Liste over tektoniske plater

Liste over tektoniske plater inkluderer både beviste og antatte tektoniske plater på Jorden. Plater som ikke lenger eksisterer, er ikke oppført.

Det finnes i dag sju store tektoniske plater i Jordens litosfære; seks kontinentbærende plater (kontinentalplater) og en stor havbunnsplate (Stillehavsplaten). Disse sju platene utgjør drøye 90 % av Jordens overflate. I tillegg finnes en rekke mindre plater, de fleste av dem er havbunnsplater. Det minste platene går ofte under betegnelsen «mikroplater».

De fleste forskere er enige om at antallet store tektoniske plater på Jorden er sju. I den følgende listen har Peter Bird ikke ført opp Den indoaustralske kontinentalplaten som en egen enhet, men betrakter den som to adskilte plater; Den australske og Den indiske. Dette går imot den gjengse oppfatningen. Videre er det uenighet blant forskere om de mindre platene og mikroplatene; både antallet av dem, kategoriseringen av dem og i noen tilfeller også eksistensen av dem.^[1]

Følgende oversikt inneholder de tektoniske plater som geologen og geofysikeren Peter Bird postulerte i 2003.^[2] De fleste platene er også akseptert av andre forskere.

Listen består av kolonner som kan sorteres etter behov ved å klikke på sorteringssymbolet i kolonneoverskriften.

• Ofte blir sørspissen av Juan de Fuca-platen regnet som en egen plate. Denne blir da kalt Gordaplaten. Nordspissen av Juan de Fuca-platen blir noen ganger skilt ut som en egen plate, Explorerplaten.^[25][26]
• En del av Den eurasiske kontinentalplaten blir betegnet som Den apuliske platen, og en del av denne blir igjen kalt Den adriatiske platen.^[27] Den adriatiske platen omfatter den nordøstlige delen av Italia samt Adriaterhavet og deler av Alpene og De dinariske Alpene. Den apuliske platen omfatter utover det Sør-Italia og det sørlige Adriaterhavet, samt deler av Sicilia.
• I Det tibetanske høylandet sør for Tarimbekkenet antas det befinne seg en mikroplate, «Den tibetanske platen», som skyves av den penetrerende indiske platen, og som derfor presser Tibetplaten nedover.^[28][29]
• En liten del av den nesten helt subduerte Kulaplaten finnes fortsatt på overflaten under Den nordamerikanske kontinentalplaten. Dette omtrentlige trekantede fragmentet befinner seg omtrent mellom 168 ° og 171,5 ° øst mellom Aleutergropen og Stalemate Ridge.^[30]
• Bruddsonen mellom Den afrikanske kontinentalplaten og Somaliaplaten langs Det østafrikanske riften inneholder tre mikroplater: Victoriaplaten omkring Victoriasjøen, som er omgitt av de to hoveddelene; Rovumaplaten i nordøstlige Mosambik og sørlige Tanzania, samt Lwandleplaten som hører til sør for Madagaskar og som vesentlig hører til denne øyas havbunnsskorpe.^[31]

• 
  Þingvellir på Island. Bruddsone mellom Den nordamerikanske kontinentalplaten og Den eurasiske kontinentalplaten.
• 
  Del av San Andreas-forkastningen mellom Den nordamerikanske kontinentalplaten og Stillehavsplaten.
• 
  Himalaya er dannet av sammenstøtet mellom Den indiske platen og Den eurasiske kontinentalplaten.
• 
  Den østafrikanske riften er resultatet av at Den afrikanske kontinentalplaten og Somaliaplaten driver fra hverandre.
• 
  Den raske subduksjonen av den vestlige kanten av Stillehavsplaten gjør deler av Øst-Asia svært utsatt for jordskjelv og vulkanutbrudd.
• 
  Rødehavet utvider seg stadig, siden Den afrikanske kontinentalplaten og Arabiaplaten beveger seg bort fra hverandre.
• 
  Snøfall har tydeliggjort transformforkastningen mellom Stillehavsplaten og Den australske platen på vestsiden av Sørøya (New Zealand).

• (en) Plate tectonics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons