Kyrenaika

Kyrenaika (gresk: Κυρηναϊκή, etter byen Kyrene; arabisk: : برقة‎; Barqah; berbisk: Berqa) er den østlige kystregionen av Libya. I antikken var området også omtalt som Pentapolis; det var en del av provinsen Creta et Cyrenaica under den romerske perioden, senere inndelt i Libia Pentapolis og Libia Sicca. I den islamske perioden ble området kjent som Barqa etter byen Barka. Kyrenaika ble i oldtiden kolonisert av grekere, som grunnla flere byer i området, blant annet Kyrene. Under den andre verdenskrig utspilte mesteparten av ørkenkrigen seg i dette området.

Kyrenaika ble navnet på en administrativ divisjon av Italiensk Libya (italiensk: Libia Italiana) fra 1927 og til 1943, deretter var området under britisk militær og sivil administrasjon fra 1943 og til 1951, og til sist en del av kongedømmet Libya fra 1951 og til 1963. I bredere forstand, som er fortsatt i bruk, består Kyrenaika av hele den østlige delen av Libya, inkludert distriktet Kufra. Kyrenaika ligger inntil Tripolitania i nordvest og Fezzan i sørvest. Regionen som pleide å være Kyrenaika offisielt til 1963 er i dag oppdelt i flere shabiyat, kommuner.

Kyrenaika var stedet hvor borgerkrigen i Libya begynte som et opprør i februar 2011. For størstedelen av krigen var hovedkvarteret til Det nasjonale overgangsrådet i byen Benghazi.^[1]

Geologisk er Kyrenaika rester av en masse med kalkstein fra epoken miocen (34–23 millioner år siden) som vippet bratt opp fra Middelhavet og faller mot innlandet med en gradvis nedsenkning til havnivået igjen.

Denne massen er inndelt i to blokker. Jebel Akhdar («De grønne fjellene») strekker seg parallelt til kysten fra Sidrabukten i vest til Bombabukten i øst, og når en høyde på 872 meter. Det er ikke en sammenhengende slette ned mot kysten, den lengste stripen går fra fordypning ved Sidrabukten bortenfor Benghazi til Tolmeitha. Deretter, unntatt for mindre deltaområder ved Susa og Derna, er kysten bratt. En bratt skråning skiller kysten fra et relativt jevnt flatt platå kalt for Marjsletten som ligger på rundt 300 moh. Overfor denne sletten ligger et dypt innsnitt på rundt 700 moh som har de høyeste toppene på fjellkjeden.^[2]

Jebel Akhdar og dens tilstående kyst er en del av skoglandet til Middelhavets økoregion og har et middelhavsklima med varme, tørre somre og relativt milde og våte vintre.^[3] Floraen i denne delen av Kyrenaika består av blant annet skog, busker, grønne middelhavskratt (garriga), stepper, og savanner med spredte vekster av eik. Krattskog dominerer de ikke kultiverte jordbruksområdene ved skråningene og slettene langs kysten.^[2][4] Små områder med kratt og underskog finnes ved de nordlige skråningene ved havet og blir mer utstrakt ved det nedre platået. Fønikiaeiner, mastikstre, kermeseik og johannesbrødtre (Ceratonia siliqua) er vanlige tresorter sammen med andre store buskvekster.^[2][4] Det øvreliggende platået har også områder med buskvekster, dominert av to typer, en er Pistacia lentiscus og den andre en blanding av den endemiske Arbutus pavarii som dominerende og skoger med sypresser, oliventrær, aleppofuru og andre vekster.^[2][5]

Områder av rød jord (terra rossa) finnes på Marjsletten, som har gitt godt grunnlag for å dyrke hvete og bygg siden antikk tid og fram til i dag. Det er rikelig med vannkilder på høylandet. Ville oliventrær finnes i mengder og store områder med eikesevanner gir beiteområder for saueflokker og andre tamdyr til de lokale beduiner.^[6] Historisk har store områder vært dekket av skog. Skogsområdet i Jebel Akhdar har gått tilbake i senere tiår. En rapport fra 1996 fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk har beregnet at skogsområdet har blitt redusert til 320 000 hektar fra rundt 500 000 hektar, hovedsakelig ryddet for jordbruk.^[4] De loakle myndighetene for bevaring og utvikling av Jebel Akhdar har beregnet at skogsområdene minsket fra 500 000 hektar i 1976 til rundt 180 000 hektar i 2007.^[7]

De sørvendte skråningene av Jebel Akhdar er dekket av middelhavstørre skogsland og stepper, en økoregion som ligger i overgangen mellom regioner av middelhavsklimaet i Nord-Afrika og det meget skrinne og uttørkete ørkenområdet som utgjør Sahara.^[8] Den nedsunkne Jebel el-Akabah ligger sør og øst for Jebel Akhdar. De to høylandene er adskilt ved en fordypning. Denne østlige regionen, kjent siden antikken som Marmarika, er langt tørrere enn Jebel Akhdar, og her strekker Sahara seg helt ut til kysten. Historisk har oppsamling av salt og svampfiske vært mer viktig enn landbruk. Bomba og Tobruk har gode havner.^[6]

Sør for kysthøylandet i Kyrenaika er et stort nedsunket område som går øst-vest, strekker seg østover fra Sidrabukten og inn i Egypt. Denne regionen av Sahara er kjent som Den libyske ørken og omfatter Store sandsjø og Calanshio sandsjø. Det er noen få oaser i Den libyske ørken, blant annet Awjila (antikkens Augila) og Jaghbub.

• Se Konger av Kyrene

I løpet av tiden med Det nye rike i Egypt (1200-tallet f.Kr.) var libyske stammer som libuere og meshwesjere (Mešweš) i Kyrenaika nevnt i egyptiske nedtegnelser som folk gjorde hyppige fiendtlig angrep og streiftog inn i Egypt, og senere kontrollerte de 21. til de 24. dynastier.

Kyrenaika ble kolonisert av grekere fra begynnelsen av 600-tallet f.Kr. Den første og viktigste kolonien var Kyrene, etablert en gang rundt 631 f.Kr. av koloniseter fra den greske øya Thera (dagens Santorini). De måtte forlate sin øy grunnet hungersnød.^[9] Deres leder het Aristoteles, men tok eller ble kjent som Battos, som på libysk betyr konge.^[10] Hans dynasti, battaidene, fortsatte som arvemonarki i flere generasjoner til tross for motstand fra grekere i nabobyer.

Den østlige delen av provinsen ble kalt for Marmarika (ingen betydelig by), mens den viktige delen lå i vest, bestående av fem byer, derav kjent som Pentapolis: Kyrene (nær dagens landsby Shahat) med sin havn i Apollonia (dagens Marsa Susa), Arsinoe eller Tevkira (Tocra), Euesperides eller Berenike (nær dagens Benghazi), Balagrae (Bayda) og Barka (Marj) – hvor den fremste var hovedstaden, den eponymiske Kyrene.^[9] Begrepet «Pentapolis» fortsatte å bli benyttet som et synonym for Kyrenaika. Sør for Pentapolis gikk landet gradvis inn libyske stammeområder i og i utkanten av Sahara, inkludert det faraoiske orakelet Ammonium (som i dag ligger på egyptisk område).

Regionen produserte hvete, bygg, olivenolje, vin, fiken, appelsiner, ull, sauer, kyr, og en viktig eksportvare i silfion eller silphium (en Ferula-art), en medisinsk urt som hadde abortframkallende virkning, foruten også hadde antatt afrodisisk effekt. Den vokste kun i Kyrenaika.^[12] Urten ble avbildet på de fleste mynter fra Kyrene, og var bokstavelig verd sin vekt i sølv. Virksomheten var et kongelig monopol og utgjorde landets rikdom og stolthet. Det var slik etterspørsel etter silfion at det ble høstet til utryddelse. Arkesilaos II (ca 568–550 f.Kr.) er avbildet på en kopp (i dag i Cabinet des Médailles, Paris) mens han overvåker vekt og lasting av silfon, pakket i skinn, klart for eksport.^[13] «Battos' silfion» ble et fast gresk uttrykk for ekstrem rikdom med henvisning til Battos I, den første konge av Kyrene.

Kyrene ble en av de store intellektuelle og kunstneriske sentrene i den greske verden. Polis var kjent for sin medisinske skole, lærde akademier, og arkitektur, som omfattet en del av fineste eksemplene på hellenistisk kunst. Kyreneikere var en filosofiske skole av tenkere som fremmet en lære om moralsk livsglede som definerte lykke og lyst som summen av menneskelig velbehag og fravær av ubehag, grunnlagt av Aristippos fra Kyrene.^[14] Andre kjente innfødte fra Kyrene var poeten og bibliotekaren Kallimakhos, som arbeidet ved biblioteket i Alexandria, og matematikerne Theodoros og Eratosthenes.^[12]

I 525 f.Kr. ble Pentapolis underlagt Perserriket etter at perserne hadde erobret Egypt. Kyrenaika fortsatte som et persisk klientkongedømme. I 440 f.Kr. reiste folket i Kyrene seg opp mot eneveldet til Arkesilaos IV, drepte ham og hans sønn og avsluttet det battiaske dynasti ved å innføre en demokratisk republikk. I 332 f.Kr. mottok Aleksander den store tributt og underkastelse av byene i Kyrenaika etter at han hadde erobret Egypt.^[9] Pentapolis ble formelt annektert av den greske farao Ptolemaios I Soter i Egypt, og han lot Kyrenaika bli styrt av guvernører fra sitt ptolemeiske dynasti. Kyrenaika gjorde seg kortvarig uavhengig under Magas av Kyrene, en stesønn av Ptolemaios Soter, men ble på nytt underlagt det ptolemeiske kongedømme etter Magas' død. Det ble skilt ut som et eget kongerike fra Egypt av farao Ptolemaios VIII Fyskon for at hans sønn, Ptolemaios Apion, skulle få sin eget rike. Han døde uten arvinger i 96 f.Kr. og lot den romerske republikk arve Kyrenaika i håp om at det var det beste for landet.

Det latinske navnet Cyrenaica (Kyrenaika) er datert til 100-tallet f.Kr. Det eksisterer en del forvirring om nøyaktig hvilket område og hvor stort det var som Roma arvet. Ved 78 f.Kr. var det organisert som en administrativ provins sammen med Kreta kalt for Creta et Cyrenaica. Det ble en senatorisk provins i 20 f.Kr. som dets langt mer prominente vestlige nabo Africa proconsularis (bestående av dagens Tunisia og den vestlige delen av Libya), og i motsetning til Egypt ble det en keiserlig besittelse sui generis under en særskilt guvernør som ble kalt praefectus augustalis i 30 f.Kr.

Reformene tetrarkiet under keiser Diokletian i 296 e.Kr. endret den administrative strukturen. Kyrenaika ble delt i to provinser: Libya Superior eller Libia Pentapolis, som besto av de før nevnte Pentapolis med Kyrene som hovedstad, og Libya Inferior eller Libia sicca som var Marmarika og hvor den eneste byen av betydning var Paraetonium. Hver av disse to delen fikk en guvernør av den beskjedne rangen preses. Begge tilhørte bispedømmet Orienten med hovedstad så langt unna som Antiokia ved Orontes i det som i dag er Syria. Fra 370 ble det endret til bispedømmet Egypt innenfor det pretoriske prefekturet Oriens (Østen). Dets vestlige nabo Tripolitania, den største delen som ble tatt fra Africa proconsularis, ble en del av bispedømmet Africa, underordnet prefekturet Italia et Africa. Etter jordskjelvet på Kreta i 365, som rammet Kyrene, ble hovedstaden flyttet ut til kysten og til Ptolemais. Da Romerriket ble delt i en vestlig og en østlige del, ble Kyrenaika underlagt Østromerriket (Det bysantinske rike) med grense til Tripolitania. Det ble kortvarig erobret og underlagt vandalenes kongerike med sentrum i dagens Tunisia og Sicilia, men ble gjenerobret av Belisarius i 533.

• Se koptisk kristendom

I henhold til de synoptiske evangelier i Det nye testamente bar Simon av Kyrene korset til Jesus Kristus til korsfestelsen. I henhold til en tradisjon var evangelisten Markus født i Pentapolis og senere kom tilbake for misjonere sammen med Paulus i Kolossai (Frygia)^[15] og Roma;^[16] fra Pentapolis dro han til Alexandria i Egypt.^[17]

Tidlig kristendom spredte seg til Pentapolis fra Egypt; Synesios av Kyrene (370–414), biskop av Ptolemais, mottok sine instruksjoner i Alexandria i både den kateketisk skole og i Museion, og han hadde stor ærbødighet og hengivenhet for Hypatia, den siste ikke-kristne nyplatonist, og som han selv hadde hatt som lærer. Synesios ble opphøyd til biskop av Theofilos, patriark av Alexandria, i 410. Siden konsilet i Nikea i 325, hadde Kyrenaika blitt anerkjent som en kirkelig provins under setet i Alexandria, i henhold til bestemmelsene til kirkefedrene i Nikea. Patriarken av den koptiske kirke har til denne dag inkludert Pentapolis i sin tittel som et område innenfor hans jurisdiksjon.^[18]

Eparkiet (provinsen) av vestlige Pentapolis var en del av den koptiske kirke som pave av Alexandria, var pave av Afrika. Den fremste seniorposisjonen i Den hellige synode i den koptisk-ortodokse kirke (den høyeste autoritet for kirken i Alexandria) etter paven var metropolitten i vestlige Pentapolis, men siden dets overdragelse i dagene til pave Johannes VI av Alexandria som en betydelig erkebispemetropolitt og er i dag holdt som titulær sete knyttet til et annet bispedømme.

Etter å ha blitt ødelagt og deretter gjenopprettet, ble det i løpet av romersk tid bare en bykommune, men var uansett sete for bispedømme. Dets biskop, Zopyrus (biskop av Barka), var tilstede ved konsilet i Nikea i 325. Underskriftene ved kirkemøtene i Efesos i 431 og i Khalkedon i 451, har oppgitt navnene på to andre biskoper, Zenobios and Theodoros.

Selv om det beholdt tittelen «Pentapolis», omfattet den kirkelige provinsen hele Kyrenaika, og ikke bare de fem byene, og Pentapolis har forblitt i titlene til både pavene i den koptisk-ortodokse kirke og den gresk-ortodokse kirke i Alexandria.

Kyrenaika ble erobret av muslimske arabere i 643/644 i løpet av tiden til den andre kalif, Umar ibn al-Khattab.^[19] Det ble da kjent som Barqah etter dens provinsielle hovedstad, den gamle byen Barka. Det innledet nedgangstiden for Kyrenaika som ble isolert fra Europa og den gamle verden. Etter sammenbruddet til umayyadekalifatet var landet i all vesentlighet annektert til Egypt, skjønt fortsatt med det samme navnet, først til fatimidekaliffene og senere under sultanene fra ajjubide-dynastiet og mamelukkene. Til sist ble landet annektert av det tyrkiske osmanske rike i 1517. Det ble en del av osmanske Tripolitania og dets fremste byer ble Benghazi (tidligere Barka) og Derna.

Italienerne okkuperte Kyrenaika i løpet av den italiensk-tyrkiske krig i 1911 og erklærte landet som en italiensk protektorat den 15. oktober 1912. Tre dager senere avsto Det osmanske rike det offisielt til kongedømmet Italia. Den 17. mai 1919 ble Kyrenaika etablert som en italiensk koloni, og den 25. oktober 1920 anerkjente den italienske regjering sjeik Sidi Idriss som leder av Sanussiya, en libysk politisk-religiøs islamsk orden, og aksepterte ham rangen av emir i 1929. I dette året «av-anerkjente» Italia ham og Sanussiya. Den 1. januar 1934 ble Tripolitania, Kyrenaika, og Fezzan forent som den italienske kolonien Libya.

De italienske fascistene konstruerte Arco dei Fileni som en form keiserlig triumfbue på grensen mellom Kyrenaika og Tripolitani ved kysten. Triumfbuen sto 31 meter høy og med en åpning som var 15,75 meter høy og 6,5 meter bred. Triumfbuen ble sprengt med dynamitt av folkene til Muammar al-Gaddafi på 1970-tallet.

Det var omfattende kamper i Kyrenaika under den andre verdenskrig mellom de allierte og den italienske hæren og Tysklands afrikakorps. I slutten av 1942 erobret britene Kyrenaika og Storbritannia administrerte Libya fram til 1951 da kongedømmet Libya ble etablert og ble gitt uavhengighet.^[20]

I 1949 proklamerte Sidi Idriss Kyrenaika som et uavhengig emirat, med britisk støtte, kalt for emiratet Kyrenaika. Det ble snart en del av kongedømmet Libya da det ble etablert og som en uavhengig kongerike den 24. desember 1951 og med nevnte Sidi Idriss som konge.

Siden 1. september 1969 da Sanussiyadyanstiet ble veltet av oberst Muammar al-Gaddafi har det vært tidvis nasjonalistisk opprør mot Gaddafis militærdiktatur, blant annet et militært opprør i Tobruk i 1980.^[21]

I 2007 annonserte myndighetene for «Det grønne fjells konservering og utvikling», ledet av Saif al-Islam Gaddafi, en regional plan for Kyrenaika, utviklet av firmaet Foster and Partners. Planen, kjent som Kyrene-deklarasjonen, hadde som mål å fornye regionens landbruk, opprette en nasjonalpark og utvikle regionen som et mål for kultur- og økoturisme. Planene omfattet bygging av tre hoteller, inkludert Kyrene Grand Hotell i nærheten av ruinene av antikkens Kyrene.^[22]

I det meste av den libyske borgerkrigen var Kyrenaika hovedsakelig under kontroll av den nasjonale overgangsregjering mens Tripolitania og Fezzan var kontrollert av Gaddafis militære. Det ble foreslått en «to-statsløsning» til konflikten hvor Kyrenaika ble løsrevet fra Libya og gitt uavhengighet,^[23] men det ble avvist av begge sider. De tre regionene ble forent i oktober 2011 da opprørstyrkene erobret Tripolitania og Fezzan da militærdiktaturet kollapset.

Selv om Kyrenaika var en historisk region, hadde det ikke noen egen offisiell sentralregjering for tiår. Dets enkelte provinser rapporterte isteden direkte til sentralregjeringen i Tripoli.

Den 6. mars 2012, ble Ahmed al-Senussi, en slektning av den tidligere kong Idris, utpekt som leder av den selverklærte overgangsrådet i Kyrenaika, et møte mellom militære og stammeledere.^[24][25] I henhold til rådet besto Kyrenaika fra den sentrale kystbyen Sirte og til den egyptiske grensen.^[26] I oktober 2013 ble «overgang» utelatt og rådet ble gitt nytt navn som «Kyrenaikarådet i Libya» (CCL). I henhold til rådet vil det bli nye annonseringer relatert til opprettelse av et lokal parlament og et sjariaråd. Strid for et føderalt system ble også framhevet for å skje kun gjennom lovlige kanaler.^[27]

I en konkurrerende omdreining av hendelser ble Abd-Rabbo al-Barassi utpekt som leder av «Det politiske byrå av Kyrenaika» (PBC) den 6. november 2013, med støtte fra en lokal militærleder Ibrahim Jadhran, men uten godkjennelse av sentralregjeringen.^[28] Basert på de utnevnte posisjonene ved PBC, planlegger regjeringen til al-Barassi å dekke alle funksjoner, utenom utenriks og forsvar. Den 11. november 2013 annonserte PBC opprettelse av sitt eget oljeselskap, noe som ytterligere gjorde forbindelsene med regjeringen i Tripoli anstrengte.^[29]

CCL uttalte at det vil forsøke å fremme en forent front med Jadhran, men at han vist seg som lite fleksibel og fremmet egen agenda.^[30]

Kyrenaikas befolkning har vokst i årenes løp med en samlet vekst i Libyas befolkning.

• Benghazi
• Bayda
• Tobruk
• Derna
• Ajdabiya
• Marj (tidligere Barka)

• Barker, Graeme; Lloyd, John; Reynolds, Joyce (1985): Cyrenaica in Antiquity, Society for Libyan Studies Occasional Papers. ISBN 0-86054-303-X
• Stier, Hans-Erich et al. (1989): Westermann Grosser Atlas zur Weltgeschichte, Westermann

• (en) Cyrenaica – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Cyrenaica Archaeological Project» Arkivert 21. januar 2013 hos Wayback Machine., arkeologisk prosjekt
• «Inscriptions of Roman Cyrenaica» Arkivert 18. desember 2009 hos Wayback Machine., inskripsjoner fra romersk tid
• «Cyrenaica», Lexiorient.com
• Dynamisk kart av Kyrenaika på Google kart
• Worldstatesmen.org's Historie og liste over herskere i Tripolitania, Kyrenaika
• Hostkingdom.net's Historie og liste over herskere i Tripolitania, Kyrenaika
• Zum.de's Kyrenaikas historie