Kjeruber

Kjeruber er mytologiske blandingsvesener, oftest avbildet som mennesker eller dyr med vinger, og kjent fra alle oldtidskulturene i Midtøsten,^[1] omtalt også i Bibelen,^[2][3] der Gud satte «kjerubene øst for Edens hage og det flammende sverdet som svinges uten stans. De skulle vokte veien til livets tre».^[4]

Det opprinnelige hebraiske ordet keruvim (hebraisk: כרובים) er et substantiv i flertall, et lånord fra akkadisk karibu av roten karābu (= å velsigne). Karibuene var «de velsignede», vanligvis avbildet som enorme okser som stod foran guddommen og fremførte bønner på andres vegne.^[5]

Et annet mulig opphav er det arameiske verbet karob (= å pløye [basert på tanken om okser med vinger]). Oldsemittisk krb (= kjerub) kom som lånord inn i gresk i formen γρύψ (grýps) eller grypos som betyr «krumneset», «med krumt nebb»,^[6] som navn på de griffene om dukket opp i gresk kunst på 600-tallet f.Kr. På latin ble det gryphus, på italiensk griffo i betydningen «gribb». På tysk ble ordet til Greif som kom inn i norsk som ordene «gribb» og «griff» med ulik betydning.^[7]

Philon mente at kerubim betyr «erkjennelse og innsikts fylde». I Talmud får ordet betydning «som et barn»,^[8] noe som kanskje kan forklare at kjeruber i nyere tid fikk barneansikter, som putti.^[9]

Kjeruber nevnes 92 ganger i Bibelen, første gang i 1. Mosebok 3,24, der de opptrer som voktere av inngangen til Edens hage, etter at Adam og Eva var blitt forvist derfra. De er portvoktere og voktere av Guds trone, og i Salmene 18,11 heter det at Gud rir på dem: «Båret av kjeruber fløy han, på vindens vinger fór han fram.»^[10]

Andre Mosebok forteller at avbildninger av kjeruber hørte med til utstyret i tabernaklet som jødene brukte i ørkenen. På lokket av Paktens ark satt to kjeruber av gull, én i hver ende, vendt mot hverandre. De to kjerubene hadde ansiktene vendt nedover, som om de bad. Hver kjerub hadde to vinger som var utbredt oppover og skjermet lokket. (2. Mos. 25:10–21; 37:7–9) På de indre teltdukene i tabernaklet og på forhenget som skilte «det hellige» fra «det aller helligste», var det brodert bilder av kjeruber (2. Mos. 26:1,31; 36:8,35).

I Salomos tempel ble Paktens ark oppbevart «i det innerste tempelrommet, i det aller helligste, under kjerubenes vinger. For kjerubene bredte vingene ut over det stedet hvor kisten sto.»^[11] I 2. Krønikebok står det om Salomos tempel at kjeruber var inngravert i veggene. I det aller helligste ble det reist to utskårne kjeruber dekket med gull. Deres utstrakte vinger var sammenlagt tjue alen. Forhenget av purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt lin var det brodert kjeruber på.^[12]

I Esekiels bok er det beskrevet flere syn som skildrer kjeruber; blant annet et syn av et tempel, der vegger og dører var dekorert med utskårne kjeruber (Esek. 41:17–20,23–25). I et annet syn så ledsager kjeruber Guds himmelvogn. «Lyden av kjerubenes vinger kunne høres helt ut i den ytre forgården.» Den ene kjeruben tok opp glør og ga til en mann. «Noe med form som menneskehender kunne sees under kjerubenes vinger.» Esekiel beskriver også «fire hjul ved siden av kjerubene, ett ved hver kjerub...som om det ene hjulet var inni det andre.» Overalt på disse hjulene og på kjerubene selv – på rygg, hender og vinger – mente han å se øyne. Hver av skapningene hadde angivelig fire ansikter - et kjerubansikt, et menneskeansikt, et løveansikt, samt et ørneansikt.^[13]

I Esekiel 28:12-19 fremføres en klagesang over kongen av Tyrus, men henvendt til en kjerub: «Du var en salvet kjerub, et vern. Jeg innsatte deg, du holdt til på Guds hellige fjell, blant glødende steiner vandret du...Din store handel fylte deg med vold, og du tok til å synde. Da støtte jeg deg bort fra gudefjellet og gjorde ende på deg, du vokter og kjerub blant glødende steiner.» Det høres ut som om Lucifer, lysets falne engel, var en kjerub som gjorde opprør mot Gud.^[14] Jesaja behandler samme tema, men nevner ikke kjeruber: «Du har falt fra himmelen, du morgenstjerne, morgenrødens sønn! Du er slengt til jorden, du som seiret over folkeslag.»^[15]

Nokså sent utviklet vestlig billedkunst en tradisjon der kjeruber fremstilles som lubne barneengler, helt ulike Esekiels beskrivelse av dem som virvlende vinger og hjul, ansikter og øyne, skremmende former som skjøt lyn.^[16]

• Stanford Encyclopedia of Philosophy