Legasjonsområdet i Beijing

Legasjonsområdet eller legasjonskvarteret i Beijing var et område i den kinesiske hovedstaden der et antall utenlandske legasjoner lå mellom 1861 og 1959. På kinesisk kalles omtrent samme område Dōng jiāomín xiàng (東交民巷), som er navnet på en hutong (liten gate, veit) som løp gjennom området.

Det gamle legasjonsområdet begynner umiddelbart bak bygningene som ligger inn mot Den himmelske freds plass' østflanke, og strekker seg noen gatekvartaler østover derfra. Til Dōng jiāomín xiàng regnes også bygningene helt inn mot Den himmelske freds plass.

Under Yuan-dynastiet var Dong jiaomin xiang der hvor skattekontoret og tollkontoret lå, fordi de da var nær ved elvehavnen hvor ris og korn ble innskipet til byen sørfra. Under Ming-dynastiet flyttet en rekke ministerier til området. Blant dem var Ritestyret, som hadde ansvaret for kontakten med Kinas tributtytende naboer. Det tilkom etterhvert en rekke herberger for tributtlegasjonene fra Vietnam, Mongolia, Korea og Burma.

Etter Kinas nederlag under annen opiumskrig i 1856-60 ble Zongli Yamen etablert som et slags utenriksorgan. Fremmede makter fikk nå etablere seg med legasjoner etter vestlig diplomatisk skikk, og fikk tilhold for det meste i Dōng jiāomín xiàng, men noen var i andre områder, også sørøst for Den forbudte by.

Under bokseropprøret ble legasjonsområdet beleiret i flere måneder sommeren 1900. Folk fra legasjonene som lå utenfor, trakk seg raskt inn i kvarteret der de hadde noen vestlige styrker som forsvarte legasjonene. At disse beskjedne styrkene var blitt tilkalt av diplomatene, var en av grunnene til at kineserne var forarget. Etter at beleiringen var brutt og sterke unnsettende militære styrker fra åttenasjonsalliansen hadde nedkjempet kineserne, sikret diplomatene seg gjennom bokserprotokollen retten til fast stasjonering av tropper i legasjonsområdet. Området ble en by midt i byen, der kun utlendinger hadde fri adgang.

Fra 1914 til 1935 var bergenseren generalløytnant Johan Munthe kommandant for den kinesiske politistyrken som ble oppsatt for å opprettholde ro og orden i legasjonsområdet.

Da Den annen sino-japanske krig brøt ut i 1937 forlot de fleste utenlandske legasjoner Beijing. Bare aksemaktenes ble igjen. Legasjonsområdet ble da offisielt gitt tilbake til Republikken Kina.

Da Folkerepublikken Kina ble opprettet i 1949, hadde en rekke land fremdeles eiendommer her, selv om hovedstaden frem til da i en årrekke hadde vært Nanjing. Men ettersom mange av statene ikke anerkjente regimet i Beijing og fortsatte å anerkjenne Republikken Kina, som snart etablerte «midlertidig» regjeringssete i Taipei, var ikke lenger området slik det en gang hadde vært. Fra 1959 ble uansett alle ambassader som historisk hadde ligget i Legasjonsområdet flyttet ut til nabolaget Sanlitun, utenfor Beijings bymur.

En del av bygningene fra legasjonstiden står der den dag i dag (2008). Men området ble grundig vandalisert under kulturrevolusjonen. Den gamle trange hovedgaten gjennom området fikk navnet Antiimperialismegaten så lenge det stod på. Mer av det gamle forsvant i 1980-årene og fremover som gater ble utvidet og enkelte høyhus og andre nye bygninger tilkom. Området har nå blandet bruk, med noen regjeringsinstitusjoner, skoler, et sykehus, hoteller, og bygningsmassen er i stor grad annerledes. Det er imidlertid nok igjen til å gjenkjenne det gamle preg, blant annet områdets viktigste kirke, St. Mikaelskirken, og det gjenværende av det opprinnelige er blitt erklært verneverdig kulturminne.

• Michael J. Moser og Yeone Wei-chih Moser: Foreigners within the Gates: The Legations at Peking. Hongkong, New York: Oxford University Press, 1993.

• Kart av det gamle legasjonsområdet som det var inntil bokseropprøret
• Fotografier