Taushetsplikt

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.

Taushetsplikt er en plikt til å hindre andre å få adgang eller kjennskap til visse opplysninger. Taushetsplikt kan følge av lov, instruks eller avtale. Hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikt, vil bero på den nærmere bestemmelse eller avtale som fastsetter taushetsplikt. Brudd på taushetsplikt kan medføre straff, erstatningsansvar, disiplinære reaksjoner m.m.

De vanlige former for taushetsplikt omfatter gjerne opplysninger som berører en persons fysiske og psykiske helse og opplysninger som på annen måte hører privatlivet til. Omfattet kan også være kommersielle opplysninger og informasjon som kan være til skade for fellesskapet dersom den blir offentlig kjent.

I mange land er enkelte yrkesgrupper pålagt taushetsplikt gjennom lovgivningen. Det gjelder for eksempel helsearbeidere, advokater, prester, offentlig ansatte som behandler fortrolig informasjon og personer i forsvaret.

I en del tilfeller kan det oppstå konflikt mellom taushetsplikten og andre hensyn, slik som opplysningsplikt og opplysninger underlagt offentlighet. Eksempler kan være opplysninger om forsvaret som man mener befolkningen bør informeres om, informasjon som kan bidra til å oppklare forbrytelser, eller informasjon som på en eller annen måte vil kunne få en positiv virkning for noen dersom den blir kjent. De fleste lands lovgivning har unntak fra taushetsplikten. Unntakene er gjerne begrunnet i det offentliges kontrollbehov. Unntakene er ofte kombinert med regler som opplysningsplikt eller innsynsrett for offentlige.

Forvaltningsloven §§ 13 flg.^[1] i Norge pålegger alle «som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan» taushetsplikt om visse opplysninger de får kjennskap til i arbeidet. Reglene får anvendelse på offentlige tjenestemenn, innehavere av offentlige verv, personer som ellers engasjeres av et forvaltningsorgan (slik som ansatte i innleide firmaer, konsulenter osv) og personer som er engasjert av et privat rettssubjekt som utøver myndighet til å treffe enkeltvedtak og utferdige forskrifter.^[2] Taushetsplikten gjelder andres personlige forhold og forretnings- og driftshemmeligheter. Taushetsplikten gjelder livet ut for den som er underlagt taushetsplikt, også etter at den som er beskyttet av taushetsplikten er død.

Brudd på forvaltningsrettens regler om taushetsplikt kan straffeforfølges etter straffeloven § 209. Slike brudd kan straffes med bøter eller fengsel opp til ett år. Om bruddet er grovt, særlig er dette aktuelt om gjerningspersonen har hatt forsett om uberettiget vinning og om handlingen har ført til fare for tap for noen, kan bruddet regnes som grovt (straffeloven §210) og strafferammen øker til tre års fengsel.^[3] Strafferegelen gjelder kun taushetsplikt som gjelder for tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ, men vil også ramme andre som etter særlovgivning er underlagt forvaltningsloven, særlig prester iht. en særbestemmelse i kirkeloven.

Videre har en taushetsplikt om materiale som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen.

Det finnes også andre lover som pålegger taushetsplikt. Her kan en nevne helsepersonelloven, politiloven, straffeprosessloven, strafferegistreringsloven, straffeloven, domstolloven, eiendomsmeglerloven, revisorloven, regnskapsførerloven og barnevernloven.

Arbeidsgiver kan som en del av sin styringsrett pålegge de ansatte taushetsplikt om forhold de blir kjent med i arbeidet. Dersom en bryter slik taushetsplikt, kan det få arbeidsrettslige følger. Brudd på taushetsplikten kan for eksempel føre til avskjedigelse.

Ansatte innen helse- og sosialtjeneste, kommune, fylke og staten har taushetsplikt.

I et lite lokalsamfunn kan ønske om tverrfaglig samarbeide om innbyggeres helseproblemer, eventuelt med ansvarsgruppemøter, involvere mange yrkesgrupper og spre helseopplysninger til mange på stedet, som del av eller i tillegg til informasjon som tilflyter NAV, apotek, skole, hjemmesykepleie, hjemmehjelp, helsestasjon, fysioterapeut, logoped, spesialpedagog, psykolog, barnevern, drosje, politi, sykehjem og handikaptransport.

I tilfeller hvor bestemmelsen om opplysningsplikt ikke regulerer forholdet til taushetsplikt, er det alminnelig antatt at lovbestemt taushetsplikt går foran opplysningsplikten. Da psykologspesialist Marianne Teigland, enhetsleder ved fengselspsykiatrisk poliklinikk på Oslo universitetssykehus, nektet å forklare seg i en straffesak, kom tingretten til at Teigland pliktet å forklare seg, ubundet av taushetsplikt, ut fra straffeprosesslovens § 119 tredje ledd som sier at «forbudet faller bort når forklaringen trengs for å forebygge at noen uskyldig blir straffet». Høyesterett forkastet anken og åpnet for bruk av § 119 tredje ledd, ikke bare når uskyldige risikerer å bli dømt, men også når et fritak fra taushetsplikten kan bidra til at domfelte får nedsatt straffen.^[4]

Straffelovens paragraf 139 pålegger den taushetspliktige å bryte tausheten i visse situasjoner. Hvis en persons liv eller helse er i fare, eller en person er til fare for andres liv eller helse, er det berettiget å bryte taushetsplikten for å hindre skade.

Katolske prester har en spesiell form for taushetsplikt i forbindelse med skriftemål. I vanlig sjelesorg er de underlagt de gjeldende verdslige lover, og kan dermed ha plikt til å anmelde visse forhold som angitt ovenfor. Men skriftemålets hemmelighet er under alle omstendigheter absolutt. En katolsk prest som røper noe han har fått høre under skriftemål, eller bruker opplysninger derfra selv, også uten å røpe dem for andre, straffes med automatisk ekskommunikasjon og risikerer laisering. Prester i Den norske kirke har også taushetsplikt for opplysninger som de har fått i tjenesten som prest, men de har vanlig avvergeplikt etter straffeloven, slik at taushetsplikten må vike for kravet til at presten skal bidra til å forhindre at en rekke alvorlige forbrytelser og andre skadelige hendelser inntreffer. Disse unntakene er listet opp i straffeloven..

I enkelte land er dette spesielle forholdet tatt inn i verdslig lovgivning, slik at prester ikke kan bli tvunget til å vitne i rettssaker dersom det dreier seg om opplysninger de har fått under skriftemål. I andre land varierer holdningen fra at man tolererer dette spesielle forholdet til at man straffeforfølger prester som nekter å gi opplysninger til myndighetene. I Norge er det ingen spesiell lovgivning rundt dette, men det har ikke vært tilfeller hvor prester i landet er straffet for å nekte å svare på spørsmål.

Advokaters taushetsplikt er en såkalt sterk taushetsplikt. Dette betyr at advokaters taushetsplikt går foran vitneplikten og politiets rett til å ta beslag under etterforskning. Det er i utgangspunktet kun klienten som kan frita advokaten for taushetsplikt. Det samme gjelder eksempelvis for leger og presters taushetsplikt. Andre taushetsplikter er svakere. Som eksempel kan nevnes forvaltningens taushetsplikt som etter forvaltningsloven kan settes til side hvis nærmere angitte vilkår er oppfylt.

Brudd på advokaters taushetsplikt kan straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder, jf straffeloven § 144.

Advokaters taushetsplikt omfatter hemmeligheter som er betrodd advokaten i stillings medfør, og gjelder også for advokatens medhjelpere. Taushetsplikten oppheves ikke ved at klienten dør eller går konkurs.

I lovgivningen finnes imidlertid visse spredte, men dog snevre unntak fra advokatenes taushetsplikt. Her kan nevnes advokatenes plikt til å rapportere om mistenkelige transaksjoner til Økokrim etter bestemmelsene i hvitvaskingsloven, samt plikt til å gi Tilsynsrådet for advokatvirksomhet opplysninger som er nødvendig for Tilsynsrådets kontroll av advokatvirksomheten.

Advokaters taushetsplikt er i hovedsak begrunnet på to nivåer: Hensynet til klienten og hensynet til rettspleien.

Når det gjelder hensynet til klienten, kan dette igjen todeles: Behovet for beskyttelse av klientens intimsfære og privatliv på den ene side, og behovet for å sikre borgerne reell adgang til juridisk bistand på den andre. Det er bare når klientens kontakt med advokaten kan skje i full fortrolighet, at advokaten kan gis all den informasjon som er nødvendig for å ivareta klientens interesser på beste måte.

At klienten gjennom taushetsplikten sikres tilgang til reell juridisk bistand, bidrar også til å fremme rettspleien. Når taushetsplikten sørger for at det bilde advokaten gis av saken blir mest mulig fullstendig, settes advokaten i stand til å gi materielt riktige råd, slik at samfunnets vedtatte lover og regler kan etterleves. En fullstendig saksopplysning fører også til at de relevante sider av saken kan bringes videre fra advokat til domstolen eller et forvaltningsorgan. På denne måten bidrar taushetsplikten til at det treffes riktige beslutninger av det offentlige.

Det følger av forvaltningsloven § 13c at taushetsplikten som utgangspunkt gjelder i 60 år. I en del tilfeller gjelder det andre regler om bortfall av taushetsplikten, se forvaltningslovforskriften §§ 10-11.^[5]. Adgangen til innsyn i offentlige arkiver er sperret for opplysninger som er omfattet av taushetsplikt^[6]

I Danmark er taushetsplikt en forpliktelse til å holde visse opplysninger hemmelige. I de fleste tilfeller inntrer taushetsplikten i forbindelse med utførelsen av en arbeidsoppgave.

Det finnes regler i forskjellige lovbestemmelser som innebærer taushetsplikt. De fleste av disse har hjemmel i grunnlovens bestemmelse om boligens ukrænkelighed, § 72. Men det kan like så ofte være funksjonærer i den private sektor, som ofte tiltrer kontrakter med en vidtgående taushetsplikt, for eksempel «§ 11.Tavshedspligt. 11.1. Medarbeideren har tavshedspligt med hensyn til alt, hvad han erfarer i forbindelse med udførelsen af sit arbejde, medmindre der er tale om forhold, der efter sagens natur skal bringes til tredjemands kundskab. Denne tavshedspligt er også gældende efter ansættelsesforholdets ophør.»^[7] Som det ses, kan medarbeideren etter bestemmelsen avskjediges kun ved å fortelle om forhold som etter normal oppfattelse ikke krever spesiell hemmeligholdelse. De helt klare overtredelser av taushetsplikten i privat regi kan vedrøre produksjonshemmeligheter eller krenkelser av persondataloven.

I offentlig forvaltning er grunnprinsippet det modsatte av taushetsplikt, idet «offentlig forvaltning» betyr åpen forvaltning. Allikevel er taushetsplikten, nemlig for personer som arbeider i sentrale forvaltningsenheter, utbredt. Dels skal man beskytte personer imot at opplysninger om dem kommer til uvedkommendes kjennskap (persondataloven, forvaltningsloven, offentlighedsloven), dels skal den administrative og politiske beslutningsprosess beskyttes, så det ikke sirkulerer falske informasjoner eller oppstår misforståelser på basis av ikke ferdigredigert saksbehandlingsmateriale. Dertil kommer at andre hensyn, herunder hensynet til statens sikkerhet og den offentlige orden, kan inngå som selvstendige begrunnelser for å nedprioritere utgangspunktet om åpenhet.

Mange ansatte innenfor den offentlige sektor er omfattet av taushetsplikt, blant annet innenfor sosial- og helseområdet. Dessuten er ansatte i den finansielle sektor, postselskaper og teleselskaper omfattet av taushetsplikten.

De alminnelige lovregler om taushetsplikt finnes i persondataloven, straffeloven og forvaltningsloven.