Langøysund-forliket

Langøysund-forliket betegner en overenskomst mellom Magnus den gode og kystbøndene som fant sted på Langøy i år 1040.^[1]

Ved Langøysund hadde Alfiva-lovene blitt kunngjort for kystbøndene,^[2] etter å ha blitt innført av danekongen Knut den mektige ved hans erobring av landet i 1028. Lovene som blant annet gjorde det forbudt å reise utenlands uten kongens tillatelse hadde ikke falt i god jord. Nordmennene begynte å ane et kongelig hardstyre; de var ikke vant med slik urett, og ville ikke være kongens treller. Det å legge viktige hendelser til steder som tidligere hadde spilt en rolle i historien var trolig en viktig årsak til at kystbøndene ønsket et tingmøte på Langøy. Langøysund på Nordmøre ligger i tillegg geografisk midtveis mellom vestlendinger og trøndere.

Det ble stevnet til tings, et uvanlig ting; der målsmenn for både Gulatinget og Frostatinget ble innkalt. Et tolvmannsråd, anført av Sigvat skald, evnet omsider i 1040 å tale den regjerende kongen, Magnus den gode, til rette. Flatøybok inneholder detaljer om Sigvats kvad. For å få bort Alfiva-lovene ville tingopposisjonen avholde et ekstraordinært ting i samsvar med lovene fra Håkon den gode. Tinget skulle gi legitimitet for reformvedtak, ikke kongens vilje. Etter harde forhandlinger opphevet Magnus noen av lovene og gjenopprettet utreisefrihet. Stedet der de forhatte Alfiva-lovene ble gjort kjent kom også til å bli stedet der lovene tok til å møte sin begynnende avslutning. Tingmøtet utgjorde en viktig seier for tingsystemet og gikk inn i historien som Langøysund-forliket; og deretter fikk den unge Magnus tilnavnet den gode.^[2]

Forliket i Langøysundet kan ses som Norges første storting sammenlignet med de andre overregionale tingene i landet. Vedtakene kan i europeisk sammenheng betraktes som et av de første store frihetsdokumentene i europeisk middelalderhistorie (om lag 175 år før Magna Carta).^[2]