers Party, seinere medlem av partiledelsen i NKP (Maobadi) Gopal Khambu.

Kart over NKP(M)s forslag til sjølstyrte stater i Nepal, med Kirant-republikken lengst i øst

Under fredsforhandlingene i november 2006 ga NKP(Maobadi) foreløpig opp kravet om sjølstyrte områder for nasjonale minoriteter, på grunn av sterk motstand fra regjeringa til G. P. Koirala.

Dette førte til kraftige protester mot Nepals overgangsgrunnlov 2007 i januar 2007 i kirat-områdene. Kirat-ledere organiserte brenning av den nye grunnlova fordi den ikke tok hensyn til deres krav om lokalt sjølstyre, og en bandh (generalstreik) fikk stor oppslutning.