Lars Olsen Skrefsrud

Lars Olsen Skrefsrud
Født		4. feb. 1840 Engesveen i Fåberg
Død		11. des. 1910[1] (70 år) Benagaria
Beskjeftigelse		Lingvist, misjonær
Utdannelse		Språkstudier
Ektefelle		Anna Onsum
Nasjonalitet		Norge
Konfesjon		Den evangelisk-lutherske kirke
Misjonsselskap		Gossnermisjonen, The Baptist Missionary Society, Den norske Santalmisjon
Misjonsmark		India, blant annet i delstaten Assam
Lars Olsen Skrefsrud på Commons

Lars Olsen Skrefsrud (født 4. februar 1840 på Engesveen i Fåberg, død i landsbyen Benagaria i India 11. desember 1910) var en norsk misjonær og språkforsker i India.^{[trenger referanse]} Han regnes, sammen med Hans Peter Børresen, som grunnlegger av den norske misjonsorganisasjonen Santalmisjonen (etter en fusjon i 2001 del av Normisjon). Navnet skyldes misjonærenes virke blant det indiske folkeslaget santalene.

Skrefsrud, som i sitt tidlige voksenliv ble arrestert for tyveri og sonet for det som straffange i Christiania i tre år, regnes også som en av de største lingvister Norge har fostret.^{[trenger referanse]} Misjonsarbeidet han var med på å starte har i dag (2005) ført til en kirke bestående av mer enn 150 000 kristne santaler i de indiske delstatene Jharkhand, Bihar, West Bengal og Assam, alle i det nordøstre India.

Skrefsrud kom fra husmannsplassen Engesveen i Fåberg prestegjeld nær Lillehammer, og vokste opp i fattige kår. Han hadde åtte søsken, moren var en sterk, ivrig og svært religiøs kvinne og faren snekker og smed. Familien Skrefsrud kunne levd som familier flest, hadde det ikke vært for farens alkoholproblem. Familien til Lars hadde ikke råd til skole for Lars, men han fikk allikevel gå på omgangsskole. Omgangsskolelæreren mente at Lars kunne bli klokker. På denne tiden var klokker et yrke med høy status.

Tretten år gammel reiste Lars hjemmefra for å tjene penger, etter hvert fikk han venner som dro ham inn i fyll- og festmiljø. Han gikk i lære på et mekanisk verksted på Lillehammer, og tok deretter arbeid hos en kobbersmed i Brumunddal. På en haugianersamling som Lars og noen venner hadde kommet på for å lage bråk og for å kikke på jentene, fikk Lars en trang til å lære mer om kristendommen. Lars leste mye om kristendommen og forkynte for vennene sine. Til slutt bestemte Lars seg for å reise til Christiania og ta seg jobb som mekaniker. Høsten 1857 kom han i dårlig selskap og begynte å stjele.

Han ble arrestert sommeren 1858 og idømt fire års fengsel. I fengselstiden i Botsfengelet i Christiania (Oslo) fikk han en religiøs nyorientering, han ble omvendt og gikk bort fra sitt tidligere liv. Under fengselsoppholdet lærte Skrefsrud seg språk, både tysk og engelsk. Språkinteressen skulle følge ham hele livet, i vesentlig grad inspirert av hans misjonærkall. Dette gjorde ham med tiden svært språkmektig, og han behersket over atten ulike språk. Som en følge av denne interessen utviklet han også en religiøst preget språkfilosofisk tenkning, som han gjerne formidlet til andre. Han ble kjent som en dyktig og inspirerende folketaler.

Da han ble løslatt fra fangenskapet i oktober 1861, var det ingen misjonsbevegelse som ville ta imot en tidligere straffange. Like etter reiste han til Anna Onsum, en gårdsmanndatter fra Fåberg som han hadde brevvekslet med i fengselet, og forlovet seg. De giftet seg i 1865.^{[trenger referanse]}

Han ble ønsket velkommen hos bokhandleren Bodding på Gjøvik – og brukte tiden hos bokhandleren til å gjøre seg kjent med mange sider av datidens teologi og misjon. Skrefsrud fikk deretter arbeid ved Nylands verksted i Christiania (senere Oslo), og fortsatte ved siden av dette arbeidet med språkstudier i fransk, latin og gresk.

Sommeren 1862 dro han til Stavanger og søkte om opptak ved Misjonsskolen. Han fikk avslag – antakelig på grunn av sin kriminelle bakgrunn. Skrefsrud hadde et brennende kall – og lot ikke avslaget stanse sin vei mot misjonsgjerningen. Han fulgte derfor et råd om å dra til Berlin. I datidens europeiske hovedstad ble han kjent med familien Hans Peter og Caroline Børresen, som i sin tur satte ham i forbindelse med Gossnermisjonen.

Etter den korte opplæringen Gossnermisjonen gav ham, som omfattet bl.a. språkstudier i gresk og hebraisk i tillegg til noe teologi frem til våren 1863, ble han sendt til India der han virket blant kolerne, en folkegruppe som holdt til i egnene nordvest for Calcutta. Planen var at hans forlovede Anna skulle komme etter, noe som tok svært lang tid. Den tysk-danske krig gjorde samarbeidsforholdene mellom de tyske og skandinaviske misjonærene anstrengt, og et åpent brudd kom i januar 1866.

Skandinavene dro til Calcutta, og etter noen forgjeves forsøk på å bli antatt som misjonærer for Det danske Missionsselskab, fikk Skrefsrud og ekteparet Børresen etablert et samarbeid med den engelske misjonæren E. C. Johnson, som var tilknyttet The Baptist Missionary Society. Dermed ble Skrefsrud og ekteparet Børresen med som misjonærer blant santalene i området Santhal Parganas i den nåværende delstaten Jharkand. Santalene var et gammelt minoritetsfolk hvis tradisjonelle religion var en slags animisme. Arbeidet ble snart organisert som «The Indian Home Mission to the Santals». Dette var utgangspunktet for Santalmisjonen, som har forgreninger til flere land, foruten Norge også Danmark (ved Hans P. Børresen), Sverige og USA (i tidlig periode også til Storbritannia).

Den 26. september 1867 ble grunnsteinen lagt til det første huset på misjonsstasjonen Ebenezer i Benagaria (*24°11′13,04″N 87°36′42,24″Ø). Den datoen regnes vanligvis som Santalmisjonens grunnleggingsdag. Samarbeidet med misjonæren E. C. Johnson var snart over i og med at han etter en jaktulykke ble så skadet at han måtte reise hjem til England i 1869.

Våren 1868 lot Skrefsrud seg gjendøpe ved baptistisk voksendåp. Han var lenge inspirert av de baptistiske misjonskirkene i India, men kom imidlertid etter hvert på avstand fra baptistiske synsmåter.

Skrefsrud fortsatte sine språkstudier, og utviklet et verk om santalspråkets grammatikk som utkom i 1873: «A Grammar of the Santhal Language». Året før kom det en ny jordlov som Skrefsrud hadde gjort mye av forarbeidet for. Den knekket godseiernes og ågerkarlenes enevelde og lettet dermed santalenes levekår. Skrefsrud fikk høy anseelse blant folket for sin innsats.

I 1873 og 1874 var Skrefsrud på rundreise i Europa, blant annet i Storbritannia og Tyskland, og to ganger i Norge. Da begynte han å legge et tryggere grunnlag for Santalmisjonens finansiering. Besøket vakte stor interesse om misjonen. Herr Børresen fulgte opp med en Europareise i 1876. Skrefsrud reiste en annen gang rundt i Europa fra 1881 til 1883; i Norge reiste han rundt i syv måneder. Resultatet ble både kraftig økede inntekter til misjonen, og et nettverk av komitéer for Santalmisjonen både i statskirkelige og frikirkelige miljøer. Siste gang Skrefsrud besøkte Norge, ble et dagsbesøk i 1894 mens hans skip på vei til USA lå til kai i Kristiania.

I India ble arbeidet mer og mer utbygd med tilstrømning av flere misjonærer. Arbeidet ble også utvidet til nye områder der santaler oppholdt seg eller flyttet til. Misjonen ervervet også et område på ca. 100 km² med uoppdyrket mark i delstaten Assam, og dit – til Assamkolonien – flyttet fra 1881 santalske nybyggere. Misjonen opprettet også en rekke skoler. Skrefsrud opprettet også Mornai Tea Estate i samme området. Denne virksomheten har inntil i dag sikret inntekter til misjonsarbeidet i NELC, som nå er en selvstendig kirke – uavhengig av den norsk-danske historien.

Skrefsrud egnet seg mer og mer til språkarbeid. Han oversatte Luthers lille katekisme og Vogts bibelhistorie, en del evangelietekster til gudstjenestebruk og nedla et stort arbeid for å skaffe santalene en salmebok. Den første utgaven kom i 1886 med 171 nummer, hvorav hele 68 var salmer forfattet av Skrefsrud selv. En systematisk oversettelse av Bibelen ble påbegynt i 1890, og han ferdigstilte de fire evangeliene. Men det var en annen misjonær, Paul Olaf Bodding, som videreførte og fullendte dette prosjektet.

Med sine språkkunnskaper og internasjonale erfaring var det ikke unaturlig at Skrefsrud kom i kontakt med frimureriet, og han ble tatt opp i Frimurerordenen i København. Han ble kritisert for dette, og forsvarte seg i skriftet «Basis er vor Kristentro» (København, 1883), der han hevdet at det nordiske frimureri hviler på kristendommen og Bibelen, på dåpsbekjennelsen og troen på forløsningen i Kristus. Denne oppfatning ble angrepet av den danske kirkehistoriker professor Frederik Nielsen i flere skrifter. Diskusjonen medførte at Skrefsrud oppgav å være aktiv i losjen.^[2] Ved sin død hadde han VI grad.

Skrefsrud døde den 11. desember 1910 i Benagaria i India. Det siste året han levde, var han delvis lam. Gravstedet ligger like utenfor kirken i Benagaria, og pleies fortsatt av menigheten. Gravstedet kan tydelig sees på satellittbilder (for eksempel Google Maps) ved søndre langvegg av den store misjonskirken i Benagaria: *24°11′14,96″N 87°36′36,67″Ø.^[3]

Paul Olaf Bodding videreførte Skrefsruds og Børresens arbeid. Tilknytningen til familien Bodding i Gjøvik hadde allerede tidlig hatt stor betydning for Skrefsrud. Edvard og Betzy Emilie Bodding spurte tidlig Skrefsrud om å være lærer for sønnen Paul Olaf, en kontakt som senere skulle vise seg å videreføre språk- og misjonsarbeidet i Santhal Parganas.

• Olav Hodne. Lars O. Skrefsrud : Kerap – jungelfolkets høvding. Lunde forlag, 1990. (Biografi for ungdom. Først utgitt 1952) ISBN 82-520-3756-9
• Olav Hodne. L.O. Skrefsrud : Missionary and social reformer among the Santals of Santal Parganas : With special reference to the period between 1867 and 1881. Oslo, 1966. Dr.avh.
• Olav Hodne. The seed bore fruit, Christ's Diciples' Media, Calcutta, India 1967.
• Johan Nyhagen. Santalmisjonens historie : Med særlig henblikk på utviklingen i India og Norge : 1867-1967. Oslo, 1967-1968. 2 bind. Dr.avh.
• Olav Uglem: Norsk misjonshistorie, Lunde forlag, Oslo 1979

• Utfyllende artikkel om Skrefsruds omfattende reise i USA
• Artikkel om Skrefsrud fra amerikansk nettsted (engelsk)