Magister

Denne artikkelen behandler magister som akademisk grad. Se også magister equitum, et embete i den romerske republikk, og candidata magisterii, en lavere akademisk grad

Magister (latin for «lærer» eller «mester») er en tradisjonsrik akademisk grad, brukt i Europa siden middelalderen. Innholdet i graden har variert, men den har som regel hørt til de høyere akademiske gradene, enten sidestilt med doktorgrad eller plassert rett under. I Norge var den i bruk frem til slutten av 1970-årene.

Ut fra gamle dokumenter var det på 1200-tallet 75 dansker, 20 svensker og 20 nordmenn som ble kalt magister. Trolig har de fleste av dem studert i Paris som var 1200-tallets sentrum for vitenskapelige studier. Det het seg at «Italia har pavedømmet, Tyskland keiserdømmet, og Paris har studium generale».^[1]

Historisk var magistergraden i de fleste land lenge den øverste graden ved det filosofiske fakultet, og likestilt med doktorgradene som opprinnelig først og fremst ble tildelt i teologi, jus og medisin. Graden ble innført ved Københavns Universitet, frem til 1800-tallet det eneste universitetet i Danmark-Norge, i 1479, og var i det meste av sin eksistens i Danmark og Norge frem til 1800-tallet den høyeste graden ved det filosofiske fakultet og likestilt med de tre doktorgradene. Ved universitetsfundasen av 1539 ble det stilt krav om lisensiatgrad før man kunne disputere for magister- eller doktorgraden, men lisensiatgraden ble i praksis bare brukt ved de andre fakultetene. Etter innføringen av den filosofiske doktorgrad på 1800-tallet ble magistergraden likestilt med lisensiatgradene som var brukt ved de andre fakultetene. Den moderne magistergraden ble innført i Danmark i 1848 under betegnelsen «magisterkonferens», som en grad som stod over kandidatgradene. I 1921 ble magistergraden gjeninnført i Norge etter dansk forbilde. I Norge ble det tildelt to magistergrader, magister artium (mag.art.)^{[Noter 1]} innen humaniora og samfunnsvitenskap og magister scientiarum (mag.scient.)^{[Noter 2]} innen naturvitenskap.

Den moderne magistergraden i andre halvdel av 1800-tallet og på 1900-tallet var i det meste av sin eksistens den høyeste organiserte forskerutdanningen innen visse fag i Danmark og Norge og hadde som formål å kvalifisere for faste akademiske stillinger; den utviklet seg til den normale avsluttende graden man tok i begynnelsen av en forskerkarriere innen de nye vitenskapene i humaniora, naturvitenskap og senere også samfunnsvitenskap. Graden bestod av en vitenskapelig avhandling (magisteravhandling) som i Norge etterhvert ble normert til tre års selvstendig forskning, og hadde i likhet med doktorgraden krav om offentlig prøveforelesning som skulle vise kandidatens egnethet for faste universitetsstillinger. Det var krav om laud i alle fag som inngikk i graden. Det samlede utdanningsløpet utgjorde normalt 7–8 år; da graden fikk et normert løp utgjorde det 7,5 års studier totalt. I likhet med doktorgrader ble det ikke gitt karakterer for avhandlingen, men godkjente magisteravhandlinger ble regnet som laudable. Den etablerte oversettelsen av dansk og norsk magistergrad til engelsk siden tidlig på 1900-tallet var PhD; graden ble generelt regnet som jevnbyrdig med PhD-gradene i USA og Storbritannia og doktorgradene i Tyskland, som der var forskerutdanninger man tok tidlig i en forskerkarriere tilsvarende magistergraden, mens den filosofiske doktorgrad – dvs. den doktorgrad man tradisjonelt tok i alle andre fag enn teologi, jus og medisin – i Danmark og Norge hadde utviklet seg til en grad godt etablerte akademikere tok sent i karrieren, ikke sjelden etter at man allerede var blitt professor.^[2][3] Den dansk–norske magistergraden må ikke forveksles med den lavere graden cand.mag. Mag.scient. ble avskaffet i Norge i 1977 forbindelse med innføringen av dr.scient. som en mindre omfattende og mer strukturert doktorgrad enn den filosofiske doktorgrad, og ble også avskaffet i Danmark i 1978. Mag.art. ble utfaset fra begynnelsen av 1990-årene og endelig avskaffet i Norge i 2003; i Danmark ble graden de siste årene bare tildelt i humaniora, og avskaffet helt i 2007. Ifølge Københavns Universitet ble magistergraden avløst av ph.d.-utdanningen,^[4] som i Danmark er en treårig forskerutdanning med et samlet normert utdanningsløp på åtte år; i Danmark regnes imidlertid ikke ph.d.-graden som en doktorgrad, men er plassert under doktorgradene på samme nivå som de tidligere magister- og lisensiatgradene.^[5] I Norge eksisterer ikke (lenger) et slikt formelt skille mellom ph.d. og doktorgrad som finnes i Danmark. NOKUTs kriterier for likeverdighet med norsk ph.d.-grad er at graden er en «forskerutdanning» av tre års normert omfang, hvorav to års avhandlingsarbeid, dvs. et år mindre enn det normerte kravet for magistergraden.^[6]

Helt siden middelalderen var magistergraden og doktorgraden likestilte, og skilte seg kun etter disipliner. Da ble doktorgraden tildelt innen teologi, medisin og jus, mens magistergraden (latin, magister artium liberalium, som også kunne skrives artium liberalium magister, «lærer i de frie kunstene») ble brukt innenfor filosofi (dvs. ved det filosofiske fakultet, som historisk omfattet alle andre fag).

Ved Københavns Universitet var magistergraden (latin, magister artium liberalium), også kalt den filosofiske magistergrad, frem til 1824 den øverste akademiske graden ved det filosofiske fakultet, og svarte til doktorgraden ved de andre fakultetene. Etter 1824, da den filosofiske doktorgrad ble opprettet som en høyere grad, svarte magistergraden til lisensiatgraden ved de øvrige fakultetene. I 1854 ble den klassiske magistergraden avskaffet i Danmark, og det ble samtidig bestemt at alle som tidligere hadde tatt magistergraden skulle få graden dr. phil.

Perioden 1775–1787 bød på et lite mellomspill i magistergradens historie i Danmark–Norge, da man i 1775 innførte den filologiske magistergrad, og man derfor i denne periode kun unntaksvis tildelte den filosofiske magistergrad og da nærmest som en æresbevisning. Den filologiske magistergrad var forutsetningen for skoleembeter, og den ble erhvervet ved at kandidaten – etter bestått examen philologicum med godt resultat – i dekanens hus skulle forfatte en avhandling om et emne gitt av dekanen med et godt latinsk leksikon som eneste tillatte hjelpemiddel. Ved universitetsfundasen av 1788 ble den avskaffet og den filosofiske magistergrad fikk sin gamle rolle tilbake.

En ny magistergrad, omtalt som magisterkonferens, men senere vanligvis bare magister, ble innført i Danmark i 1848. Denne magistergraden kom i tillegg til de seksårige kandidatgradene. Noen ganger ble magistergraden tatt etter at man allerede hadde en kandidatgrad. Magistergraden var innrettet med tanke på en karriere i akademia, og hadde som hovedinnhold en mer omfattende vitenskapelig avhandling. I så måte hadde den sine røtter i den klassiske magistergraden, og kom til å innta en lignende rolle, men underordnet den nye filosofiske doktorgraden. Magistergraden var særlig viktig som avsluttende grad innen nye vitenskaper, på 1800-tallet særlig i naturvitenskapene, men også i humaniora og på 1900-tallet i samfunnsvitenskapene.

I Norge hadde universitetsfundasen fra 1824 bestemmelser om både den tradisjonelle magistergraden slik den ble brukt i København og lisensiatgraden, men gradene ble fjernet i 1845. Den moderne magistergraden, etter dansk mønster, ble innført i Norge i 1921 som et mer omfattende alternativ til embetseksamen, med større vekt på den vitenskapelige avhandlingen. I det 20. århundre var det vanlig i Danmark og Norge at de som ville bli forskere tok magistergrad innen de fagområdene denne graden ble brukt, særlig innen humaniora og etterhvert samfunnsvitenskap. Det var ikke vanlig, hverken i Danmark eller Norge, å ta doktorgrad før man var et godt stykke ut i karrieren – mange var blitt professorer før de tok doktorgrad. Doktorgradene i Danmark og Norge ble regnet som høyere grader enn doktorgrader i mange andre land, slik at en magistergrad godt kunne være en vel så høy grad som en utenlandsk doktorgrad. Magistergraden fikk omtrent den funksjonen som doktorgraden hadde i Tyskland, mens den filosofiske doktorgraden mer fungerte på samme måte som den sentraleuropeiske habilitasjonen og var noe man tok senere i karrièren.

I Norge brukte man betegnelsen magister artium (forkortet mag. art.) hvis graden ble tatt innen humaniora eller samfunnsvitenskaper, og magister scientiarum (mag. scient.) hvis graden ble tatt i naturvitenskapelige fag. De samme betegnelsene ble brukt i Danmark, bortsett fra at man hadde en egen grad (mag. scient. soc.) for sosiologi. Magister artium betyr «lærer i (de frie) kunstene», og er en forkortelse for tidligere tiders magister artium liberalium.

Magistergraden var definert som en forskerutdanning; den bestod av en vitenskapelig avhandling og hadde i tillegg krav om offentlig prøveforelesning som skulle demonstrere kandidatens egnethet for faste universitetsstillinger. Magistergraden, i likhet med doktorgraden, hadde ikke opprinnelig noen formell tidsnormering, men det var i andre halvdel av det 20. århundre normalt å bruke 7–8 år på graden, hvorav omtrent tre–fire år på avhandlingen. Mot slutten av 1900-tallet ble magistergraden formelt normert til 3 års forskning og et samlet utdanningsløp på minst 7,5 år. Det samlede utdanningsløpet kunne variere noe avhengig av hva slags grad man hadde på lavere nivå og i variasjoner i normeringen av disse; for det meste utgjorde det samlede minste utdanningsløpet 7,5 eller 7 år i den perioden graden hadde formell normering. Det var vanlig å avlegge en kandidatgrad før magistergraden, etterhvert først og fremst cand.mag. (i Norge for det meste 4–5 års studier, i Danmark da 5,5 år). Det forekom også at personer avla andre kandidatgrader før magistergraden. Det var også flere eksempler på personer som tok utenlandske grader på høyere nivå (mastergrad, diplomeksamen og lignende) før de tok norsk magistergrad, da magistergraden ble regnet som en klart høyere grad enn slike grader på mastergradsnivå. Det var krav om laud i alle fag som inngikk i magistergraden. I likhet med doktorgrader og lisensiatgrader ble det ikke gitt karakterer for magisteravhandlingen, men kun operert med bestått og ikke bestått. Godkjente avhandlinger ble ipso facto regnet som laudable. Det var derfor ikke mulig å ta magistergrad med en ikke-laudabel avhandling.

Den første mag. art.-eksamen i Norge ble avlagt i nordisk arkeologi i 1923, og den første mag. scient.-grad i 1927. Innen nye fag som psykologi, sosiologi og statsvitenskap ble studiene i Norge lagt opp til magistergrad før det ble etablert hovedfags- og embetseksamen i fagene, og magistergradsordningen var derfor særlig brukt innen samfunnsvitenskap i tillegg til humaniora. Den moderne magistergraden hadde sin storhetstid ved midten av det 20. århundre, og ble etter 1970-tallet gradvis mindre vanlig. Mag. scient.-graden ble avviklet i Norge i 1977, i forbindelse med nyordningen av realfagsstudiet og opprettelsen av dr.scient.-graden som en mindre omfattende doktorgrad enn den filosofiske doktorgrad. Fra begynnelsen av 1990-årene ble mag.art. faset ut i mange fag, med noen få tildelinger av graden frem til årtusenskiftet. Godt etablerte humanistiske fag som klassisk arkeologi var blant de som lengst holdt fast på graden.

I Danmark ble mag. scient. avviklet i 1978 og mag. art. avviklet i 2007, men var også der en stadig sjeldnere grad etter 1970-tallet.

Magistergraden ble regnet som jevnbyrdig med amerikanske og britiske PhD-grader og fra tidlig på 1900-tallet etablerte PhD seg som den vanlige oversettelsen av dansk og norsk magistergrad til engelsk. Dette må ses i sammenheng med at PhD opprinnelig betegnet forskerutdanninger i USA og etterhvert tilsvarende grader i Storbritannia som hadde et tilsvarende omfang og fylte en tilsvarende funksjon som magistergraden i Danmark og Norge, som den avsluttende graden man tok i begynnelsen av en forskerkarriere, mens doktorgradene i Danmark og Norge ofte ble tatt av middelaldrende og godt etablerte akademikere. I Danmark og Norge ble PhD på 1900-tallet derfor ikke uten videre eller nødvendigvis oppfattet som identisk med «doktorgrad» slik man forstod begrepet i Danmark og Norge. Også i Storbritannia ble PhD eksplisitt innført som en «lavere doktorgrad» etter amerikansk forbilde beregnet på yngre forskere enn de som tok de tradisjonelle doktorgradene, og PhD-graden ble tildelt uten disputas og med mindre seremoniell.^[7][8][9]

I Danmark ble ph.d.-graden innført etter forbilde av den amerikanske/britiske PhD-graden i 1993 og som en formell videreføring av den danske lisensiatgraden, og avløste etterhvert magistergraden;^[4] danske myndigheter skiller formelt mellom doktorgraden og ph.d.-graden, som uformelt også kalles «den lille doktorgrad» eller «den lavere doktorgrad». Ph.d.-graden var i gradsforskriften betegnet «ph.d.-graden (lisensiatgraden)» frem til 2002 og rangerer under de danske doktorgradene. Den er en forskerutdanning normert til tre år (2,5 års avhandlingsarbeid) med et samlet normert studieløp på åtte år.^[10] I Norge ble magistergraden, sammen med de eldre doktor- og lisensiatgradene, i praksis avløst av ph.d.-grader i 2003. NOKUTs kriterier for likeverdighet med norsk ph.d. er fra 2010-årene at graden er en «forskerutdanning» av tre års normert varighet som leder til en vitenskapelig avhandling beregnet til minst to års arbeid;^[6] dette er et år mindre enn de normerte kravene til magistergraden i Norge.

Ordet «magister» har i Sverige flere forskjellige betydninger. I det gamle svenske systemet for høflig tiltale var «magister» tiltaleordet for folkeskolelærere og adjunkter.

I Sverige var filosofie magister frem til 1863 en grad som tilsvarte doktorgrad ved de andre fakulteter, og som dermed tilsvarte den dansk–norske magistergraden. Graden ble deretter erstattet med graden filosofie doktor.

Innen kirurgi fantes det også en grad betegnet kirurgie magister, som i 1861 ble erstattet av medisinsk lisensiateksamen.

Senere har magister i det svenske utdannelsessystemet hatt flere forskjellige betydninger, som ikke har noe med den tradisjonelle magistergraden å gjøre:

• Fra 1908 ble tittelen filosofie magister gjeninnført ved universitetene i Uppsala og Lund om den som hadde avlagt filosofisk embetseksamen. Denne eksamen ble opprinnelig avlagt ved det filosofiske, senere humanistiske, samfunnsvitenskapelige og matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Eksamenskravene var de samme som for filosofisk kandidateksamen, men med krav til bestemte emnekombinasjoner som skulle passe for skoleverkets behov. Graden kvalifiserte for å gå videre til lisensiatgrad. I 1969 ble filosofisk embetseksamen avskaffet.
• I 1993 ble det opprettet en magistereksamen, som en variant av mastergraden brukt i engelsktalende land. Graden krever til sammen minst fire års studier, og er dermed sammenlignbar med norsk cand.mag.

I kontinental-Europa var magister opprinnelig en grad på samme nivå som doktorgraden. I tyskspråklige land «erstattet doktorgraden gradvis den tidligere tittelen magister, og den ble den eneste anerkjente graden i de frie kunstene eller filosofi».^[11]

Etter at den klassiske magistergraden hadde blitt erstattet av doktorgraden ble ordet magister i nyere tid tatt i bruk om andre og lavere grader. I Tyskland, Østerrike, Tsjekkia, Polen, Slovakia, Slovenia og Latvia er magister (Magister Artium, forkortet Mag. Art. eller M.A.) i moderne tid betegnelsen på en grad som tilsvarer et hovedfag eller en mastergrad, som regel med en lengde på fire–fem år. Den er mest brukt innen humaniora og samfunnsvitenskap. Graden er i Tyskland sidestilt med diplomeksamen, statseksamen og mastergrad, og er der en femårig grad. Denne nyere graden har et omfang som omtrent tilsvarte tidligere dansk–norsk cand.mag., og er ikke en forskerutdanning slik som den dansk–norske magistergraden, som snarere tilsvarer den klassiske magistergraden som omtalt over.