Klisjé

Klisjé (fra fransk: cliché, fra middelalderfransk: «clicher» eller «éclisser») er i opprinnelig og egentlig betydning et begrep som stammer fra trykkerikunsten der en klisjé er en trykkplate som brukes for å gjenskape eller mangfoldiggjøre bilder. Slike trykkplater kunne være kostbare å framstille, så eldre klisjeer ble gjerne brukt igjen i billigere bøker og trykkplatene kunne bli ganske slitte. I dagligtalen har utrykket gått over til å å være et ord for et fast (og forslitt) uttrykk.

Ved etsning eller utvasking dannes det forhøyninger som speilvendt tilsvarer motivet som ønskes gjenskapt. I blytypenes dager ble støpeformene (klisjeene) for landsomfattende annonser sendt fra klisjéanstalt til avisenes typografavdeling for støping før de ble plassert på trykkpressen.

Originalen kunne også overføres fotografisk til trykkplaten som har et lysømfintlig belegg.

Etymologi: Mange autoriteter mener at det franske cliché er lydhermende, ved at det etterligner lyden av smeltet stereotypemetall som tømmes inn i trykkplatematriksen,^[1][2][3] og at det dermed skulle være av lignende opphav som cliquer, «klikke»,^[4]. Kanskje er dette influert av middelhøytyskens klitsch. Men andre språkforskere stiller seg tvilende til dette.^[5][6]

I dagligtale brukes for øvrig klisjé også om andre konkrete og abstrakte forhold for å angi at det ikke er tale om originaliteter, typisk; «Filmen var full av klisjeer». Som klisjeer kan forøvrig regnes alle former for standardformularer, inklusive ferdigtekstede hilsnings- og gratulasjonskort.

En klisjé er oftest, og i overført betydning, en forslitt og mye brukt uttrykksmåte. At noe betegnes som en klisjé kan tidvis være ment nedsettende, men er i utgangspunktet kun beskrivende.

• Gero von Wilpert: Sachwörterbuch der Literatur. 8. Auflage. Alfred Kröner Verlag, Stuttgart 2001, ISBN 3-520-23108-5.
• Harald Burger, Annelies Buhofer, Ambros Sialm: Handbuch der Phraseologie. de Gruyter, Berlin/New York 1982, ISBN 3-11-008002-8.

• Stereotyp