Landform

En landform er et naturlig trekk ved den faste overflaten på Jorden^[1] eller andre himmellegemer^[2]. Landformer utgjør til sammen et terreng, og deres plassering i terrenget er kjent som topografi. Vitenskapen om landformer og opprinnelsen deres kalles geomorfologi.

Landformer kan kategories på flere måter, for eksempel etter prosessene som har dannet dem eller etter geometri (formene deres).

Landformer omfatter fjell, høysletter, åser, klipper, daler, pass, bassenger, sletter og en lang rekke andre elementer. Innsjøer og elver regnes også som landformer. Det er da ikke snakk om selve vannet, men landformen de ligger i eller har skapt. For innsjø er termen «lakustrin landform» og for elv «fluvial landform». Begrepet «landform» brukes også om trekk under vannoverflaten, og kan da oppdages ved batymetriske målinger.

Hovedtrekkene for Norges landformer ble utformet ved den kaledonske fjellkjedefolding, da det subkambriske peneplanet gjennomgikk en geologisk forandring. Lokale landformer ble utformet ved isens tilbaketrekning etter siste istid.

Norge har mange og varierende landformer. Noen av de viktigste er vidde, hei, ås, dype daler, skjærgård, fjell osv. Vidder finnes for det meste i Finnmark i nord, men også sentralt i Sør-Norge og opp mot Røros og Trøndelag. Heier sees som oftest på Sørlandet og rundt Setesdalen, mens åser er typisk Østlandsk. På Vestlandet og i Nord-Norge finnes mye alpine og glasiale fjellformer, men også avrundede fjellformer. En landform er et geografisk avgrenset område på jorden, med karakteristisk utforming, det kan være et høyt fjell eller en dyp dal. Det skilles mellom unge og gamle landformer ut ifra når de er dannet.^{[trenger referanse]}

Dagens landformer i Norge er utformet av forskjellige prosesser gjennom hele den geologiske historien. I noen perioder har det vært oppbygging av landet, gjennom fjellkjedefoldninger, vulkanisme og landhevninger, mens det i andre perioder har vært nedtæring av landet, gjennom erosjon og forvitring. Gamle landformer er hovedsakelig utformet før tertiærtiden (det vil si for mer enn 65 millioner år siden), mens unge landformer er dannet fra tertiærtiden til kvartærtiden. De unge landformene er for det meste dannet som følge av forvitring og erosjon.^{[trenger referanse]}

Viddelandskap, heier, skjærgårder og strandflatekyst er eksempler på gamle landformer, som altså stammer fra tidlige geologiske tider, noen ble til og med formet helt tilbake til jordens urtid. Kjennetegnet på disse landformene, og gamle landformer generelt, er rolige linjer og veldig små høydeforskjeller. Når en går over gamle landformer, ser en for det meste bare flat horisont, men en kan finne noen høyder i form av åser eller fjell. Slike gamle landformer er bevart på Finnmarksvidda, Hardangervidda, skog- og fjellviddene på Østlandet og på heiene og i skjærgårdene på Sørlandet. Svært tidlig i jordens historie var landmassene på jorden samlet i ett stort kontinent. Da var det som senere ble Norge bare et lite område inne på dette store kontinentet. Klimaet var varmt. I noen perioder var det fuktig, mens i andre var det tørt. Etter lang tid ble det dannet de typiske gamle landformene som finnes i Norge i dag, som er kjennetegnet av mykt, bølgete landskap, med runde fjellformer og vide daler.^{[trenger referanse]}

Grønland og Den skandinaviske halvøy lå en gang nær hverandre. Men tidlig i tertiærtiden, for om lag 55 millioner år siden, begynte de å gli fra hverandre. Disse platebevegelsene fikk stor betydning for landformutviklingen i Norge. Havet mellom de to landområdene ble større, og deretter hevet hele den skandinaviske landblokken seg. Det stadig bredere havet utenfor vestkysten gjorde klimaet fuktigere, og det ble mer vann i elvene, og på grunn av landhevningen fikk elvene større fall fra fjell til kyst. Med økende vannhastighet økte også kraften, og elvens evne til å rive løs, og transportere materiale. Elvene kunne nå grave seg ned i de vide dalene i det gamle landskapet. Denne prosessen kalles elveerosjon. Alpine landformer er et eksempel på unge landformer som finnes på Sunnmøre og i Nord-Norge (f.eks i Lyngsalpan i Troms, og i Lofoten).^{[trenger referanse]}

Et annet viktig moment som har vært med på å forme de unge landformene i Norge er isbreene. Når isbreen vokser graver den seg ned i jordskorpen, og tar med seg steiner, grus og sand på veien. En del av dette løsmaterialet fryser fast på undersiden av breen og gjør at breen sliper seg ned, selv i harde bergarter.

Strandflaten er en landskapstype, karakteristisk for kyster som har vært nediset. Den norske strandflaten er hovedsakelig skapt i kvartærtiden.

Isbreene formet det faste fjellet, men la også fra seg løsmasser som skapte spesielle landskapsformet. Ved isbreens kant vil løsmateriale som breen har transportert hope seg opp i store mengder, og en får et morenelandskap. I Nord-Tyskland og Danmark har landskap de endemorenene er de dominerende elementer. I Norge preger den store endemorenen som kalles raet landskapet i enkelte områder, der morenemassene er størst i omfang.

Med de nye og unge landformene ble naturen mye mer dramatisk. Store høydeforskjeller, fra spisse fjell til dype daler som v-daler og elvegjel (også kalt canyon).

De unge landformene har også hatt store konsekvenser for bosettingen i Norge. Det at det har blitt dannet høye fjell har gjort at det har blitt vanskeligere å anlegge veier og jernbane, og det har blitt en større utfordring å dyrke jorden. Ikke bare blir jordsmonnet dårligere, men temperaturen synker også oppe i fjellene, og det gjør det ekstra vanskelig å dyrke jorden. Dette har ført til at det ikke er lett å bosette seg i områder med mye fjell.^{[trenger referanse]}

De store jordbruksområdene i Norge er på Østlandet, i Trøndelag og på Jæren. Et annet eksempel på unge landformer er alle fjordene langs vestkysten. Man regner med at kystlinjen på Vestlandet var ganske jevn før istiden. Fjorder er daler laget av isbreen (ved breerosjon) som havet så har inntatt. Fjorder finnes med andre ord bare der det har vært isbreer. De store høydeforskjellene i landet gir vannet større fall, og noen steder fossefall. Dette har gitt rikelig tilgang på vannkraft, som igjen har lagt grunnlag for industri flere steder på Vestlandet, og det har også vært med på å påvirke bosettingsmønsteret i Norge.^{[trenger referanse]}

Endringene fra gamle til unge landformer har hatt konsekvenser for bosettingen i Norge. De unge landformene har på den ene siden gjort det vanskeligere å bosette seg i deler av Nord-Norge og Vestlandet, men på den andre siden er det fjorder og fjell som er noen av Norges største turistattraksjoner, og har gitt næringsgrunnlag også i deler av landet der det ikke ellers ville vært så mye bosetting.

• Just Gjessing: Norges landformer. Universitetsforlaget 1978. ISBN 82-00-01772-9. 207 s.

• (en) Landforms – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Landform Design
• Fakta fra UiO Arkivert utgave