Leros

Leros
Λέρος
Byen Panteli på Leros
Geografi
Plassering		Egeerhavet
Øygruppe / del av		Dodekanesene
Areal		53 km²
Høyeste punkt		– (327 moh.)
Administrasjon
Land		Hellas
Periferi		Sørlige egeiske øyer
Demografi
Befolkning		7 917 (2011)
Befolkningstetthet		149,38 innb./km²
Posisjon
Leros 37°05′N 26°31′Ø
Leros på Commons

Leros (gresk: Λέρος) er en gresk øy og kommune i øygruppen Dodekanesene. Øya ligger 317 km fra Pireus, havna i Athen. Derfra kan den bli nådd med ferge som tar 11 timer eller med fly fra Athen som tar 45 minutter. Leros er en del av den regionale enheten Kalymnos. På italiensk har øya blitt kalt for Lèro og İleriye på tyrkisk.

Øya er 74 km² og har en kystlinje på 71 km. Kommunen omfatter den befolkede øya Farmakonisi med en befolkning på 10 mennesker foruten også flere ubefolkede småøyer, blant annet Levitha og Kinaros. I henhold til folketelling i 2011 besto befolkningen av 7 917 innbyggere, men i høysesongen på sommeren kan antallet stige til minst 15 000. Øya er kjent for en imponerende festning som ble bygget av hospitallerordenen, muligens bygget på toppen av en tidligere bysantinsk festning.

Nærliggende øyer er Patmos, Lipsi, Kalymnos og de små øyene Agia Kyriaki og Farmakos. I antikken var den betraktet som øya Parthenos Iokallis og knyttet i hellenistisk og romersk litteratur til sagnhelten Meleagros. Administrativsenteret og den største byen er Agia Marina, med en befolkning på 2 672 innbyggere. Andre større byer er Lakkíon (befolkning 1,990), Xirókampos (908), Kamára (573), og Álinda (542).

Øya har vært bosatt siden neolittisk tid og det har blitt avdekket arkeologiske levninger ved Partheni som er datert fra rundt 8000 og fram til 3000 f.Kr. De første kjente innbyggere var kariere, lelegere, fønikere, og folk fra Kreta. Ved en senere tid fikk Leros innflytning av greske dorere. Homer nevnte at Leros og naboøyene deltok i Trojakrigen. Herodotos har fortalt at Leros utviklet nære handelsmessige, politiske og kulturelle bånd til byen Miletos. På 400-tallet f.Kr. hadde Leros en kulturell blomstring som blant annet grunnet den satiriske poeten Demodokos og historikeren Ferekydes.^[1]

Thukydides understreket særlig betydningen av bukter og havner på Leros under Peloponneserkrigen (431-404 f.Kr.) hvor Leros støttet demokratiske Athen. Mot slutten av krigen havnet Leros under overherredømmet til Sparta. Øya hadde en kjent helligdom for gudinnen Artemis.^[2]

Leros fulgte skjebnen til resten av øyene i Dodekanesene i årene under Aleksander den store og hans etterfølgere, de romerske årene og den bysantinske perioden. Etter at Romerriket ble delt i to deler på 400-tallet e.Kr., ble Leros en del av Det bysantinske riket På øya Farmaco øst for Leros, noen få km fra Didyma på den tyrkiske kysten, ble Julius Cæsar for en tid holdt fanget som gissel av lokale pirater.

I den bysantinske tiden ble øya underlagt theme (provinsen) Samos. I løpet av 1200-tallet ble øya okkupert av republikken Genova og deretter av republikken Venezia. I 1309 erobret hospitallerordenen, en korsfarerorden fra Jerusalem, øya og befestet den. I 1505 beleiret den osmanske admiralen Kemal Reis med tre galeier og 17 andre krigsskip festningen, men greide ikke å ta den. Angrepet ble gjentatt i 1508 med enda flere skip, men med samme negative resultat.

En legendarisk fortelling hevder at øya ble berget av en eneste overlevde ridder, knapt 18 år gammel. Han kledde opp kvinner og barn i rustningene til de døde forsvarerne og overbeviste således de angripende muslimene om at garnisonen ved Leros fortsatt var sterk. Til sis, den 24. desember 1522, som følge av beleiringen av Rhodos, ble det inngått en avtale mellom sultan Suleiman I og stormesteren av hospitallerordenen, Philippe Villiers de L'Isle-Adam. Leros sammen med de andre besittelsene i Egeerhavet ble overgitt til osmanerne som kom til herske over øya i periode på 400 år, men unntak av korte avbrudd.

I løpet av de osmanske tiden, hadde Leros et privilegert styre som omfattet delvis selvstyre ved at det ble betalt en særegen skatt for ikke å være muslimer. Under den greske selvstendighetskrigen i 1821 ble øya frigjort og ble en viktig base for å forsyne den greske flåten. Administrativt kom den inn under den midlertidige komiteen for de østlige Sporadene.

Med Londonavtalen den 3. februar 1830 som bestemte grensene for den nyetablerte greske staten, ble de østlige Sporadene gitt tilbake til Det osmanske rike, til stor bitterhet for befolkningen.

I 1912, under den libyske krig mot Det osmanske rike, tok Italia alle øyene i Dodekanesene (utenom Kastellorizo i øst). Den 12. mai 1912 ble øya tatt av den italienske marines skip «San Giorgio». De greske innbyggerne på øya erklærte selvstyre på øya under betegnelsen «Egeisk stat», med målet å bli gjenforent med Hellas. Disse planene ble lagt i grus ved utbruddet av den første verdenskrig, og italienerne beholdt kontrollen av øya.

Fra 1916 til 1918 brukte britene øya som en militærhavn. I 1919 ble øya gitt tilbake til Hellas sammen med resten av Dodekanesene utenom Rhodos, men etter det greske nederlaget i den gresk-tyrkiske krigen opphevet Italia avtalen. Som et resultat bekreftet Lausannetraktaten de italienske besittelsene av Leros og Dodekanesene.

Det nye italienske fascistregimet forsøkte aktiv å gjøre Dodekanesene så italiensk som mulig ved å gjøre italiensk språk obligatorisk, fremmet at grekere burde skaffe seg italiensk statsborgerskap, og slo ned på greske institusjoner og kultur. På 1930-tallet bygget italienerne en italiensk modellby Portolago, som er et av de beste eksemplene på såkalt rasjonalistisk arkitektur i betong. Senere skiftet grekerne navnet på byen til Lakki.

Under de 31 årene italienerne styrte øya, satte de i gang storstilte planer for å bygge ut og befeste øya ettersom dens strategiske posisjon og store naturlige havner gjorde den velegnet som marinebase. Befestningen og opprettelsen av marinebasen i Lakki sikret at italienerne hadde kontroll over et område av vital interesse for de allierte. Den italienske fascistlederen Mussolini kalte Leros for «korridoren til Middelhavet». Han vurderte øya som en avgjørende base for italiensk dominans av den østlige delen av Egeerhavet og bygde faktisk en herskapsbolig for seg selv i byen Portolago.

Fra 1940, da Italia gikk inn i andre verdenskrig som allierte av det nasjonalsosialistiske Tyskland, måtte Leros tåle bombeangrep fra det britiske flyvåpen. Ettersom øya ga den beste ankerplassen for krigsskip var øya den som ble nest mest bombet under krigen (etter Kreta). Den 8. september 1943 da Italia ikke lenger ikke følge Tyskland signerte landet våpenstillstand og gikk med på de alliertes side. Etter Italias våpenstillstand gikk britene sammen med den greske hellige bataljon i land på Leros og de andre øyene i nærheten. Det førte til at tyske bombefly bombet øyene. Ved et av de største angrepene ble det greske flaggskipet «Dronning Olga» senket den 26. september 1943 sammen med «HMS Intrepid» mens de lå oppankeret i Portolago. Etter bortimot 50 dager med bombeangrep gikk tyskerne i land og okkuperte øyene i Operasjon Taifun mellom 12. og 16 november 1943. Øyegruppen forble tyskokkupert fram til krigens slutt i 1945. Tysklands kapitulasjon forble øya okkupert av Storbritannia fram til mars 1948 da Leros og resten av øyene til sist ble forent med Hellas.^[1] Leros ble forent med Hellas rundt 700 år etter at bysantinsk styre var over.

I løpet av etterkrigstiden benyttet de greske regjeringene mange av bygningene i Leros for ulike grunner. I 1951 grunnla dronning Friederike den kongelige tekniske skole i Leros.^[3] I løpet av tiden under greske militærdiktaturet ble øya også benyttet som et sted for indre forvisning av politiske motstandere.^[4] De gamle italienske brakkene ble benyttet som konsentrasjonsleir.

I 1989 fikk Leros omfattende oppmerksom som resultat av en skandale som innebar underslag av økonomiske midler og mishandling av rundt 3000 psykiatriske pasienter på en institusjon på øya. Grep fra myndighetene førte til rask og betydelig bedring av forholdene. En rapport fra BBC i juni 2009 antydet at disse utbedringene har ikke hadde vedvart.^[5]

Agia Marina er hovedstaden på øya. Den er en av to havner på øya. Mange av bygningene her er gamle herskapshus som er pusset opp. Det er en del barer og nattklubber her. Byen har vokst seg sammen med Platanos, som er øyas eldste boligområde. Det er også en del offentlige bygninger og slikt her, for eksempel øyas politistasjon. Det finnes også et arkeologisk museum.

Denne byen er øyas viktigste havn. Den ble konstruert av italienerne imens de var på øya før og under krigen. Derfor er byen annerledes enn andre byer på øya, og den har flere monumenter og grønne flekker. Gatene her er også bredere enn på resten av øya.

Alinda er i midten av Agia Marina-bukta. Den er bygget langs en lang strand. Her er også det historiske museet på øya, i borgen Beleni.

Leros har noen små og sjarmerende byer og strender.

Pandeli er også et velkjent område, med noen restauranter helt nede ved vannet. Vromolithos er en av de beste strendene på øya. Den ligger et par minutters gange fra Pandeli. For folk som er interesserte i å se gamle krigsminner, er det flere museer og lignende å velge mellom. Man kan besøke de små øyene rundt Leros på en av de daglige ekskursjonene til trebåten «Barbarossa».

Leros har også et arkeologisk museum hvor mange utstillinger dekker øyas historie. Krigsmuseet på Leros ble bygget i 2005 i Merkia, nær Lakki. Det er inni en gammel tunnel som italienerne bygde under andre verdenskrig. Museet er likt krigsmuseet i Dover, men i mye mindre skala. Der kan man inne mange ting fra kampen om Leros, deriblant skytevåpen, hjelmer, bomber og uniformer.

Leros har en flyplass i Partheni som har daglige flyavganger til Aten. Det er også fergetrafikk fra de forskjellige øyene i Dodekanesene til Pireus. Catamaran Dodekanisos Express og Hydrofoiler (bare om sommeren) forbinder Leros med mesteparten av de andre øyene.

På Leros er det en buss som går rundt på øya. Det er også drosjemuligheter.

• Offisielt nettsted
• (en) Leros – kategori av bilder, video eller lyd på Commons