Evangeliet etter Lukas

Evangeliet etter Lukas (gresk: Εὐαγγέλιον κατὰ Λουκᾶν – Euangélion katà Loukân), også kalt Lukasevangeliet og forkortet Luk, er i den kanoniske rekkefølge den tredje boken i Det nye testamente i Bibelen. Det anses av kristne å være skrevet av evangelisten Lukas, en lege som også kan ha forfattet Apostlenes gjerninger og blant annet var medarbeider og reiseledsager med Paulus, en av oldkirkens apostler. Lukasevangeliet er det lengste av de fire evangeliene i Bibelen, og sammen med Matteusevangeliet og Markusevangeliet regnes det til de såkalte synoptiske evangelier.

Lukasevangeliet er ett av de to evangeliene som forteller om Jesu barndom, Matteusevangeliet er det andre. Lukasevangeliet ender med Jesu lidelse, død og oppstandelse slik som Matteus- og Markusevangeliet også slutter. Forfatteren kan ha kjent til Matteusevangeliet, siden begge disse evangeliene har mye likt innhold. I tillegg er det vanlig hypotese at forfatteren har bygget på en annen, tapt kilde som også Matteus-forfatteren har brukt: Q-kilden.

Lukasevangeliet er skrevet på godt gresk, noe som gir grunn til å tro at forfatteren har vært greker. Han er omhyggelig med sine kilder og gjengir deres utsagn i detaljer. Evangeliet er rikt på særstoff, og han gjengir lignelsene om tilgivelse og barmhjertighet, lignelsen om den bortkomne sønnen^[1] og om den barmhjertige samaritan.^[2]

Lukasevangeliet er i likhet med Apostlenes gjerninger rettet til en Teofilus, trolig en gresktalende hedningekristen som har vært sponsor for Lukas. Dette er det mest «greske» av evangeliene. Lukas utelater typisk jødisk stoff og skriver «lærer» i stedet for «rabbi» og «syndere» i stedet for «hedninger» for å gjøre det mer lesbart og tilgjengelig for ikke-jøder.^[3] Prologen er holdt i datidens gresk-romerske litterære stil. Lukas forklarer jødiske skikker og steder, noe han ikke hadde trengt overfor jødiske lesere. Følgelig beskrives Kapernaum som «en by i Galilea» (4,31), og «de usyrede brøds høytid» som «påskehøytiden».^[4]

Lukasevangeliet begynner og slutter i Jerusalems tempel, og mye av Jesu virke foregår på hans vei dit («reisefortellingen»). Lukas fastholder israelittenes frelseshistoriske utvelgelse, selv om nye folkegrupper inkluderes når Gud gjennom Jesus oppfyller sine løfter og fornyer sitt folk. Lukasevangeliet har blitt kalt «de fattiges evangelium». Det skal sette mot i de fattige og utstøtte, og refser de rike. De rike formanes til å dele sin rikdom slik at alle kan få det de trenger. Kvinner får også uvanlig stor plass i fortellingen, og deler av innholdet er dublert i manns- og kvinne-eksempler. Det er mindre apokalyptisk innhold enn hos Markus og Matteus. Israelittene blir i stedet forberedt på hvordan de må innrette seg på et lengre livsløp i verden.

Lukas bruker uttrykket «velbehags mennesker» i englenes sang på markene ved Betlehem,^[5] men menes det «bra mennesker» eller «mennesker som vekker velbehag»? I de eldste bevarte manuskriptene av Lukasevangeliet nevnes ikke Gud i Luk 2:14. Da Dødehavsrullene ble funnet, fikk man tilgang til de hebraiske uttrykkene vi kjenner i Lukas' greske versjon. Qumrans hebraiske takkesalmer belegger uttrykket «sønner av Guds velbehag» om sitt eget fellesskap. Dette tyder på at Luk 2:14 skal leses som «mennesker som vekker Guds velbehag».^[6]

• Evangelisten Lukas

• Helge Fauskanger Det nye testamente - ny oversettelse tekstene slik de opprinnelig ble skrevet, 2015 [kritisk, kommentert utgave] Juritzen 2015 ISBN 9788282055949

• (en) Gospel of Luke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Gospel of Luke – galleri av bilder, video eller lyd på Commons