Flyplass

Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted.

En flyplass, også kalt lufthavn, er et sted hvor fly tar av og lander, og er i tillegg et hvert område spesielt tilpasset luftfartøyers landing, avgang og bevegelser, herunder tilhørende anlegg som kan være nødvendige av hensyn til lufttrafikken og service for luftfartøyer, samt anlegg som er nødvendige for å betjene ervervsmessig flytrafikk.

Det Norske Akademis ordbok definerer forskjellen på flyplass, flystasjon og lufthavn på følgende måte:

• Flyplass: Område for start og landing av fly med rullebane fra 750 til 1000 meter,^[1] for eksempel kortbaner
• Lufthavn: Større flyplass (gjerne offentlig) med rullebane lengre enn 1000 meter, samt med tekniske anlegg og passasjerbekvemmeligheter^[2]
• Flystasjon: En militær flyplass^[1][3]

En flyplass er, juridisk sett, et bestemt land- eller sjøområde – inkludert bygninger, installasjoner og utstyr – som helt eller delvis brukes for luftfartøyers avgang, landing og annen manøvrering på bakken.^[4]

Betegnelsen flyplass benyttes oftere innenfor sivil luftfart enn innfor tilsvarende militær som benytter flystasjon.^{[trenger referanse]} Betegnelsene flyplass og flybase skiller således mellom to virkemåter, sivil og militær. Imidlertid deler en del sivile flyplasser rullebanene med militære, blant annet i Bodø.

Det norske Luftfartstilsynet skiller mellom ulike landingsplasser: lufthavner og flyplasser, helikopterplasser og sjøflyplasser.^[5][6]

• Lufthavn og flyplass er begreper som brukes litt om hver andre.^[7] Lufthavner/flyplasser må ha konsesjon og teknisk/operativ godkjenning, herunder sertifisering, for å ha lov til å ta imot fly. For landingsplasser uten regulert passasjertrafikk brukes også ofte betegnelsene flyplass – for eksempel Kjeller flyplass.
• Helikopterplass^[8] – for eksempel Oslo helikopterplass, Rikshospitalet. Dersom flyplassen kun har landingsplass for helikopter brukes betegnelsen helikopterhavn, for eksempel Værøy helikopterhavn.^[9]
• Sjøflyplass – for eksempel Bykle sjøflyplass elle

En flystripe er en uoffisiell betegnelse på de minste flyplassene. Disse har normalt dekke av gress, grus eller snø. De har ikke rullebanelys eller systemer for instrumentinnflyvning. En «naturlig landingsplass» er den enkleste form for flyplass når en grunneier tillater en flyger å foreta en enkelt landing og avgang for eksempel på et jorde.

En grunneier og eventuell bruker av en enkel landingsplass kan søke luftfartstilsynet om å få godkjent plassen til «ikke allmenn bruk». Plassen må tilfredsstille krav til bredde av rullebane, lengde, sikkerhetssoner på siden og enden av rullebanen, frisiktsoner på skrå oppover både for endene av rullebanen og ut til sidene.

Det er også krav til brannslokningsutstyr og til ansvarshavende for flyplassen.

For større flyplasser øker kravene til rullebanebelysning, innretninger for fylling av drivstoff, taksebaner, oppstillingsplasser, tårnbetjening, inngjerding, brannberedskap osv.

Flyplasseiere kan ha krav om forhåndstillatelse (PPR Prior Permission Required) for dem som vil benytte flyplassen.^[10]

En del flyplasser har konsesjon på egen radiofrekvens i flybåndet (118-136 MHz). Norges Luftsportforbund har egen konsesjon på frekvensen 123,500 MHz som flygere bruker på flyplasser som ikke har egen konsesjon på en frekvens.

Rullebaneretningen angis med to tall, begge med to sifre. Tallene angir kompassretningen uten det tredje tallet fra kompasset. Hvis du skal lande eller ta av mot øst viser kompasset 090 grader. Du bruker da rullebane 09. Det er viktig å lande og ta av mot vinden. Dersom vinden kommer fra vest og du skal lande på den samme banen, eller ta av mot vest, står det 270 grader på kompasset. Du bruker da rullebane 27. Rullebanen betegnes da som 09/27 i informasjoner om flyplassen.

Det er to unntak fra denne regelen. På Gardermoen ligger for eksempel rullebanene slik at de skulle hete 02 og 20. Dette vil gi mulighet for misforståelse fordi 02 kan se ut som og forveksles med 20 fra motsatt retning (180 grader forskjell som gir forskjell i tallverdi på 18), og man forandrer da til nærmeste tall opp eller ned. Det samme gjelder 13 og 31 som også er 180 grader forskjell. På Gardermoen heter derfor de parallelle rullebanene 01 right, 01 left, 19 right og 19 left. Hvis du står på 01 right og får beskjed fra tårnet om å bruke samme rullebane den andre veien er det rullebane 19 left.

Hva som er «rullebane i bruk»/ (runway in use) bestemmes vanligvis etter vindretningen og fremgår av Automatic Terminal Information Service (ATIS) eller flygeren får den oppgitt fra flygelederen. Andre viktige opplysninger er høydemålerinnstillingen QNH som gjør at høydemåleren viser flyplassens høyde over havet ved landing, og flygeren får vite vindretning og vindstyrke på rullebanen.

For norske lufthavner finner du kunngjorte banelengder i et dokument kalt AIP-Norway Aeronatical Information Publication^[11] (vær oppmerksom på at det med jevne mellomrom kommer nye kunngjøringer) Gjeldende AIP for Harstad/Narvik lufthavn finnes under Aerodromes flyskjema.^[11]

Det angis alltid 4 banelengder for hver baneretning, disse er:

• TORA (TakeOff Run Available)
• ASDA (Acceleration StopDistance Available)
• TODA (TakeOff Distance Available)
• LDA (Landing Distance Available)

Flyselskapene bruker alle disse lengdene når de utarbeider sine prosedyrer for flyging på en lufthavn. Luftfartsmyndighetenes fastleggelse av banelengde er basert på lengste TORA. Når innholdet i en AIP skal endres blir slike endringer først publisert i et NOTAM. Flyverne sjekker derfor både AIP og NOTAM for en lufthavn før en flyging.

• Internasjonal lufthavn
• Baneretning
• Rullebane
• Liste over norske flyplasser