Kunstløp

Kunstløp er en skøytesport hvor man som individuell utøver, som par, eller grupper utfører piruetter, hopp og andre øvelser med skøyter på isen, ofte til musikk. Kunstløp er en internasjonal konkurransegren, og det arrangeres blant annet EM og VM. Kunstløp er også en offisiell gren i vinter-OL. Det var også med under to sommer-OL, 1908 i London og 1920 i Antwerpen. De olympiske grenene er individuell konkurranse, parløp og isdans. Kunstløpere konkurrerer på ulike nivåer fra nybegynner til OL-nivå (senior) i lokale, regionale, nasjonale og internasjonale konkurranser. International Skating Union (ISU) regulerer internasjonal bedømming og konkurranser.^[1]

Idretten er også relatert til «show business». Større konkurranser pleier å avslutte med en oppvisningsgalla, der de beste i hver disiplin går oppvisningsprogram for publikum, og mange kunstløpere deltar også i isshow både mens de er aktive og etter de har lagt opp.

Sonja Henie er historisk sett den mest kjente norske utøveren av denne sporten, med tre OL-gull og ti VM-gull.

Isdans er ikke det samme som kunstløp, men en disiplin innenfor kunstløpsporten. Kunstløpbegrepet omfatter individuell konkurranse, parløp, isdans og synchro. Isdans utøves i likhet med parløp av et par bestående av mann og kvinne, men isdans skiller seg fra parløp ved annerledes krav, samt mer fokus på rytme, trinn og fotarbeide. Høye løft, hopp, kast og andre parløpspesifikke elementer er ikke tillatt i isdans.

Begrepet "profesjonell" i kunstløp beskriver ikke ferdighetsnivå, men konkurransestatus. Løpere som konkurrerer på høyeste internasjonale nivå kalles ikke profesjonelle selv om de kan tjene penger. Profesjonelle løpere er de som ikke lenger har konkurranserett hos ISU, men kun deltar i show. Det kan være både tidligere olympiske mestere og verdensmestere, samt løpere med liten eller ingen konkurranseerfaring.

Den største forskjellen på kunstløpskøyter og ishockeyskøyter er at jernene på kunstløpskøyter har pigger foran på bladet. Piggene brukes hovedsakelig når man utfører hopp, og skal ikke brukes til å ta fart eller i piruetter. Jernet festes til støvelen med skruer i sålen og hælen. Eliteutøvere får gjerne støvlene sine spesialtilpasset, og bruker fagfolk til å slipe jernene.

Kunstløpjernet er ca. 4,7 mm bredt. Sett fra siden er jernet bøyd fra front til ende med en radius på ca. 180–220 cm. meter. Denne radiusen varierer, og eliteutøvere velger jern tilpasset deres fysikk og preferanser. Alle piruetter utføres på delen av jernet som ligger litt foran midten av jernet (engelsk: sweet spot). Jernet har en lang og smal fordypning nederst, noe som skaper to ulike skjær; innerskjær og ytterskjær. Innerskjæret er på innsiden av skøyten, og ytterskjæret på utsiden. I kunstløp er det alltid ønskelig å gå på kun ett av skjærene. Det å gå på begge skjær samtidig (flatt på midten) fører gjerne til lavere poengsum for skøyteferdigheter. Tilsynelatende uanstrengt høy fart og god gli over isen, som man kan se hos eliteutøvere, kommer gjerne fra effektiv bruk av skjærene til å skape fart.

Isdansjern er ca. 2 cm kortere bakerst på jernet enn på andre kunstløpjern, for å muliggjøre intrikat fotarbeide og liten avstand til partneren. Isdansernes jern har heller ikke store pigger for hopping. "Kallosjer" av hard plast benyttes når utøveren går med skøytene utenfor isen. De beskytter jernet fra skitt eller annet materiale på gulvet som kan gjøre jernet sløvt. Jerntrekk av mykt materiale brukes for absorbere fuktighet og beskytte jernene fra å ruste når de ikke er i bruk. Støvelen på en kunstløpskøyte er tradisjonelt laget for hånd av mange lag av skinn, men i dag brukes det også mye syntetiske materialer. Støvelen er stiv, slik at utøverens ankel er stabil, blant annet for å unngå skader. Trening utenfor isen er også en viktig del av sporten, og består av fysisk trening og kunstløpspesifikke øvelser. Det kan for eksempel være øvelse på hopp utenfor isen, både for å øve inn rotasjon og få stabilitet til å lande på en fot.^[1]

Det er forskjeller i størrelsen på isbaner. Standardstørrelsen under OL er 30 m x 60 m. NHL bruker 26 m x 61 m som standardstørrelse, mens europeiske isbaner noen ganger er 30 m x 64 m.^[2] International Skating Union foretrekker 30 m x 60 m, særlig for større konkurranser. ISU-poengsystemet belønner løpere for å bruke hele isflaten så effektivt som mulig. Hvis isflaten en mindre en det løperen er vant til, kan det føre til problemer med fart og inngang til hoppene.

Iskvaliteten bedømmes etter glatthet, friksjon, hardhet og sprøhet. Faktorer som påvirker iskvaliteten er temperatur, vannkvalitet og hvordan isen har blitt brukt tidligere. For kunstløp foretrekkes gjerne en temperatur på -4 °C.^[3] I konkurranser prepareres gjerne isen etter to oppvarmingsgrupper (12 løpere) for å forbedre iskvaliteten underveis. Dårlig iskvalitet kan påvirke løpernes prestasjoner.

Internasjonale konkurranser i kunstløp holdes for følgende disipliner:

Individuell konkurranse arrangeres separat for kvinner og menn. Individuelle utøvere utfører hopp, piruetter, trinnsekvenser og andre elementer i programmene sine. I internasjonale konkurranser konkurreres det normalt i kortprogram og friløp som består av obligatoriske og valgfrie elementer. Programmene har også en fastsatt lengde. I konkurranser som EM og VM er det slik at de 24 beste fra kortprogrammet kvalifiserer seg til friløpet. Den endelige plasseringen bestemmes av summen av poengsummen i kortprogram og friløp.

I parløp går en kvinne og en mann sammen. Par utfører de samme elementene som de individuelle utøverne unisont, og også par-spesifikke elementer som kast, hvor kvinnen er «kastet» ut i et hopp av mannen; løft, hvor kvinnen blir løftet over mannens hode i ulike posisjoner og med ulike grep; parpiruetter, hvor begge løpere snurrer rundt en felles akse; og dødsspiraler, hvor mannen roterer om sin egen akse i pivotposisjon og holder kvinnens arm slik at hun roterer rundt ham på dypt skjær i en posisjon som er nesten parallell med isflaten. Parløpere konkurrerer også med kortprogram og friløp bestående av obligatoriske og valgfrie elementer.

I isdans går også kvinne og en mann sammen. Denne disiplinen skiller seg fra parløp ved at man ikke utfører hopp, kast eller høyere løft. Fokus er på trinn utført i tett dans til musikalske rytmer. Man utfører blant annet parpiruetter, "twizzels" og lavere løft. I tillegg til friløp med eget musikkvalg, utfører isdansere en kortdans som delvis består av fastsatte trinn og rytmer som byttes fra år til år. Opprinnelig skulle hele programmet utføres i dansegrep, men moderne regler har delvis fjernet denne begrensningen. I prinsippet skal løperne ikke være lenger unna hverandre en to armlengder.

En annen bemerkelsesverdig forskjell mellom isdans og de andre kunstløpdisiplinene er bruken av musikk. I isdans skal løperne alltid gå til musikk med fast rytme. Singel-løpere og parløpere går ofte mer til melodien og formen til musikken, enn til den faktiske rytmen. Det hadde blitt sterkt straffet i isdans.

Synchro (fra engelsk: synchronized skating), tidligere kjent som formasjonsdans, består av en tropp på 8 til 20 utøvere. I internasjonal seniorklasse skal det være 16 løpere i gruppen, og kan bestå av både kvinner og menn. Utøverne i troppen skal bevege seg som en enhet hvor presiserte formasjoner og timing er viktig. Eksempler på elementer er blokk, hjul, linje, krysning og løft. Denne disiplinen er ikke en OL-gren, og er heller ikke med under de ordinære kunstløps-VM. Imidlertid har disiplinen sitt eget verdensmesterskap, som ble arrangert for første gang i år 2000.^[4]

Det ble også arrangert en lagkonkurranse for første gang under Vinter-OL 2014. I lagkonkurranse danner deltakerlandene lag med utøvere fra de fire OL-disiplinene (individuell konkurranse for kvinner og menn, parløp og isdans), der utøverne i hver disiplin konkurrerer mot hverandre og samler poeng til laget ut fra plassering.^[5]

Hopp består av at utøveren satser og hopper i lufta, roterer hurtig og lander på ett ben etter én eller flere rotasjoner. Det er flere ulike hopp, identifisert ved utøverens sats og landing, og antall rotasjoner øker vanskelighetsgraden. Det gis poeng for hopp ut fra hoppets grunnverdi og kvalitet (GOE: grade of execution). Kvalitet bedømmes etter teknikk, høyde, fart, flyt og lengde. Et underrotert hopp (merket med < ) mangler mer enn en ¼, men mindre enn en ½ rotasjon i luften, og får 70 % av hoppets grunnverdi. Hvis hoppet mangler mer enn en ½ rotasjon, nedgraderes hoppet. Da får et trippelt hopp verdien til det tilsvarende doble hoppet, og et dobbelt verdien av et enkelt (merkes med << ). Hvis et hopp satses fra feil skjær, får man redusert poengene for kvaliteten (merket med 'e'). Dette er vanligst for lutz og flip, som satses fra samme fot, men ulikt skjær. Lutz med urent skjær kalles gjerne flutz.

De fleste utøvere roterer alle hopp i motsatt retning av klokken. Noen utøvere roterer med klokken, og de færreste kan utføre hopp i begge retninger. Beskrivelsen av hoppene under er gjort for hopp med rotasjon mot klokken.

I kunstløp er det seks ulike hopp som teller som konkurranseelementer. Ved alle seks hoppene er landingene bakover på høyre ben (for de som roterer mot klokken) eller venstre ben (for de som roterer med klokken), og på ytterskjær. Alle hoppene har ulike satser, som gjør dem forskjellige. Man kan dele inn i to kategorier av hopp, den ene hvor satsen blir gjort gjennom piggen (tå-hopp eller pigghopp), den andre hvor hoppet blir utført direkte fra skjæret (skjærhopp). De ulike tå-hoppene rangert etter vanskelighetsgrad fra lett til vanskelig (rangering gjort ut fra poengverdi):

1. Toe loop, hvor utøveren står bakover i satsen på høyre ben og på ytterskjær, og hvor man letter etter å ha satt venstre pigg i isen.
2. Flip, hvor utøveren står bakover i satsen på venstre ben på innerskjær og letter etter å ha satt høyre pigg i isen.
3. Lutz, hvor utøveren står bakover i satsen på venstre ben og på ytterskjær og letter etter å ha satt høyre pigg i isen.

Hopp som utføres direkte fra skjæret bruker ikke pigg direkte for å lette. Disse inkluderer:

1. Salchow, hvor utøveren satser bakover på venstre ben med innerskjær. Når skjæret blir dypere hjelper høyre ben til med å lette og lande på ett ben.
2. Slyngehopp (også kjent som Rittbergers), hvor utøveren satser bakover på høyre fot på ytterskjær og lander på samme fot og i samme skjær.
3. Axel er det eneste hoppet hvor utøveren satser forover. Utøveren satser fra venstre fot forover på ytterskjær. Siden dette hoppet tar av forover krever dette en halv rotasjon mer enn de andre hoppene for å lande bakover. Det regnes derfor som det vanskeligste hoppet.^{[av hvem?]}

Antall rotasjoner i lufta bestemmer om hoppet er enkelt, dobbelt, trippelt, eller kvadrupelt. De mannlige elitekunstløpere utfører triple og kvadruple hopp, mens de fleste kvinnelige utøverne hopper de fleste triple, med unntak av axel, som vanligvis utføres som dobbel. Kun en håndfull kvinnelige utøvere har klart en trippel axel i konkurranse. Kun én kvinne, Miki Ando, har fått godkjent et kvadrupelt hopp i en internasjonal konkurranse.

I tillegg til hopp som utføres alene, kan hopp også utføres i kombinasjoner med andre hopp, eller i sekvenser. For at et sett med hopp skal bedømmes som kombinasjon, må hvert hopp ta av direkte etter landingen av det første uten noen trinn, vendinger, eller forandring av skjær mellom hoppene. Dette gjør at de vanligste hoppene man utfører som nummer to eller tre i en kombinasjon er toe loop eller slyngehopp, fordi disse satses fra ytterskjæret til landingsbenet. Det er mulig å utføre flip eller salchow som andre eller tredje hopp i en kombinasjon, ved å utføre "halvt slyngehopp", altså slyngehopp der man lander på motsatt ben av det man normalt gjør. Et halvt slyngehopp gir samme uttelling som et enkelt slyngehopp. Hoppsekvenser kan også skille hopp fra hverandre med vendinger, trinn eller forandring av skjær mellom hoppene. Hoppsekvenser får 80% av verdien hoppene ville hatt alene eller i kombinasjon.

Piruetter et obligatorisk element i alle de olympiske disiplinene. Det er tre basisposisjoner, og utallige variasjoner.

• Ståpiruett: utføres i stående posisjon, variasjoner er for eksempel bøyepiruett, biellmann og sidepiruett.
• Kork: utføres i sittende posisjon, variasjoner er for eksempel "pannekake", "broken leg".
• Parallell: Utføres i tilnærmet flyverposisjon, der fribenet og overkroppen ligger parallelt med isen. Variasjoner er for eksempel "doughnut" eller å dra i foten.

I piruetter roterer løperen på den runde delen av jernet, et stykke bak piggen. Alle piruetter kan utføres på begge ben og begge skjær, og man roterer som oftest piruettene i samme retning som man utfører hoppene. For løpere som roterer mot klokken kalles piruetter på venstre ben for "foroverpiruetter" og piruetter på høyre ben for "bakoverpiruetter". Når man lærer seg piruetter lærer man gjerne foroverpiruett før bakoverpiruett. En mulig variasjon er å bytte fot underveis i piruetten. Kork med fotombytte kalles gjerne "byttekork" og parallell med fotombytte "bytteparallell". Piruetter med flere grunnposisjoner kalles kombinasjonspiruett. Bøyepiruett er en variant av ståpiruett der ryggen og hodet bøyes bakover, og utføres som oftest av kvinner. Piruetter med hoppinngang kalles gjerne "hoppepiruetter", derav "hoppekork" og "hoppeparallell".

Poengsystemet deler hoppene inn i fem ulike vanskelighetsgrader, fra level B til level 4. Man kan oppnå høyere vanskelighetsgrad ved å for eksempel utføre vanskelige variasjoner av grunnposisjonene, ha vanskelig inngang, vanskelig bytte av fot, bytte av skjær eller rotasjonsretning.

• 
  Parallellpiruett
• 
  Kork
• 
  Ståpiruett
• 
  Parpiruett
• 
  Bøyepiruett der man tar tak i frifoten
• 
  Biellmann-piruett

Trinnsekvenser er et obligatorisk element i alle de olympiske disiplinene. Trinnsekvensen kan formes som en rett linje, en sirkel, eller som en serpentin. Den består av en sammensetning av vendinger, trinn, småhopp og skjærbytter. Utenom trinnsekvensen brukes trinn som overgang mellom elementer.

Noen av de vanligste trinnene man kan ha i en trinnsekvens:

• 
  Tretall, som kalles det fordi sporet man etterlater seg minner og tallet "3". Man snur seg fra forover til bakover eller fra bakover til forover, men bytter ikke ben.
• 
  Omvendt tretall. I likhet med vanlig tretall snur man seg fra forover til bakover eller fra bakover til forover, men bytter ikke ben. I motsetning til tretall snur man seg ut av sirkelen og ikke inn i sirkelen.
• 
  Mohawk. Tilsvarer tretall og omvendt tretall, men med bytte av ben.
• 
  Vending. Utføres på ett ben. Man bytter retning fra enten forover til bakover eller fra bakover til forover, men bytter ikke skjær.
• 
  Vekselvending. Utføres i likhet med vending på ett ben og med bytte av retning og ikke skjær. Skiller seg fra vending ved at man snur seg ut av sirkelen og ikke inn i sirkelen.
• 
  Twizzle, der man forflytter seg over isen samtidig som man roterer.

En flyver er et element der man forflytter seg over isen på et bestemt skjær med frifoten over hoftehøyde. En flyversekvens er flere flyverposisjoner utført etter hverandre i en sekvens. Kvaliteter dommerne ser etter er dybde, stabilitet og kontroll over skjæret, samt bruk av isflaten, fart, strekk og andre faktorer. Tidligere var flyversekvens et obligatorisk element for kvinner og parløpere, men i dag har den blitt erstattet av en koreografisk sekvens. Den koreografiske sekvenser kan gjerne inneholde flyvere, men det er ikke obligatorisk.

• 
  Jenni Vähämaa fra Finland i vanlig flyverposisjon
• 
  Kim Yuna
• 
  Carolina Kostner
• 
  Polina Korobeynikova
• 
  Parløperne Sui Wenjing og Han Cong
• 
  Mirai Nagasu i Biellmann-posisjon

I individuell konkurranse og parløp består konkurransen som regel av et kortprogram og et friløp (også kalt langprogram). Kortprogrammet består av fastsatte elementer; hopp, piruetter og trinnsekvens. Friløpet består også av forhåndbestemte elementer, men man kan velge noe mer fritt enn i kortprogrammet. I konkurranseklasser for yngre løpere har man gjerne kun ett program. Konkurranser i isdans besto fram til høsten 2010 av tre deler; en obligatorisk dans, en originaldans (til en forhåndsbestemt selskapsdansrytme) og en fridans (til fritt musikkvalg). I dag består isdanskonkurranser av en kortdans og en fridans. Kortdansen er en sammenslåing av den tidligere obligatoriske dansen og originaldansen.

Etter klager som følge av bedømmingen under Vinter-OL i 2002, begynte International Skating Union å utvikle et alternativt poengsystem til det daværende 6.0-systemet. I 2004 begynte man gradvis å innføre det nye systemet, og i 2006 ble det påkrevd i alle internasjonale konkurranser.

Poengene er består av to hoveddeler:

1. Teknisk elementscore (total element score, TES). Hvert element vurderes ut fra en grunnverdi og kvalitet. Det tekniske panelet gjenkjenner elementet og fastsetter grunnverdien. Deretter bedømmer dommerpanelet kvaliteten på en skala fra –3 til +3. Dette kalles GOE (grade of execution), og regnes om til en verdi som enten trekkes fra eller legges til grunnverdien, for å få elementets totale verdi.
2. Programkomponentscore (program component score, PCS). Beskriver programmets helhetlige aspekter. Dommerpanelet gir hvert komponent en verdi mellom 0 og 10 med en stigning på 0,25. Gjennomsnittet av det de ulike dommerne gir multipliseres med en fastsatt faktor og legges sammen til den totale programkomponentscoren. Vanligvis består PCS av følgende komponenter:
   1. Skøyteferdigheter (skating skills, SS); belønner god bruk av skjær og vendinger, balanse, flyt over isen, uanstengt gli, fart og akselerasjon og rotasjon i begge retninger
   2. Sammenbindende fotarbeid og bevegelser (transitions, TR); variasjon, vanskelighetsgrad, kompleksitet og kvalitet i overgangene mellom elementene.
   3. Framføring og utførelse (performance/execution, PE); fysisk, emosjonell og intellektuell innlevelse, holdning, stil og individualitet, tydelige bevegelser, variasjoner og kontraster.
   4. Koreografi og komposisjon (choreography, CH); idé, konsept, proporsjoner (samme vekting av programmets deler), hensiktsmessig sammenveving av alle bevegelser, mønster og utnyttelse av isen og originalitet i bevegelser.
   5. Tolkning av musikken (interpretation, IN); belønner uanstrengt bevegelse i takt med musikken (timing), uttrykk av musikkens stil, karakter og rytme, løperens evne til å være raffinert og vise kunstnerisk håndtering av nyanser i musikken.

Den totale programscoren (total segment score, TSS), som avgjør løperens plassering, er summen den tekniske elementscoren og programkomponentscoren. I tillegg trekker man fra eventuelle minuspoeng (for eksempel -1,0 poeng per fall i internasjonale konkurranser, nasonalt kan fratrekk for fall variere).^[6]

I konkurranseprogrammer var det tidligere kun tillatt med instrumentalmusikk, og eventuelt vokalmusikk hvis den ikke inneholdt tekster eller ord. Fra sesongen 1997-98 bestemte ISU å tillate all vokalmusikk for isdans. I juni 2012 ble det bestemt at løpere i alle disipliner kunne bruke musikk med tekst fra begynnelsen av sesongen 2014-15.^[7] Alle konkurranseprogrammer har en gitt tid programmet skal vare, enten en makstid i kortprogram eller en gitt tid +/- 10 sekunder i friløp. I isdans må musikken ha en klar rytme, mens singel- og parløpere gjerne går etter melodien i musikken.

Løperne kan stort sett velge antrekket sitt fritt, med noen restriksjoner. Kvinner bruker gjerne kjoler, og siden 2004 har det også vært tillatt med bukser.^[8] Kvinner bruker gjerne hudfargede strømpebukser eller tights, som også kan dekke skøytene. Menn må bruke langbukser, og kan ikke bruke tights. Matchende kostymer i parløp eller isdans er ikke påkrevd. Ifølge NSF skal løpernes bekledning være "anstendig og passende til idretts-konkurranse, og ikke skrikende/grelle eller teatralsk i design. Klærne kan reflektere musikkens karakter. Tilbehør og props er ikke tillatt. Pynten fra drakten må ikke falle av." Bekledning som ikke følger reglene, kan medføre et fratrekk på -1,0 poeng per program.^[6]

Selv om folk har gått på skøyter i århundrer, er kunstløp en sport som først oppsto i sin nåværende form på midten av 1800-tallet. Det internasjonale skøyteforbundet, ISU, ble stiftet i 1892. Det første europamesterskapet ble arrangert i 1891, og det første verdensmesterskapet i 1896. Kun menn deltok i disse mesterskapene. I 1902 deltok Madge Syers i VM som første kvinne, og tok sølvmedaljen. ISU forbød deretter kvinner fra å konkurrere mot menn, men opprettet en egen konkurranse for kvinner i 1906. Parløp ble introdusert under VM 1908. Kunstløp var med under OL første gang under Sommer-OL 1908, og var den første vinteridretten til å bli introdusert i OL.^[9] I 1920- og 30-årene dominerte norske Sonja Henie kunstløpsporten.

Kunstløpmesterskapene ble avbrutt av både første og andre verdenskrig, og siden mange av de europeiske arenaene og isbanene lå i ruiner etter andre verdenskrig, var det naturlig at Canada og USA begynte å dominere sporten. Det kom mange tekniske nyvinninger i form av nye og vanskeligere elementer, som for eksempel Dick Button som ble første utøver til å utføre dobbel axel, trippel slyngehopp og hoppeparallell i konkurranse. Isdans ble med i verdensmesterskapet for første gang i 1952.^[9] De første årene ble isdans dominert av britiske løpere, som Jean Westwood og Lawrence Demmy (verdensmestere 1952-1955).

15. februar 1961 omkom hele det amerikanske kunstløpteamet og deres trenere i styrten til Sabena Flight 548 i Brussel, da de var på vei til VM i Praha. Denne tragedien førte til at den amerikanske kunstløpeliten tok litt tid til å bygge seg opp igjen. På samme tid begynte Sovjetunionen å bli dominerende i sporten, særlig innen parløp og isdans. Fra Vinter-OL 1964 til 2006 vant enten et sovjetisk eller russisk par i parløp. VM 1967 var det siste verdensmesterskapet som ble arrangert utendørs.

Obligatoriske figurer utgjorde tidligere opptil 60% av poengsummen i individuelle konkurranser^[10], som gjorde at løpere kunne få så stort forsprang at de kunne vinne selv med dårlig friløp. Etter hvert som tv-sendinger ble mer og mer viktig for sporten, ble også friløpene det. Fra 1968 begynte ISU å redusere betydningen til figurene, og introduserte kortprogrammet i 1973.^[10] Dette førte til at kunstløp ble en mer og mer atletisk sport. Fra 1980-årene begynte mange løpere å øve på kvadruple hopp. Jozef Sabovčík landet kvadrupel toeloop under EM 1986 som ble godkjent under konkurransen, men ble tre uker senere dømt ugyldig på grunn av at frifoten hadde berørt isen i landingen. Under VM 1988 landet Kurt Browning det første kvadruple hoppet (toeloop) som forble godkjent.^[11] Selv om det var forventet at kvadruple hopp ville bli viktige i mennenes konkurranse, tok det noen år før det skjedde. Midori Ito fra Japan ble første kvinne til å lande trippel axel i konkurranse. I 1989 utgjorde figurer 20% av den totale poengsummen, og ble fjernet fullstendig fra konkurranser i 1990.^[10]

TV-sendinger, særlig der man kunne se løpere og trenere i kiss & cry -området, bidro til å gjøre sporten mer populær.^[12] I 1984 var det 24 millioner personer i Storbritannia som så Jayne Torvill og Christopher Dean få enstemmig 6.0 poeng under Vinter-OL 1984.^[13] Tonya Harding-skandalen under Vinter-OL 1994 på Lillehammer økte interessen for kunstløp. Som følge av bedømmingsskandalen under Vinter-OL 2002 i Salt Lake City ble det gamle 6.0-systemet byttet ut med et mer nyansert poengsystem. Synchro (tidligere kalt formasjonsdans) er den undergrenen som har vokst sterkest de siste tiåere. Det første verdensmesterskapet i synchro ble arrangert i 2000. I 2014 sendte ISU en offisiell forespørsel til IOC om å inkludere synchro i Vinter-OL.^[14]

• Hansen, Victor (1890). «Vinter–idrætter – Skøjteløbning». Illustreret Idrætsbog. B. 1. Kjøbenhavn: Philipsen. s. 677–735.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
• Bryn, Yngvar (1911). Haandbok i Kunstløp paa skøiter: (enkeltløp og parløp). Kristiania: Jacob Dybwad.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
• Bryn, Yngvar (1939). Kunstløps- ABC for liten og stor. Oslo: Aschehoug.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
• Breili, Magnus (1966). «Kunstløp». Sportsguiden. Oslo: Schibsted. s. 106–109.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
• «Skøytesport – Kunstløp». Idrettens leksikon. B. 4. Oslo: Teknisk forlag. 1971. s. 206–217.  [Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på bokhylla.no av Nasjonalbiblioteket]
• Ringdal, Bjørg Ellen (desember 1980). Innføring i kunstløp. Norges Skøyteforbund. 

• International Skating Union
• Norges Skøyteforbund
• Ice Skating Institute
• Skate Canada
• US Figure Skating
• Chinese Figure Skating Arkivert 7. mai 2019 hos Wayback Machine.
• Offisielt nettsted for World Skating Museum and Hall of Fame Arkivert 8. juli 2010 hos Wayback Machine.
• RinkResults
• SkateWeb Arkivert 6. oktober 2017 hos Wayback Machine.
• Skatabase