Lavrentij Berija

Lavrentij Berija
Født		17. mars 1899[1][2][3] Merkheuli
Død		23. des. 1953[4][1][5][6] (54 år) Moskva[7] Skuddsår
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Første visepresident i Sovjetunionen (1953–1953) Medlem av Sobjetubionens Øverste sovjets presidium (1938–1939) medlem av Sovjetunionens øverste sovjet (1st legislature of the Supreme Soviet of the Soviet Union, 1938–1946) medlem av Sovjetunionens øverste sovjet (2nd legislature of the Supreme Soviet of the Soviet Union, 1946–1950) medlem av Sovjetunionens øverste sovjet (3rd legislature of the Supreme Soviet of the Soviet Union, 1950–1953) førstesekretær i Georgias kommunistparti (1931–1938)
Utdannet ved		Det statlige aserbajdsjanske oljeakademi
Ektefelle		Nino Gegechkori (1921–)
Barn		Sergo Beria
Parti		Sovjetunionens kommunistiske parti (1917–) Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene)
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet Den demokratiske republikken Aserbajdsjan Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk Sovjetunionen
Gravlagt		Donskoj-gravlunden
Medlem av		Sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet Politbyrået i Sovjetunionen Sovjetunionens sentrale eksekutivkomité
Utmerkelser		24 oppføringer Helt av det sosialistiske arbeidet (1943) Leninordenen (1935) Røde fane-ordenen (1924) 1. klasse av Suvorovordenen (1944) Jubileumsmedaljen for 20-året for dannelsen av Arbeidernes og bøndenes røde hær (1938) Medaljen for forsvaret av Moskva Medaljen for forsvaret av Stalingrad Medaljen for forsvaret av Kaukasus Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen Medaljen til minne om Moskvas 800-årsjubileum (1947) Jubileumsmedaljen for 30-året for sovjetarmeen og flåten (1948) Sükhbaatars orden (1949) Order of the Red Banner (1942) Æresmedlem i KGB State Stalin Prize, 1st degree (1949) Republikkens orden (1943) Honorary worker of the NKVD Stalinprisen Leninordenen Røde fane-ordenen Order of the Red Banner of Labour of the Georgian SSR Order of the Red Banner of Labour of the Azerbaijan SSR Order of the Red Banner of Labour of the Armenian SSR Orders and Medals of Soviet Republics
Troskap		Sovjetunionen
Våpenart		NKVD
Militær grad		Marskalk av Sovjetunionen (9. juli 1945)
Kommandoer		GUGB, NKVD
Dømt for		Landssvik,[8][9] terrorisme,[8][9] kontrarevolusjon[8][9]
Deltok i		Østfronten, den russiske borgerkrigen, Den kalde krigen
Signatur
Lavrentij Berija på Commons

Lavrentij Pavlovitsj Berija (1899–1953) var en georgisk bolsjevik som ble sovjetisk politiker, marskalk av Sovjetunionen og leder av NKVD fra 1938 til 1945 samt i 1953. Han ble med i politbyrået i 1946.

Berija var den lengstlevende og mest innflytelsesrike av sjefene for Sovjetunionens hemmelige politi under Stalin. Etter den sovjetiske invasjonen av Polen i 1939 var han ansvarlig for organisering av massemord, som Katyn-massakren av om lag 22 tusen polske offiserer og statstjenestemenn. Senere under andre verdenskrig var Berija som leder for NKVD ansvarlig for etnisk rensing av minoritetsbefolkninger i Kaukasus, hvor flere hundre tusen omkom. Han administrerte store deler av statsapparatet i Sovjetunionen, blant annet enheter fra NKVD ansvarlig for blokkeringsstyrker (tropper som sperret for at stridende enheter kunne flykte), og sovjetiske partisaner på østfronten. Berija administrerte den store utvidelsen av Gulag (sovjetiske konsentrasjonsleirer) og var hovedansvarlig for de hemmelige forvaringsleirene for vitenskapsmenn og ingeniører, kjent som sharashka.

I 1945 deltok Berija i Jaltakonferansen med Stalin, som introduserte Berija til USAs president Franklin D. Roosevelt som «vår Himmler».^[10] Etter andre verdenskrigs slutt organiserte han sovjetisk overtakelse av statsinstitusjonene i Øst-Europa. Berijas hensynsløshet i tjenesten og evne til å få resultater kulminerte med overoppsynet med det sovjetiske prosjektet for utvikling av en atombombe.

Etter Stalins død i mars 1953 ble Berija leder for innenriksministeriet og allierte seg med Georgij Malenkov og Vjatsjeslav Molotov, et triumvirat som i en kort periode ledet landet etter Stalins død. Et statskupp av Nikita Khrusjtsjov, støttet av marskalk av Sovjetunionen, Georgij Zjukov avsatte Berija. Etter å ha blitt arrestert ble han anklaget for forræderi og andre forbrytelser, dømt til døden og henrettet den 23. desember 1953. Under rettssaken og etter hans død kom det frem mange anklager om at Berija var ansvarlig for en rekke seksuelle overgrep.

Berija var sønn av en fattig mingrelsk bondefamilie ved Sukhumi i Abkhasia i Georgia. Han gikk på en polyteknisk skole i Baku og var aktiv i en illegal marxistisk studiekrets som kasserer.

Berija sluttet seg til kommunistene i 1917, og fra 1921 til 1931 var han leder av sikkerhetspolitiet i Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk og i årene 1931 til 1938 var han partisekretær. Han nedkjempet de kaukasiske republikkers frihetsbevegelser på en brutal måte og var brutal i implementeringen av den omfattende tvangskollektivisering i Sovjetunionen, som kostet millioner av mennesker livet.^{[trenger referanse]}

Berija var en skruppelløs og ambisiøs mann og steg raskt i gradene i partiet.^{[trenger referanse]} I 1934 ble han utpekt til kommunistpartiets sentralkomité. I 1938 utnevnte Stalin ham til øverste leder av NKVD, Sovjetunionens sikkerhetspoliti. Dermed ble Berija en del av Josef Stalins innerste krets og fikk ansvaret for utøvelsen av den politiske terroren. Han var en av Stalins nærmeste medarbeidere inntil Stalins død i 1953.

Ordren som ledet til Katyn-massakren var utarbeidet av Berija og signert av Stalin.^[11]

I perioden 1941 til 1945 deltok han i Statskomitéen for Forsvaret, som ledet den samlede krigføringen mot Tyskland og Japan, fra 1942 var han også innenriksminister.

I 1945 trådte han tilbake som innenriksminister og ble i stedet fullverdig medlem av Politbyrået. I perioden etter andre verdenskrig ble han gjort hovedansvarlig for utviklingen av Sovjetunionens første atombombe,^{[trenger referanse]} som var et svært viktig prosjekt for Sovjetunionen idet den kalde krigen var begynt.

På starten av 1950-tallet begynte Berija å miste Stalins tillit. Mye tyder på at Stalin kort før sin død i mars 1953 planla hvordan han kunne bli kvitt Berija,^{[trenger referanse]} siden Berija hadde samlet mye makt. Stalins død reddet ham fra å bli utrensket, og han klarte midlertidig å opprettholde maktposisjonen sin.

Etter Stalins død i 1953 ble Berija igjen innenriksminister og var en kort periode en av Sovjetunionens mektigste menn, kun overgått av Georgij Malenkov.^{[trenger referanse]} I juli måned ble han plutselig arrestert og anklaget for forræderi. Han ble dermed en av de mest kjente ofrene for den maktkampen som oppsto i Sovjetunionen etter Stalins død.

Berija ble henrettet 23. desember 1953.

Ved Berijas rettssak i 1953 ble det kjent at han hadde begått en rekke voldtekter i løpet av årene han var NKVD-sjef.^[12] Simon Sebag-Montefiore, som skrev en stor biografi om Stalin, konkluderte med at informasjonen "avslører et seksuelt rovdyr som brukte sin makt til å unne seg obsessiv fordervelse". ^[13]

Ifølge offisielt vitnesbyrd av oberst Rafael Semjonovitsj Sarkisov og oberst Sardion Nikolajevitsj Nadaraia, to av Berijas livvakter, ble Berija ofte kjørt rundt Moskva i sin limousine på varme netter under krigen. Han pekte ut unge kvinner som livvaktene skulle bringe til hans herskapshus, livvaktene brakte så kvinnene med seg, som oftest med makt. I huset til Berija fikk de vin og god mat. Etter å ha spist, tok Berija kvinnene inn på sitt lydisolerte kontor og voldtok dem. Berijas livvakter rapporterte at deres plikter inkluderte å gi hvert offer en blomsterbukett da hun forlot huset. Å akseptere buketten antydet at sexen hadde vært frivillig, avslag betydde arrest. Sarkisov rapporterte at etter at en kvinne avviste Berijas tilnærmelser og løp ut av kontoret hans, ga Sarkisov henne feilaktig buketten. Den rasende Berija erklærte: "Nå er det ikke en bukett, det er en krans! Må den råtne på graven din!" NKVD arresterte kvinnen dagen etter. ^[13]

Kvinner underkastet seg også Berijas seksuelle overgrep i bytte mot løftet om frihet for fengslede slektninger. I ett tilfelle hentet Berija Tatjana Okunevskaja, en kjent sovjetisk skuespillerinne, under påskudd av å bringe henne til å opptre for politbyrået. I stedet tok han henne med til sin datsja, hvor han tilbød seg å løslate faren og bestemoren fra fengsel hvis hun underkastet seg. Han voldtok henne og sa til henne: "Skrik eller ikke, det spiller ingen rolle." Berija visste faktisk at Okunevskajas slektninger ble henrettet måneder tidligere. Okunevskaja ble arrestert like etterpå og dømt til isolasjon i Gulag, som hun overlevde. ^[13]

Stalin og andre høytstående sovjetiske ledere uttrykte mistillit til Berija. I ett tilfelle, da Stalin fikk vite at datteren Svetlana var alene med Berija hjemme hos ham, ringte han henne og ba henne om å dra med en gang. Da Berija komplimenterte Alexander Poskrebysjevs datter for skjønnheten, trakk Poskrebysjev henne raskt til side og instruerte henne: "Ikke godta skyss fra Berija."

Før og under krigen ba Berija Sarkisov om å føre en liste over navnene og telefonnumrene til kvinnene han hadde sex med. Til slutt beordret han Sarkisov å ødelegge listen som en sikkerhetsrisiko, men Sarkisov beholdt en hemmelig kopi. Da Berijas fall fra makten begynte, overførte Sarkisov listen til Viktor Abakumov, den tidligere krigssjefen for SMERSH og daværende sjef for MGB - etterfølgeren til NKVD. Abakumov bygde allerede aggressivt en sak mot Berija. Stalin, som også søkte å undergrave Berija, var begeistret over de detaljerte opptegnelsene som Sarkisov førte, og krevde: "Send meg alt denne drittsekken skriver ned!" ^[13] Sarkisov rapporterte at Berija hadde fått syfilis under krigen, som han var hemmelig behandlet for (et faktum som Berija senere innrømmet under avhøret). ^[13] Den russiske regjeringen bekreftet i 2003 at Sarkisovs håndskrevne liste fantes, ofrenes navn vil bli frigitt i 2028. ^[14]

Bevis antyder at Berija også myrdet noen av disse kvinnene. På midten av 1990-tallet ble skjelettrester av flere unge kvinner oppdaget i hagen til hans villa i Moskva (det som i dag er den tunisiske ambassaden). ^[15]Ifølge Martin Sixsmith, i en BBC-dokumentar, "tilbrakte Berija nettene sine med å få bortførte tenåringer fra gatene ført hit for å voldtekt. De som motsto, ble kvalt og begravet i konas rosehage."^[16]

Vitnesbyrdet til Sarkisov og Nadaraia er delvis bekreftet av Edward Ellis Smith, en amerikaner som tjenestegjorde i den amerikanske ambassaden i Moskva på samme tidspunkt. Ifølge historikeren Amy Knight, "bemerket Smith at Berijas eskapader var kjent blant ambassadepersonell fordi huset hans var i samme gate som en residens for amerikanere, og de som bodde der så jenter ført til Berijas hus sent på kvelden i en limousine. ^[17]

• Historical dictionary of Georgia (på eng). Lanham, Md.: Scarecrow Press. 2007. ISBN 978-0-8108-5580-9. 
• Montefiore, Simon Sebag, Stalin: den röde tsaren och hans hov. 3 uppl. Stockholm: Pan 2005. ISBN 91-7263-686-6
• Beria, Sergo, Beria, my father: inside Stalin's Kremlin. London: Duckworth 2001. ISBN 0-7156-3205-1
• Rhodes, Richard, Dark Sun: The Making of the Hydrogen Bomb. New York: Touchstone 1953. ISBN 0-684-80400-X.