Lirekasse

Lirekasse, eller dreiepositiv, er et transportabelt musikkinstrument med piper, belg, sveiv og mekanikk samt med en sylinder med stifter - stiftvalse - programmert med musikk. Alternativt blir papirruller med hull brukt istedenfor stiftvalser. Ved å sveive fylles belgen med luft som blir kanalisert inn i en boks, vindladen. Samtidig roterer stiftvalsen/papirrullen. Stiftene/hullene aktiverer ventiler som styrer luften fra vindladen til ulike piper.

Med røtter i spilledåseteknologi ble den moderne lirekassen etablert i Sør-Europa i begynnelsen av 1700-tallet, med Italia som et sterkt senter for produksjon. En sosialhistorisk milepæl var da keiserinne Maria Theresia av Østerrike (1717-80) skal ha innstiftet en lov om å gi en lirekasse til skadete og arbeidsuføre soldater, en slags uføretrygd.^[1] Skikken ble spredd til andre land, og på 1800-tallet var det et kjennetegn for lirekassespilleren.

Musikere hadde generelt lav status, men de sto samtidig for spenning og nye impulser. Det ble sveivet på gatehjørner, i veiter og på gårder, noe som ga avveksling i en ellers rutinepeget hverdag. På den måten fungerte lirekassen som en viktig repertoarspreder. I tillegg bidro instrumentene til god stemning (eller irritasjon) på markedsplasser, da de i kildene ofte kan sees avbildet sammen med andre typer av forestillinger (linedansere, attraksjoner i telt etc). De kontinentale lirekassene var rikt dekorerte, iblant med en skinnende forside med piper, eller et spennende maleri eller fotografi. En knurrekiste eller knorkiste var en lirekasse til å bære over skulderen, utstyrt med et sett med dukkefigurer som beveget seg til musikken.^[2] Instrumentene var med andre ord både noe å lytte til og å se på!

Generelt begynte lirekasser i Europa å bli utstyrt med papirmating fra midten av 1800-tallet. I dag er det den mest vanlige programmeringsteknikken.

• 
  Argentinsk lirekasse.
• 
  Pipene i lirekassen.
• 
  Papirrullene som styrer musikken i lirekassen.
• 
  Lirekassespiller i Wien i Østerrike 2002.
• 
  Lirekassespiller i Warnemünde i Tyskland 2004.

Til Norge kom lirekassen sannsynligvis på 1700-tallet, men det virker som at positivets popularitet tok fart først på 1830-tallet, da kildene forekommer oftere (avisnotiser, reisebeskrivelser, poesi mm).^[3] Nå ble det etter europeisk mønster vanlig med omreisende musikere, fremfor alt fra Italia, som bragte med seg egne instrumenter.

Med de omreisende musikerne vokste et behov fram for vedlikehold av instrumentene. Norske orgelmakere ga seg i kast med å reparere positiv, for eksempel Thomas Fosnæs (1813-70) i Steinkjer og Anders Gulbrandsen Gomnæs (1821-85) på Ringerike.^[4] Begge kom selv til å lage lirekasser. Etter Fosnes er det bevart et instrument datert 1849. Nøyaktig hvordan de norske instrumentmakerne lærte seg håndverket – og hvilke instrumenter de hadde som forbilder - er usikkert. Steinkjer kom til å bli et viktig sentrum for lirekasseproduksjon. Instrumenter derfra blir også i dag ofte kalt for steinkjerpositiv.

• 
  Lirekasse laget av Anders Gulbrandsen Gomnæs på Hønefoss 1877.

  Foto: Fra Ringerikes Museum 2004
• 
  Lirekasse av seinere type utstilt ved Ringerikes Museum på Hønefoss sommeren 2004

  Foto: Hans Olav Lien
• 
• 

• (en) Barrel organs – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Barrel organ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Association des Amis des Instruments et de la Musique Mécanique (besøkt 16. mars 2008)
• Lirekasser på norske museer
• Informasjonsside om Steinkjerpositiv på engelsk.