Krystallmottaker

Krystallmottakere var den mest brukte radiomottaker frem til første halvdel av 1930-årene fordi den var så enkel og billig. Men krystallmottakerne har ingen forsterker, og kan derfor bare brukes i nærheten av sterke AM-sendere. Det er energien fra senderen som driver øretelefonen. Det kreves derfor en god antenne og jord for å fange opp mest mulig energi fra senderen.^[1]

Krystallmottakerne består bare av en spole L mellom antenne og jord, eventuelt parallellkoblet med en variabel kondensator C1, samt en krystalldetektor eller diode D i serie med telefonene koblet over spolen. Spolen kan være avstemt til den aktuelle frekvensen, eller det kan være en drossel som sperrer alle frekvenser over en viss frekvens. En ekstra kondensator C2 kan shunte ut høyfrekvenser som kommer gjennom dioden.

Krystalldetektoren besto av et krystallinsk mineral (karborundum, blyglans) og en fin metallspiss. Kontakten mellom spissen og krystallen virket som en likeretter. Med dagens teknikk kan germaniumdioder brukes. Silisiumdioder egner seg ikke for små signaler. Telefonene kan ha en impedans på omkring 2000 ohm. En meget enkel krystallmottaker kan bestå av bare en germaniumdiode mellom antenne og jord. Øretelefonene kobles over dioden.

Krytallmottakerne var enkle å lage, og svært mange bygget sine egne, ofte etter byggesett som kunne kjøpes på postordre fra bl a. Clas Ohlson.

Dagens radiomottakere har forsterkning. Det er derfor ikke energien, men signal/støy-forholdet som har størst betydning. Antennen kan være ganske kort, og jordledning er som regel ikke nødvendig.^[2]

• Digitalt Museum, Småen, norsk krystallmottaker,
• Youtube, Your First Crystal Radio, hvordan en enkel krystallmottaker kan bygges.

• 
  Krystallmottaker med øretelefoner
• 
  Mottakeren sett ovenfra
• 
  Spolen
• 
  Krytalldetektoren