Kongeriket Jerusalem

Regnum Hierosolimitanum Roiaume de Jherusalem Regno di Gerusalemme Βασίλειο της Ιερουσαλήμ مملكة بيت المقدس ממלכת ירושלים Kongeriket Jerusalem
←   ← 1099–1291 →   →
Flagg Våpen
Hovedstad	Jerusalem (1099-1187) Tyr (1187-1191) Akko (1191-1229) Jerusalem (1229-1244) Akko (1244-1291)
Språk	Latin, gammelfransk, italiensk, arabisk, gresk
Styreform	Monarki
Historie
- Det første korstog	1095 - 1099
- Grunnlagt	1099
- Beleiringen_av_Jerusalem_(1099)	15. juli 1099
- Slaget ved Hattin	4. juli 1187
- Jerusalem tapt	2. oktober 1187
- Jaffa-traktaten	18. februar 1229
- Akko tapt	28. mai 1291

Kongeriket Jerusalem var et kristent kongerike som ble etablert i Midtøsten i 1099 etter det første korstoget.^[1] Riket besto, med forskjellig omfang og innflytelse, fram til 1291. Kongeriket Jerusalem hadde nære bånd til monarkiene i det vestlige Europa, men var et relativt lite kongedømme både sammenlignet med sine europeiske allierte og sine naboer i Midtøsten og Lilleasia. Den militære og økonomiske støtten fra Europa var skiftende, og kongeriket var svakt i perioder med manglende støtte. Kongedømmet Jerusalem hadde som sine nærmeste allierte kongedømmet Armenia og Det bysantinske riket.

Byen Jerusalem ble erobret av de kristne under det første korstoget i 1099. Kongeriket ble etablert samme år da Godfred av Bouillon tok tittelen Advocatus Sancti Sepulchri («beskytter av Den hellige gravs kirke») og ble kronet som hersker over Jerusalem i Fødselskirken i Betlehem. Året etter lot broren Baldwin I av Jerusalem seg krone til konge i Den hellige gravs kirke og tok kongetittelen.

Jerusalem var den naturlige hovedstaden for korsfarerriket fram til byen ble gjenerobret av muslimene under den store Saladin i 1187. Siden fulgte en rekke korstog hvor europeiske kristne forsøkte å gjenerobre Jerusalem, uten å lykkes. Kongedømmet Jerusalem levde imidlertid videre med sentrum i festningsbyen Acre ved middelhavskysten frem til 1291.

På høyden av sin makt dekket kongeriket et territorium som grovt sett var litt større enn dagens Israel og Palestina, det strakk seg fra et stykke inn i dagens Libanon sørover til Sinaiørkenen, og i øst inn i dagens Syria og Jordan.

I begynnelsen lot det ikke til at de muslimske herskerne i området brydde seg nevneverdig om det mindre kongedømmet, men utover 1100-tallet ble begrepet jihad gjenoppvekket, og kongedømmets islamske naboer allierte seg og erobret gradvis tilbake territoriene som hadde blitt tapt. Jerusalem falt under Saladins felttog i 1187, og på 1200-tallet var kongeriket redusert til en smal kyststripe dominert av noen få byer.

Kongedømmet ble endelig knust av mamelukkene da byen Akko falt i 1291.

De første kongene brukte tittelen Rex Latinitas Ierosolimitanus («konge over de latinske i Jerusalem»). De tok ikke sikte på å herske over de lokale kristne, muslimer eller jøder.

Kongedømmet var delvis et valgmonarki og delvis gjennom arv. På høydepunktet i kongedømmets historie, på midten av 1100-tallet, var det en kongelig familie med en ganske klar arverekkefølge. Uansett ble monarken valgt, i hvert fall godkjent av den lovgivende forsamlingen Haute Cour. Kongen ble ansett som en primus inter pares («den første blant likemenn»).

Det kongelige residensen var i citadellet i Davids tårn i Jerusalem. Kongeriket Jerusalem introduserte det franske føydale systemet til Levanten. Kongen hadde personlig flere len som sin eiendom, og disse kunne variere fra konge til konge. Han var ansvarlig for å lede kongedømmet i krig, selv om disse pliktene kunne bli delegert til en fullmektig.

• Jerusalem