Kongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv
 | Trenger oppdatering: Denne artikkelen eller seksjonen er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med å oppdatere den. |
Kongregasjonen for institutter for konsekrert liv og selskaper for apostolisk liv (ofte forkortet til Kongregasjonen for ordenslivet) var en del av Den romerske kurie, det vil si Den katolske kirkes sentrale administrasjon. Den ledes av erkebiskop Franc Rodé. Kongregasjonen hadde ansvar for alle sider ved ordenslivet.
Pave Frans I fremla den 19. mars 2022 en ny forfatning – Praedicate evangelium – som med virkning fra 5. juni 2022 erstattet Kuriens kongregasjoner og pavelige råd med dikaster.[1]
Historikk
[rediger | rediger kilde]Kongregasjonen ble grunnlagt av pave Sixtus V den 27. mai 1586, og het da Den hellige kongregasjon for konsultasjoner omkring religiøse (religiøs i betydningen «underlagt en ordensregel»). I 1601 ble den slått sammen med Kongregasjonen for konsultasjoner omkring biskoper og andre prelater. Pius X delte de to igjen i kuriereformen av 1908, slik at tilsyn med biskopene ble flyttet til Kongregasjonen for biskopene.
Kongregasjonen fikk i 1967 navnet Kongregasjonen for religiøse og sekulære institutter av pave Paul VI, og i 1988 ga Johannes Paul II den sitt nåværende navn i dokumentet Pastor Bonus.
Den har ansvar for alle sider ved ordenslivet, med unntak av de ordener som er underlagt Kongregasjonen for Østkirkene. Ansvaret omfatter ordenens styre, disiplin, eiendom, rettigheter og privilegier. Den er også ansvarlig for eremitter og andre som lever under en regel, men ikke er direkte underlag en orden. Arbeidsområdet omfatter også ordensprester, som ikke er underlagt Kongregasjonen for kleresiet.
Prefekter
[rediger | rediger kilde]- José Calasanz Vives Tutó O.F.M. Cap. (1908–1913)
- Ottavio Cagiano de Azevedo (1913–1915)
- Domenico Serafini O.S.B. (1916)
- Diomede Falconio O.F.M. (1916–1917)
- Giulio Tonti (1917–1918)
- Raffaele Scapinelli di Léguigno (1918–1920)
- Teodoro Valfre di Bonzo (1920–1922)
- Camillo Laurenti (1922–1928)
- Alexis-Henri-Marie Lépicier O.S.M. (1928–1935)
- Vincenzo LaPuma (1935–1943)
- Luigi Lavitrano (1945–1950)
- Clemente Micara (1950–1953)
- Valerio Valeri (1953–1963)
- Ildebrando Antoniutti (1963–1973)
- Arturo Tabera Araoz C.M.F. (1973–1975)
- Eduardo Francisco Pironio (pro-prefekt 1975-1976, prefekt 1976-1984)
- Jean Jérôme Hamer O.P. (pro-prefekt 1984-1985, prefekt 1985-1992)
- Eduardo Martínez Somalo (1992–2004)
- Franc Rodé C.M. (2004–)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Pope Francis reforms Roman Curia with launch of Vatican constitution». Catholic News Agency (på engelsk). 19. mars 2022. Besøkt 15. mars 2023. «Praedicate evangelium replaces Pastor bonus, the apostolic constitution on the Roman Curia promulgated by Pope John Paul II on June 28, 1988, and later modified by both popes Benedict and Francis. (---) It will take full effect on June 5, the Solemnity of Pentecost. | No more congregations or pontifical councils: Under the new constitution, all the Vatican’s main departments are now known as “dicasteries.” The powerful Vatican Congregation for the Doctrine of the Faith, for example, will now be called the “Dicastery for the Doctrine of the Faith.” | Along with removing the title “congregation” from Vatican departments, the new constitution renames pontifical councils as “dicasteries.”»
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]| Hoved |
| .svg) | ||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Organer utenfor kurien |
| |||||||||