Lord Dunmores krig

Lord Dunmores krig (eller bare Dunmores krig) var en krig fra 1773 til 1774 mellom Virginia og to indianerstammer; shawneene og mingoene.^[1]

Konflikten kom som et resultat av økende vold mellom britiske nybyggere og indianere; britene hadde traktatfestet rett til å utforske områder sør for elven Ohio (dagens Virginia og Kentucky), mens indianerne hadde skrevet under en traktat som sikret dem retten til å jakte i samme områdene. Etter gjentakende indianerangrep på de britiske nybyggerne, ble det erklært krig anført av britenes guvernør i Virginia, Lord Dunmore, som samlet sammen en frivillig militærstyrke til å delta i stridighetene. Det ble kunngjort at man ønsket «å døyve de fiendtlige indianske krigerne», og krigen endte like etter Virginias seier i slaget ved Point Pleasant den 10. oktober 1774.

I kjølvannet av krigen mistet indianerne retten til å jakte i området, og anerkjente elven Ohio som grensen mellom indianerland og de britiske bosetningene.